Mannen i Det hvite hus 2020 er ikke den store formator av amerikansk politikk eller politiske holdninger. Han er selv – med hele sin stab og sine trofaste velgere, et resultat av det vi kan kalle etterkrigstidens amerikanisme. Dette er i seg selv – nesten, en egen ideologi, formet og utviklet for å skape den beste grobunn, hjemland og arnested for industrikapitalismen og moderne imperialisme. Slik kjenner vi den som en evig krig om klodens mest interessante og ressursrike interessesfærer.

   På mange måter var den klassiske imperialismen forholdsvis grei å forholde seg til. Det var en europeisk stats militære, økonomiske og politiske overlegenhet som ganske enkelt tok seg til rette med alle former for utbytting og terror ovenfor kolonibefolkningen.

Den moderne imperialismen

   Den moderne imperialismen er en ganske annen og langt mer sammensatt form for utbyttende og terroriserende hegemoni. For det første snakker vi ikke lenger om et sammensurium av kolonistater som grafset til seg med begge armer fulle av våpen. En sofistikert politikk innenfor internasjonale og globale rammer, spilles ut mot enhver konkurrent på dette tyvenes marked.

   For det andre handler det om interessesfærer der enkeltland utgjør deler av en helhet som er underlagt politisk og militær rivalisering, men med klare henvisninger til klodens inndeling i to ideologiske maktenheter med røtter i den kalde krigen.

Enevoldsstaten

   I løpet av tiårene etter den siste verdenskrigen er det én stat som i dag sitter med dette hegemoniet. Et land med en maktarroganse historien neppe kjenner maken til. En makt som kan tillate seg til og med en president så udugelig som Donald Trump, men likevel besitte all den kraft og makt som kreves av denne verden eneste superkolonimakt i moderne tid. En stat som bestemmer alt gjennom perverse og eskalerende økonomiske straffetiltak som innbefatter alle som våger å ta den ‘straffedømtes’ parti. En stat som overalt på et øyeblikks varsel er villig til å sette inn uovervinnelige militærstyrker og knuse ethvert forsvar. En stat hvis utenrikspolitikk ikke står en millimeter tilbake for føydalkongenes enevoldsmakt, bare i en verdensomspennende sammenheng.

Nyfascisme eller nyliberalisme

   Derfor er all oppmerksomhet mot klovnen i Det hvite hus en tilsløring og en illusjonistisk forestilling for at denne verdensorden ikke skal forstyrres. Kloven er en liten lenke i en lang kjede av presidenter etter krigen, som alle har tjent den samme utviklingen. Vi skiller mellom presidenter som Kennedy, Obama og Trump, men forskjellene ligger bare i overflatiske grader av smartness, sleiphet og dumskap. De er alle det rike borgerskapets presidenter og mer eller mindre krigsherrer på en internasjonal arena.

   Og hvor står USA i dag? På et sted med en helt uforutsigbar framtid, men hvor vi likevel kan si at kursen blir den samme. Filosof og Harvard-professor Cornel West velger denne karakteristikken – ‘Valget står nå mellom en nyfascistisk gangster og en nyliberal katastrofe’. Framtida ser ikke særlig lys ut for verken Gods own Country eller for resten av verden.

Krigsherrer og fredspriser

   Vi i resten av verden må også tillate oss å fundere litt over at denne businessmannen med sitt lille snev av politisk innsikt faktisk ikke har startet en eneste liten krig i sine fire første år som verdens mektigste president. Er han dermed bedre enn Kennedy eller Obama? Han er verken verre eller bedre. Jeg tror likevel at verden utenfor USA vil leve et langt farligere liv med den nyliberale katastrofen som verdens mektigste. Med hånd på alle militære og militærindustrielle kompleksiteter. USA har gjennom mer enn hundre år hatt gangstere å hanskes med. De har lært hvordan de skal temme en nyfascistisk gangster. Riktignok har de også hatt noen katastrofale nulliteter i rådløs posisjon bak skrivebordet i Det ovale rommet. En gulfkrig eller to går imidlertid fort i glemmeboka med god hjelp av en fredspris. Det samme gjør noen tusen dronedrepte kvinner og barn.

   Når denne nådeløsheten trer fram i all sin stygge makt og velde – som i en Vietnam-, Afghanistan-, Irak- og Libya-krig. Så blir det hele stuet bort i historiebøkenes skolepensum og i menneskenes dype glemselsbrønn. Den som gjør at vi likevel kan leve videre uten å bli ravende gale.

Den hvithodede rovfuglen
Ørnen som rovdyr har bakover i historien, fra Romerriket til USA og Nazi-Tyskland, vært nasjonalsymbol for store imperier og verdensherskere.

   Evinnelige dronedrap, massemyrderier og verdensomspennende terror. Alt for å hindre enhver trussel mot internasjonal politi- og militærmakt. En imperialisme som ved minste motstand utløser klodens største armada av krigsskip, verdens største landmilitær makt og en flystyrke som kan gjøre himmelen svart som natten hvorsomhelst. Og om det virkelig kniper, et atomarsenal som på et øyeblikk ødelegger hele jorda som levende planet. Den hvithodede rovfuglen som nådeløst slår ned på sitt bytte.

   Dette er situasjonen under Donald Trump, og det vil bli situasjonen under Joe Biden og under alle amerikanske presidenter i en uoverskuelig framtid. Hvilken rolle spiller det da hvem som blir president i dette landet? Hele problemstillingen er konstruert for å skjule dette bakenforliggende forholdet. Det er ikke en nyfascistisk gangster eller en nyliberal katastrofe som er ute av kontroll, men en mektig stat som vakler og på krykker kan sette hele verden i brann – helt uavhengig av hvem som bestemmer middagsmenyen i Det hvite hus.

Per Andreas Kveseth
Historiker og skribent

Artikkelen er tidligere publisert i avisa Friheten

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.