For bare 35 år siden ødela kjøleindustrien -med firmaet DuPont i spissen –nesten ozonlaget i jordas atmosfære. Det kunne blitt katastrofalt for alt liv på jorda. Uten ozonlaget, kan nemlig UV-strålinga fra sola rive arvestoff i levende celler i fillebiter.
I 1987 kom imidlertid de definitive, vitenskapelige bevisene for at de såkalte klorfluor-karbonene (KFK) hadde en nedbrytende virkning på ozon. Det var hovedsakelig denne gassen industrien brukte i spraybokser, kjøleskap, frysere og luftkondisjonerings-anlegg. Samme år ble den såkalte Montreal-protokollen mot utslipp av KFK-gasser undertegnet.
Men det er ikke mange som vet at det var ren flaks og tilfeldighet at kjøle-industrien -med et nødskrik -unngikk å ødelegge ozonlaget med menneskeskapte, kjemiske stoffer.
Jorda har som kjent sin egen løvtynne solskjerm -ozonlaget. Det beskytter oss og alt annet liv på jorda mot 95 prosent av den ultrafiolette (UV) -strålinga. Uten ozonlaget ville strålinga forårsaket kreft, skadet synet vårt, ødelagt immunforsvaret og ulike kjemiske forbindelser i kroppen vår.
Det samme ville skjedd med dyr og planter. Avlingene ville blitt ødelagt, og matforsyningen ville kollapset. Kort sagt -uten ozonlaget, ville det neppe vært liv på jorda slik vi kjenner det.
De fleste vet at det er lurt å beskytte huden mot ultrafiolett stråling (UV) fra sola, for å unngå forbrenninger og kreft i hud og føflekker. Det kan man gjøre ved å holde seg i skyggen, eller ved hjelp av ulike solfilter.
For eksempel dør rundt 8.000 amerikanere og omkring 300 nordmenn årlig av slik kreft. I 2021 ble det registrert 2443 tilfeller av sykdommen (1279 menn og 1164 kvinner) her til lands. 295 døde av sykdommen.
I år er det 65 år siden det vitenskapelige grunnlaget for kunnskap om jordas ozonlag begynte for alvor. I 1957 -under det såkalte «Store, geofysiske året» -startet nemlig den omfattende, internasjonale kartleggingen av ozongass i atmosfæren. Flaks!
Ozon er en flyktig oksygenforbindelse (O3) som ble oppdaget i 1830-årene. I 1920-årene forsto Gordon Dobson og F.A. Lindeman (Oxford) at ozon spilte en viktig rolle i atmosfæren. Den dag i dag blir ozon målt i Dobson-enheter (DU). På den tida var det imidlertid ingen som forsto at gassen spilte en avgjørende rolle for alt liv på jorda.
Det er den ultrafiolette strålingen fra sola som tvinger oksygen i atmosfæren til å slå seg sammen med to andre oksygen-molekyler til O3 -ozon. En uskadd atmosfære har til enhver tid en stabil mengde ozon -omkring ett av hvert 100.000 molekyl.
Ozon finnes også ved bakken og i resten av atmosfæren, men det er seks ganger mer ozon i stratosfæren enn ved havoverflaten. Hvis alt ozon befant seg ved havoverflaten, ville ikke laget blitt mer enn 3 millimeter tykt (3oo DU).
I 1928 oppdaget industrikjemikere at fluorkarboner (KFK og HFK) var nyttige drivgasser i blant annet kjøleskap, luftkondisjoneringsanlegg, spraybokser og isoporprodukter. I 1985 lå det globale forbruket på 1,8 millioner tonn KFK.
Stoffet fordamper lett, og har lang levetid i atmosfæren. Det er kloret i KFK som ødelegger ozonet. Ett eneste klor-atom kan ødelegge 100.000 ozon-molekyler.
Hadde industrien valgt ett annet stoff -nemlig brom, som gjør omtrent samme nytten, ville man lyktes i å ødelegge ozonlaget, med dødelig virkning. Brom har 45 ganger større evne til å ødelegge ozon. Stoffet ble brukt i brannslukkings-systemer under navnet Halon, men i liten målestokk. Heldigvis var det dyrere enn KFK. Flaks!
I 1970-årene begynte registreringer av ozon i stratosfæren (10-50 km. over bakken) over Antarktis å se underlige ut. Instrumentene registrerte ozon-tap i et halsbrekkende tempo. I 1955 inneholdt lufta 320 Dobson-enheter. I 1975 var det 280, i 1990 bare 90.
Resultatene så såpass merkelige ut, at de først ble forklart ved instrumentsvikt. Media omtalte «ozon-hullet» i humoristiske vendinger. Et hull i ozonlaget er et område i atmosfæren med mindre enn 220 DU.
Allerede i 1974 påviste forskerne Paul Crutzen, F. Sherwood Rowland og Mario Molina at menneskeskapte kjemikalier reduserte ozonlaget. I 1995 fikk de Nobelprisen i kjemi.
Det var forskeren James Lovelock (Gaia-hypotesen) som på 70-tallet -for egen regning -bygde instrumentet som målte KFK i atmosfæren. Han fant svært små mengder KFK , men etter å ha møtt DuPont -kjemikeren Lester Machta i 1973, forsto han betydningen av målingene. Flaks!
DuPont var hovedprodusent av KFK, og Machta påviste at Lovelock hadde funnet nesten all KFK som var laget. Machta diskuterte Lovelocks funn med andre kjemikere, deriblant Mario Molina.
Molina fant sammenhengen mellom KFK og ødeleggelsen av ozonlaget. Han oppdaget at KFK-utslipp hadde økt klor-nivået i stratosfæren til 5 ganger det normale.
Det vitenskapelige bevismaterialet var på den tiden ikke 100% sikkert, og DuPont utnyttet tvilen til å iverksette en massiv kampanje for å hindre at KFK ble forbudt. Dermed gikk det 10 verdifulle år med ødeleggelse av ozonlaget før opinionen tvang politikerne til å forby KFK.
I 1985 møttes 20 land i Wien og undertegnet en protokoll for beskyttelse av ozonlaget. I 1987 kom de definitive bevisene for KFKs nedbrytende virkning på ozon, og man fikk Montreal-protokollen. Den er strammet inn både i 1990 og -92.
Reduksjonen av KFK ble oppnådd med finansielt overskudd for industrien. Ironisk nok hadde DuPont hadde tapt både penger og omdømme på motstanden.
I 2000 var «ozonhullet» blitt et område på 28 millioner kvadratkilometer, pluss en ytterligere «glorie» av uttynnet ozon som dekket mesteparten av kloden sør for 40. breddegrad. I 2010 stanset imidlertid også Kina bruken av KFK, og i 2050 kan mengden ozon i atmosfæren være tilbake på 1980-nivå.
Ødeleggelsen av ozonlaget har trolig kostet hundretusener av mennesker livet. Forskerne reddet imidlertid både oss og resten av dyre- og plantelivet fra en omfattende miljøkatastrofe. I dag har ozon-historien kommet helt i skyggen av CO2-utslipp av klimaproblematikk. Hva kan vi lære av ozon-krisa? Jeg vil anbefale folk å bruke «føre var-prinsippet», stole på uavhengige forskere og behandle industri, «brødpolitikerne» og kjøpte forskere med tilsvarende stor skepsis. Det samme gjelder for klimakrisa.
