Kjære MDG, og mange andre miljøvernere: Vær så snill å slutt med den naive romantiseringen av atomkraft! Brannen ved et av Europas største atomkraftverk og strømstansen i Tsjernobylanlegget, begge i Ukraina, har med rette gjort folk redde. Nordmenn hamstrer jodtabletter, vanndunker og mat, slik myndighetene har oppfordret til.

Krigen i Ukraina og atomulykkene ved Tsjernobyl og Fukushima har med all tydelighet vist hva Ole Christen Reistad fra Institutt for Energiteknikk ved Kjeller mente da han i teknisk ukeblad 3. mai 2021 bl.a. skrev: «Det handler ikke så mye om kjernekraft er sikkert for samfunnet, men om samfunnet er sikkert nok for kjernekraft».

Seks motargumenter

Vi vil her presentere 6 korte argumenter mot atomkraft. (Lenger ned i innlegget skal vi se nærmere på det vi mener er mangel på helhetlige vurderinger i argumentasjonen til mange atomkrafttilhengere)

1) Atomkraft er avhengige av at avanserte systemer for nedkjøling osv. fungerer døgnet rundt og i alle situasjoner. Dette kan ikke garanteres i forhold til terrorisme, krig, naturkatastrofer som tsunamier, jordskjelv osv.

2) Kjernebrensel utgjør en sikkerhetsrisiko da det kan benyttes i atomvåpen.

3) Skal vi dekke 17% av verdens forventede energibehov i 2040 må det bygges ca. en reaktor om dagen. Med over 7 tusen reaktorer i 2040 øker også risikoen for uopprettelige uhell kraftig. Og vi vil sitte med 4.5 millioner tonn atomavfall, som våre etterkommere må ta seg av.

4) Vi har i dag ikke «trygge reaktorer». De som snakker om «4. generasjons trygge reaktorer», snakker om en teknologi som fortsatt er på tegnebrettet. Det skriver Ole Christen Reistad, som selv var med å drive en atomreaktor ved Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller i nevnte artikkel i Teknisk Ukeblad 3. mai 2021. Han advarer om at trygge reaktorer fortsatt er langt fram i tid og at det beste kanskje ville være å avvikle eksisterende reaktorer på en trygg måte. https://www.tu.no/…/er-mer-kjernekraft-redningen…/509788

5) Det er fortsatt ikke bygget noe sikkert deponi for sluttlagring av radioaktivt avfall. Verdens første såkalt sikre sluttlagringsanlegg for atomavfall bygges i Sverige og Finland. De er begge lagt i vannkanten henholdsvis på øya Olkiluoto i Finland, og i Östhammar kommune i Sverige. Når polisen smelter og havet stiger, vil inngangene være 60 meter under vann.

6) Ennå har ingen greid å dokumentere at avfallet vil oppbevares trygt i 100.000 år, slik det kreves. Det er hovedgrunnen til at det svenske sluttlageret i Östhammar har fått trøbbel med godkjenningen: Den svenske ”Mark- och miljödomstolen” i Nacka, sa i 2021 nei til sluttlageret.

Avgjørelsen ble bl.a. tatt på bakgrunn av en rapport laget av en gruppe forskere fra det svenske teknologiinstituttet KHT. Rapporten sannsynliggjorde at et stort antall av kobber kapslene som skulle omslutte avfallet ville gå i oppløsning i løpet av 100 til 300 år, og de fleste av kapslene ville havarere før det er gått 1000 år. Finland benytter samme type beholdere som Sverige.

Trenger helhetlig vurdering

Så til det vi oppfatter som mangel på helhetlige vurderinger hos mange atomkrafttilhengere. Stadig kan en lese innlegg i media der det hevdes at: «atomkraft er utslippsfri, stabil, sikker, gir lite og håndterbart avfall og krever liten areal- og materialbruk». Vi skal se litt nærmere på om disse argumentene holder mål om vi trekker inn helheten og den praktiske virkeligheten:

Påstand 1) «Atomkraft er sikkert». Feil. Atomkraft er overhodet ikke sikkert i dag, og potensialet for ulykker øker med økende antall reaktorer: Det finnes kun litt over 400 reaktorer i drift i dag. Den praktiske erfaringen man har med disse er at de er svært farlige og har medført to alvorlige ulykker. To store ulykker på 400 atomkraftverk tilsvarer 20 like store ulykker med 4.000 kraftverk, som er det antallet vi trenger om 17% av verdens energiforbruk skal dekkes i 2040. Skal vi dekke 50% av energiforbruket, må vi ha 12.000 atomkraftverk i 2040. Da kan vi se for oss 60 Fukushimaulykker!

Påstand 2) «Atomkraft er utslippsfritt og bruker lite ressurser». Feil: Å bygge et sted mellom 4.000 og 12.000 atomkraftverk, vil kreve uttak og transport av store ressurser og svært mye energi. Energien til dette vil for det alt vesentlige komme fra fossile kilder. Selv om atomkraftverk slipper ut lite CO2, kan det ikke kalles utslippsfritt så lenge det slipper ut radioaktivitet både ved uttak av radioaktivt brensel, og ved uhell under transport, produksjon og lagring.

Påstand 3) «Atomkraft krever små arealer». Feil: I tillegg til arealet mange tusen atomkraftverk vil beslaglegge inkludert sikkerhetsområde rundt, vil du også måtte medregne svært store arealer som blir forurenset og ubeboelige i overskuelig framtid ved alle større atomulykker.

Farlig bagatellisering

Så til en påstand fra en av de som går lengst i å bagatellisere konsekvensene av atomkraft, nemlig Sunniva Rose som har doktorgrad i kjerne- og energifysikk. I artikkelen: «Ikke velg bort kjernekraft på grunn av avfallet», gjengir hun, som NRK også gjorde i programmet Folkeopplysningen, en finsk studie som hevder at: «Hvis et menneske bor hele livet over et sluttlager for atomavfall, hun drikker kun vann fra dette stedet, og hun spiser kun mat som er dyrket i jorden over dette radioaktive lageret, da får hun en ekstra stråledose hvert år som tilsvarer den stråledosen man får ved å spise to bananer».

Dette framstår som en underlig påstand ettersom det altså ikke finnes noe godkjent sluttlager enda. Dermed har vi ingen praktisk erfaring med sluttlagring. Ingen målinger å vise til. Vi aner ikke noe om hvor beholderne rundt avfallet vil holde. Det vi vet er som nevnt at det svenske teknologi-instituttet har sannsynliggjort at beholderne går i stykker etter få hundre år.

Men uansett om påstanden om at utslipp fra sluttlagrene i framtiden ikke skulle medføre større helserisiko enn å spise to bananer årlig, skulle være riktig, er dette argumentet bare mulig å framføre dersom du hopper bukk over alle praktiske sider ved atomkraft: Man knipser med fingrene og «hokus pokus: Atomavfallet ligger trygt forseglet i en bunkers under jorden». Dessverre er ikke virkeligheten så enkel.

Helsefarlig industri

For å ta et eksempel: Det radioaktive materialet som skal drifte reaktoren må hentes opp fra gruver eller i åpne dagbrudd. Dette er dyrt og medfører store helsemessige utfordringer for arbeiderne. I land som Niger og Namibia foregår det i åpne dagbrudd som sprer store mengder radioaktivt støv til områdene rundt. Fattige arbeidere uten nødvendig sikkerhetsutstyr opplever kreft, infertilitet og at nyfødte får medfødte genfeil, kan vi lese i Putsj nr.3.2021 https://putsj.no/tidligere-utgaver/3-2021-gruver Side 21-22. Der kan vi også lese at Rio Tinto i samarbeid med korrupt sørafrikansk atomindustri deponerer ulovlig farlig atomavfall i Namibia.

Disse eksemplene er ikke irrelevante, selv om utvinning kanskje foregår under noe tryggere forhold i f.eks. Canada og Australia. Vi vil neppe komme til å leve i en ideell verden der alle land er velfungerende demokratier og storindustrien tar alle nødvendige hensyn til natur og mennesker. Ikke minst blir dette vanskelig om vi skal bygge 12.000 atomkraftverk for å dekke halvparten av verdens energibehov i 2040. Det radioaktive materiale må transporteres, ofte jorda rundt, fra gruver/ dagbrudd til reaktorene og avfallet derfra til sluttlager. Transporten må foregå med store sikkerhetsforanstaltninger slik at ikke terrorister eller andre får fatt i det potensielle atombombematerialet. https://forskning.no/…/atomavfall-eller-klimakrise/1023442

Hvis vi i 2040 eller 2050 har gjort oss avhengige av energien fra mer enn 12.000 atomkraftverk og det samtidig kommer store økonomiske nedgangstider, kanskje også krig og opptøyer i flere av de landene som har reaktorer, blir det vanskelig, for ikke å si umulig, å drifte disse på en trygg måte. (Noe krigen i Ukraina gir et godt eksempel på.) Da vil man nødvendigvis også måtte fire på sikkerheten og hensynet til helse og miljø også ved transport og lagring. I et slikt lys framstår eksempelet med de to bananene til Sunniva Rose som ekstremt naivt.

Krever sikre samfunn

Dette har Ole Christen Reistad ved IFE forstått. Han tar opp akkurat det som er mangelvare i Sunniva Roses betraktninger: Reistad setter, i motsetning til Rose, samfunnsmessige, praktiske og politiske sider ved atomkraft inn i en helhet. For å utdype det har vi tatt med noen utdrag fra hans artikkel i TU 3. mai 2021:

«Vi opplever at det er mye entusiasme rundt kjernekraft fra et teoretisk eller konseptuelt ståsted, uten at man nødvendigvis vet så mye om sektoren eller det å drive slike anlegg. For oss som har det, utgjør det en viktig erfaring. Her på Kjeller og i Halden har vi åpnet Pandoras eske på gløtt. Og funnet ut at dette med kjernekraft egentlig er veldig krevende for de som driver det og for samfunnet rundt.»

«Som jeg pleier å si: Det handler ikke så mye om kjernekraft er sikkert for samfunnet, men om samfunnet er sikkert nok for kjernekraft».

Videre sier Reistad: «Vi skal ikke se bort fra at det finnes elementer der som er brukbare, spesielt med tanke på saltsmeltereaktorer og kanskje også slike små modulære kjernekraftverk. Men vi må også erkjenne at disse såkalt nye konseptene likner veldig på det man har. Det er mange krevende sider ved dem sikkerhetsmessig. Hvis du er mest konseptorientert, vil de nok fremstå som helt fine. Men ser du for deg å ha disse inn i et reelt samfunn, en reell bruk, finner du raskt ut at mange av de problemene vi har strevd med de siste årene er de samme….»

«Tar du på den annen side samfunnet ut av teknologien, blir nok bildet enklere», sier Reistad og fortsetter: «men samtidig blir diskusjonen mer formålsløs. Vi som driver med kjernekraft i praksis kan ikke det. Jeg vil kalle oss samfunnsfysikere – du er nødt til å skjønne hvordan teknologien passer inn i samfunnet for å ta ansvar.»

Til slutt vil vi nok en gang påpeke det som framstår klarere og klarere, men som de fleste natur- og miljøorganisasjoner snakker alt for lite om:

Det finnes ingen energiformer i dag som ikke vil medføre store ødeleggelser av natur, miljø og ressurser dersom vi i den rike verden ikke reduserer kraftig på forbruk og transport, og går bort fra dagens økonomiske system basert på evig vekst.

Elin Leer-Salvesen og Are Dammann

  1. Vi har to atomkraft verk i Norge. Per nå har de gjort sitt i denne verden. De må saneres og det koster et to siffret milliard beløp. Dette er altså to minikraft verk som vill ha en strålende tilværelse veldig lenge etter sin død. Jesus har enn så lenge vært strålende i 2000 år etter sin død. Et atomkraft verk vil garantert være strålende i 5500 år etter sin død.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.