Den siste uka viste NATO noe av hvilken type allianse den egentlig er. Nyheten ble sluppet i det den svenske avisa Expressen kaller den «bisarre pressekonferansen». Her ankom generalsekretær Jens Stoltenberg sammen med Tykias diktatoren Recep Tayyip Erdogan, Sveriges statsminister Magdalena Andersson og Finlands presidenten Sauli Niinistö. Det var ingen pressekonferanse i den forstand. Ingen fra pressa fikk stille spørsmål. Pressen fikk bivåne signering av en avtale der Sverige og Finland får den nødvendige støtta fra Tyrkia til å tre inn i NATO. Premisset er at Tyrkia får diktere en rekke militære og sikkerhetsmessige spørsmål, i våre naboland.

I Norge ser media ut til å vektlegge «gladnyheten» at NATO skal utvides. Mindre oppmerksomhet vies hvilke lovnader Tyrkia har fått av våre naboland. Lovnadene er klare eksempler på at NATO ikke er det glansbildet tilhengerne og et nesten samla mediekorps i Norge tegner. Om en forsvarsallianse som gir fred, demokrati og trygghet for innbyggerne i medlemslandene.

Avtalen mellom Tyrkia, Finland og Sverige

Det «trilaterale memorandumet» 10 punker er underskrevet av de tre landene, støtta av generalsekretær Stoltenberg. Den slår fast at medlemslandenes sikkerhet er udelelig og at samarbeid i «kampen mot terrorisme, i alle sine former og manifestasjoner» er grunnleggende. Alle som har fulgt med på utenrikspolitikk de siste tiårene vet hvordan terrorisme og påstått terrorfare har blitt brukt. Man vil knuse opposisjon, gå til kriger og innføre autoritære reformer. Mer om det seinere.

I punkt 4 gir «Finland og Sverige sin fulle støtte til Tyrkias nasjonale sikkerhet» og vil derfor ikke støtte YPG/PYD eller organisasjoner tilknytta FETÖ. Man kan synes hva man vil om disse, men i Tyrkia har Erdogans regimer drevet utstrakt undertrykking av legitime politiske partier og bevegelser som ikke er en del av de nevnte organisasjonene. Dette inkluderer fengsling av politikere – til og med ordførere og partiledere, journalister, stenging av aviser og utstrakt bruk av politisk vold, med døden til følge i flere tilfeller.

YPG/PYD er politiske og militære organisasjoner i Syria og har ofret mange i kampen mot terrororganisasjonen Islamsk Stat (IS). De forhindra folkemord på yesidiene og fikk en periode våpenstøtte fra USA, nettopp fordi de sto i kamp mot IS. YPG/PYD er tilknytta PKK (se under). FETÖ på sin side er en konservativ religiøs organisasjon.

Finland og Sverige terrorstempler PKK, Det kurdiske arbeidepartiet, som også driver væpna motstandskamp.

Sverige forplikter seg ifølge avtalens punkt 6 til en, fra Tyrkias synspunkt, bedre terrorlovgivning.

Punkt 7 sier at Sverige og Finland skal oppheve våpenembargoen mot Tyrkia. Tyrkia har de siste årene invadert og okkupert deler av Syria og Irak. Gjentatte uttalelser fra Erdogan viser at han ønsker en utvidelse av det tyrkiske territoriet. Særlig Nord-Irak anses i stor grad «egentlig» for å være tyrkisk land. I tillegg har Tyrkia ført en utstrakt krig mot egen befolkning. Med våpenmakt er spesielt kurdere fratatt rettigheter tilknytta språk, kultur, sjølstyre og grunnleggende menneskerettigheter i Tyrkia. Dette skal nå fortsette med svenske og finske våpen til hjelp.

I punkt 8 ser man hvordan samarbeidet mellom landene er tenkt satt ut i livet:

  • Det skal opprettes en felles dialog- og samarbeidsmekanisme på alle myndighetsnivåer, inkludert politi og etterretningsorganer.
  • Sverige og Finland forplikter seg til ytterligere å se på egen lovgivning for å «styrke» anti-terrorarbeidet.
  • Finland og Sverige vil adressere Tyrkias forespørsler om utleveringer på bakgrunn av terroranklager, og fasilitere slike utleveringer.
  • Finland og Sverige vil etterforske og forby rekruttering og finansiering av «PKK og andre terrororganisasjoner og deres forlengelser, så vel som affilierte eller inspirerte grupper eller nettverk».
  • «Tyrkia, Finland og Sverige forplikter seg til å bekjempe desinformasjon og forhindre deres lover fra å bli misbrukt til fortjeneste for terrororganisasjoner»
  • Nye reguleringer for våpeneksport må muliggjøre «nye forpliktelser til allierte».
  • «Finland og Sverige forplikter seg til å støtte størst mulig grad av inkludering av Tyrkia i eksisterende og framtidige initiativer fra EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, inkludert Tyrkias deltakelse i PESCO.

For at avtalen skal bli fulgt vil Finland, Sverige og Tyrkia etablere en permanent fellesmekanisme.

I avtalens tiende og siste punkt finner vi det eneste tilfellet der Tyrkia gir noe til Sverige og Finland. Her aksepteres sistnevnte som medlemsland i NATO.

Tyrkia vil bruke avtalen i sin terror mot kurderne

Allerede første døgn etter at avtalen ble underskrevet, ba Tyrkia om utlevering av 33 personer fra Sverige. Avtalen gir ikke bare svensk og finsk blankofullmakt til Tyrkias vedvarende menneskerettighetsbrudd. Den utgjør også en fare for politiske aktivister i Norden.

Videre er teksten i seg sjøl en finsk-svensk reinvasking av Tyrkias folkerettsstridige krigføring i Irak og Syria. Hvis du ikke visste det klarer du sikkert å gjette hva Erdogan sier begrunnelsen til disse krigene er, jo det er bekjempelse av terrorisme. I denne avtalen er det Erdogan som har fått definere hva dette begrepet skal innebære.

Mens de eksplisitt terrorstemplede organisasjonene kjempet mot IS lot Erdogan IS bruke Tyrkia som transittland til Syria.

Venstrepartiet HDP blei utsatt for det verste terrorangrepet i Tyrkias historie i 2015. De har vært utsatt for flere angrep siden. I stedet for å ta kampen mot denne terroren har Erdogans regime knust partiet som i 2016 fikk over 13 prosent av stemmene.

«Terrorister bruker ikke bare våpen, men også pennen», hevdet den tyrkiske diktatoren mens mange hundre HDP-politikere og -aktivister blei fengsla.

En avtale i NATOs ånd

Det er ikke terrorisme Erdogan frykter. Han er redd for demokrati, feminisme og sosialisme, som i stor grad lever i bevegelser i og nært den kurdiske minoriteten i landet og regionen. Kurderne sees i seg sjøl som en trussel mot det tyrkiske stats- og imperieprosjektet og bekjempes derfor med alle midler. Tyrkias kriger i Irak og Syria må sees i lys av dette.

Disse krigene må også sees i lys av at det er land hvor NATO-makter allerede driver og har drevet sin egen krigføring. Tyrkia gikk i så måte inn i krigssoner skapt av andre NATO-land og gjorde vondt verre.

Da Jonas Gahr Støre skulle kommentere sin lettelse over at hele Norden nå ser ut til å bli medlemmer av samme militærallianse hevda han at «vi er ikke en trussel mot noen». Det er den samme Jonas Gahr Støre som var utenriksminister da Norge og NATO bomba Libya. Det er elleve år siden og det er ennå ikke fred i Libya. Krigen har spredt seg og hele regionen er nå prega av NATOs angrepskrig, lenge etter at bombetoktene med norsk flagg på flyene har stoppa. Slaveriet florer i Libya og landet har blitt en arnested for jihadistgrupperinger som terroriserer regionen.

NATOs kriger lever videre i dag, over 20 år etter at vi gikk inn i Afghanistan, 19 år etter invasjonen av Irak og 11 år etter Libya.

Det feires at NATO har blitt større og mektigere gjennom en avtale som sikrer at NATO-landet Tyrkia kan fortsette sine angrepskriger og får hjelp til undertrykkelsen av sin egen befolkning.

Dette er en avtale i NATOs ånd. Den gjør ingen sikrere, men skaper utrygghet og vil bidra til død og lidelse i flere land. Erdogan har blitt mektigere og NATO-tilhengerne jubler.

De som liker fred, frihet og demokrati har imidlertid ingenting å juble for.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.