Omkring årtusenskiftet vant politisk islam frem i Tyrkia med Erdoğans parti som først førte en demokratisk politikk, men etter 2010 ble politikken merkbart mer autoritær med undertrykking av Gezipark-demonstrasjonene (2013), angrep mot kurderne (2015), og massearrestasjoner etter det feilslåtte kuppforsøket mot regjeringen (2016) som viktige milepæler. Etter dette har Erdoğan utviklet en aggresiv utenrikspolitikk med militære aksjoner i Syria, konflikt med Hellas, og aggressiv støtte til meningsfeller i andre land, samt front mot EU og USA. Ny-ottomanisme (spille på fordums storhet), sunni-muslimsk enhet og fellesskap med andre «tyrkiske» stater er viktige elementer i Erdoğans visjon.
Januar måned er preget av at regjeringen sender ut signaler om bedre forhold til nesten alle de Erdoğan har vært i konflikt med, ikke bare USA og EU. Samtidig søker Erdoğan å få kontroll med sosiale media, fjerne muligheter for krypterte telefonkanaler og styre Tyrkias siste relativt uavhengige universitet. Tyrkias mandat i Libya, basert på at landet er tilkalt av den FN-støttete regjeringer, er svekket siden FN ber utenlandske tropper trekke seg ut fordi våpenhvilen fremforhandlet av FN ikke overholdes. Økonomien fortsetter en viss fremgang fordi liren styrkes, men gjeld og Covid-19 gjør at den økonomiske situasjonen fortsatt er prekær og fattigdommen er økende.
Loven om sosiale media, som trådte i kraft i oktober, krever at alle sosiale medier skal ansette representanter for tyrkiske myndigheter som del av deres arbeid. De fleste store sosiale media som Facebook, Youtube og TikTok har gjort dette, men ikke Twitter og Pinterest. En regjeringsrepresentant sier at «vi kan ikke ha fascisme på sosiale media», et uttrykk Erdoğan tidligere har brukt.
Stockholm beboer og tyrkisk journalist Abdullah Bozkurt, ble truet av Mesut Hakkı Caşın, medlem av Erdoğans utvalg for sikkerhet og utenrikspolitikk. Bozkurt leder organisasjonen “Stockholm Freedom Center” (SFC) og skriver også for “Middle East Forum”. Via kontakter publiserte Bozkurt en rekke interne dokumenter som viste hvordan den tyrkiske regjeringen sendte store laster med våpen til opprørere i Syria. 15.januar sa Caşın følgende: “Sikkerhetstjenesten vil finne ham. Vi vet ikke om han vil ende som mat for fisk eller hai, men forrædere vil alltid få sin straff”. Bozkurt ble for øvrig angrepet av ukjente menn i Stockholm høsten 2020.
Boğazici-universitetet er Tyrkias mest prestisjefylte universitet og Erdoğan har hittil ikke prøvd å kontrollere det. Men nå har han utnevnt en lojal rektor med tvilsomme faglige credentials. Dette har i siste halspart av januar ført til en rekke aksjoner og protester fra studenter. Universitetets hittil relativt frie og frittalende politikk er nok grunnen til at Erdoğan ønsker kontroll.
Middle East Forum: «Erdoğan har ikke tapt noe valg siden 2002, en suksesshistorie i diktatur, heter det.»
Dette stemmer ikke helt for i valget i juni 2015 fikk AKP og MHP godt under 300 av de 600 plassene i parlamentet. Det prokurdiske HDP brøt sperregrensen og fikk inn 80 plasser. Etter dette fremprovoserte Erdoğan et kurdisk opprør og i det nye valget i november fikk AKP til sammen 317 plasser og en klar majoritet, siden øyensynlig mange kurdere som ikke ville ha tilbake krigen fra 1990-tallet, stemte AKP. MEF påpeker imidlertid at Tyrkia i 2020 scoret veldig lavt på statistikken til «Freedom house», som nr. 107 av 128 land mht. rettsikkerhet, og som nr. 154 av nr. 180 på pressefrihet. MEF peker også på at meningsmålingsinstituttet Konda viser at den typiske AKP-velger ikke bryr seg noe om de udemokratiske grepene Erdoğan har utført, og som fordømmes internasjonalt.
En overraskende ny allianse eller en viktig realitet som har gått under radaren for mange observatører? Kashmir, Nagorno-Karabagh og Kypros er alle eksempler på problemer som er oppstått på grunn av konflikt mellom prinsippet om territoriell integritet: at landegrenser ikke skal flyttes ved krig, og på den andre siden prinsippet om selvbestemmelse for etno-religiøse grupper – eller etno-religiøse gruppers rett til å gjenforenes med det landet der den gitte gruppen sitter med makten. Aserbajdjan, Tyrkia og Pakistan har alltid støttet hverandre i denne typen spørsmål, og dette forholdet ble tydeligst etter krigen i Nagorno-Karabagh, da Aserbajdjan tok tilbake et område befolket av armenere, men nominelt tilhørende Aserbajdjan.
Kursen på Lira har steget betydelig i verdi siden november og desember, etter sentralbankens rentehevinger i begge måneder. Banken valgte å holde styringsrenten uendret i januar. Prisstigningen er fortsatt foruroligende høy – rundt 14 % på årsbasis. Troverdigheten i offisiell statistikk er imidlertid ikke god og enkelte forskermiljøer anslår prisstigningen til det dobbelte. Det kan bidra til at det vil bli utfordrende å rette opp Tyrkias negative handelsbalanse i månedene fremover. Tyrkias offentlige gjeld har steget sterkt i 2020. Det gir klare utfordringer i offentlige budsjetter særlig fordi en relativt høy andel av gjelden er denominert i utenlandsk valuta.
Metin Gurcan resymerer en rekke eksempler på at Erdoğan reverserer sin aktive og konfronterende politikk overfor Vesten. Han stiller spørsmål til hva som ligger bak, og videre om det representerer en taktikk for å vinne tid, eller om det representerer en langsiktig strategi. Gurcan antyder at de plutselige endringene i Erdoğans politikk kan tyde på at han tenker på å be om tidlige valg, dvs. før juni 2023. En lokal ikke tyrkisk kommentator, gav i desember 2020 en instruktiv oversikt over siste valg og hvilke mekanismer som kan trigge valg før standard tidspunkt. Poenget er at et flertall av valgene i tyrkisk historie har vært gjennomført før ordinært tidspunkt.
Ragnar Naess
