Øyvind Andresen stilte viktige spørsmål i sin artikkel om radikale bevegelser. Mange ganger har vi sett radikale venstrebevegelser «vinne», bare for å forsvinne noen få år senere. Ofte kan dette være demotiverende, men det er også ofte vanskelig å få med seg de gangene venstresiden faktisk vinner. Det er lett å forenkle politiske nyanser, slik at man ikke får med seg hva som faktisk har skjedd. I alle disse diskusjonene er det to veldig viktig poeng som ofte blir oversett: Å vinne uten makten og etterskjelvene av tidligere regjeringer.

UKIP og kunsten å vinne uten makt

Når man snakker om politisk seier, finnes det ikke et bedre eksempel enn UKIP i Storbritannia. United Kingdom Independence Party var et enkeltsaksparti for å få Storbritannia ut av EU. De var også langt på høyresiden, men det hadde lite å si sammenlignet med fokuset på deres ene, store sak. UKIP gjorde brakvalg mellom 2012 og 2016, men fikk aldri betydelig makt, grunnet Storbritannias anti-demokratiske valgsystem. Dette hadde lite å si derimot, deres framvekst tvang de konservative til å fremme en folkeavstemning om uavhengighet. Britene stemte (på en måte) ja, og vipps så hadde UKIP vunnet, uten noensinne å ha makten. Poenget her er ikke at UKIP er et bra parti, de er egentlig helt forferdelige. Men selv om de aldri vant politisk makt, vant de allikevel gjennomslag i sin viktigste sak. Slikt har vi også sett i Norge. Her har Frp klart å gjøre alle mer skeptiske til innvandring, mens Rødt har klart å få velferdsprofitørene på dagsordenen. Begge partiene klarte dette uten å egentlig ha makten. Dette er også en av utfordringene med voksende venstrebevegelser, deres mest populære politikk blir ofte kapret av moderate partier med bedre markedsføring.

Hvordan skal men vinne vesentlige seire?

Når et parti vinner makten i et land, er det ofte som et svar på en veldig annerledes politikk. Vi er allerede kjent med «snublefellene» regjeringene i Norge etterlater til tiltredende partier, men det er enda vanskeligere å hjelpe landet når det er i en dødsspiral etter årevis med nyliberalistisk vas. Disse etterskjelvene kan vare i årevis, og i land hvor infrastrukturen er solgt vekk kan det ta tiår med nasjonsbygging å gjenopprette. Dette forsterkes av at problemer som ligger like under overflaten, ofte kommer frem først med den nye regjeringen, som da blir sett på som de skyldige. Dette er et stort problem som radikale bevegelsene sliter med. Radikale bevegelser kommer sjelden til makten før folket innser at de «moderate» faktisk selger hele landet til storkapital, og da er ofte mye gjort allerede. Det er mye vanskeligere å samle jernbanen etter at den har blitt satt ut på anbud. Det er mye vanskeligere å gå ut av EU, enn å gå inn i EU. Dermed lover ofte radikale partier gull og grønne skoger, men bruker opp folkets tålmodigheten før man rekker å rydde opp.

Jeremy Corbyns fall og Bernie Sanders suksess

I Storbritannia ble Jeremy Corbyn valgt på en av de mest radikale plattformene partiet hadde vedtatt. Etter årevis med Blairitisme skulle partiet endelig bli et ordentlig arbeiderparti igjen, og Jeremy Corbyn ble valgt til mannen som skulle lede prosessen. Slik gikk det dessverre ikke. Mediebildet i Storbritannia er dominert av riksmannseide, spesielt medieimperiet til Murdoch, og regjeringslojale kilder. Da Labour bestemte seg for å utfordre begge disse samtidig, gikk det utrolig dårlig. I motsetning til USA eksisterte det ikke en folkebevegelse. Anklager om anti-semittisme og kommunisme ble ikke imøtegått, og Corbyn måtte gi seg når splittelsen fra Brexit spørsmålet ble for stort. Dette er et eksempel hvor det er vanskelig å vinne. Når hele systemet rotter seg mot deg kan det bli mer enn umulig å få fremmet den gode politikken som ligger til grunne. Heldigvis har plattformen bestått, selv om Starmer ikke følger den per dags dato. Voksende demonstrasjoner og arbeiderbevegelser tyder også på at kampen mot de konservative fortsatt ikke er avsluttet.

Bernie Sanders derimot, kan ikke beskrives som noe annet enn en dundrende suksess. Han vant ikke presidentnominasjonen, men hans påvirkning på demokratene i USA, må ikke undervurderes. Demokratene er blitt dratt til venstre, og mange unge stemmer fra den nye generasjonen venstreradikale ble fremmet. Situasjonen er nå at demokratene blir trukket sakte til venstre, selv om mange av de eldre nyliberale imperialistene, fortsatt sitter og tviholder på makten. Selv om Sanders ikke vant nominasjonen, vant han på mange andre måter.

Andre aktuelle bevegelser

Allikevel kan ikke alle radikale partier som har kommet til makten forsvares. Et typisk problem er en uvillighet til å ta de harde kampene og å la opposisjonen diktere hva som er på agendaen. Det var i stor grad dette som skjedde med Syriza. Hellas har stått på brinken av kollaps, helt siden finanskrisen. Storkapitalen har klørne dypt inn i landet, og EU fortsetter sin anti-demokratiske regulering av landet. Da blir det ikke bedre av at partilederen nekter å holde fast ved prinsippene til partiet og går rett over til høyresiden. Når et radikalt parti blir alt utenom radikalt, da mister folk håpet. Resten av situasjonene har jeg ikke nok kunnskap til å kommentere.

Podemos kom inn i en vanskelig situasjon og ser ut til å ha skuffet velgerne. For alle radikale partier er det en stor utfordring i å skape betydningsfull forandring, spesielt når du slåss mot et system som hater deg. Likevel er det viktig å ikke avskrive partiene eller bevegelsene for tidlig. Hvis de andre partiene tar til seg din politikk har du allerede vunnet, selv om du ikke selv står med makten. Og av og til er det lett å feste for mye håp til en bevegelse, fordi man ikke ser hvor alvorlig situasjonen i landet egentlig er.

Styrken av en bevegelse, ikke individet

En avsluttende kommentar og kanskje det viktigste å få med seg er allikevel at venstresiden sin styrke må ligge i bevegelsen, ikke enkelt-mennesket. En person har svakheter og kan undergraves. Ofte vil ledere ikke strekke til i de vanskeligste situasjonene eller bli lokket av makt og penger. Altfor ofte har venstresiden overlatt seg selv til «sterke» ledere, og så blitt skuffet når de forsvinner senere. Slike problemer har derimot ikke bevegelser. Vi må huske at på venstresiden slåss vi for allmenne goder som likhet og rettferdighet. Vi driver ikke heltedyrking. Uansett hvor karismatisk en leder er, må en bevegelse aldri gjøre seg avhengig av individet. Vår styrke ligger i mangfoldet som finnes blant oss og i kampen for hverandre.

  1. Ok analyse, men det som svekker disse bevegelsene som du nevner som har hatt kortvarig suksess er den fullstendige mangelen på støtte fra fagbevegelsen (som i utgangspunkt ligger med brukket rygg i disse landene). I tillegg er disse bevegelsene (i europa) splitta i synet på EU fordi de har et uavklart forhold til det nasjonale spørsmålet.

    • Hei Svein!
      Ja, det er mange gode moment. Manglende kobling til arbeiderbevegelsen har vært en stor svakhet i mange av disse bevegelsene. Og en av bøkene som omtales i den originale artikkelen handler om nettopp den utfordringen EU skaper for bevegelser på venstresiden. Men gode poeng 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.