Sir David Attenboroughs bok «Et liv på vår planet» beskriver både elendigheten i naturkrisa og klimaproblemene -samt hva vi må gjøre for å stabilisere jordas økosystemer.
Vegen dit blir humpete, men det er fullt mulig, ifølge Attenborough. Boka er ikke bare god -den er obligatorisk.
Attenborough trenger ingen introduksjon. For millioner av nordmenn som har sett BBC-seriene, er han selve inkarnasjonen av en entusiastisk og kunnskapsrik naturverner. Da han 94 år gammel talte på klimakonferansen i Glasgow nylig, var han like klar som alltid. Han vet at han kan forlate oss når som helst, og har skrevet «Mitt vitnesbyrd og en visjon for framtida».
Attenborough ble født i 1937, til 2,3 milliarder medmennesker på jorda. 66 prosent av landjorda var fremdeles «villmark», og atmosfæren hadde bare 280 ppm (parts per million) CO2. I 2020 var det 7,8 milliarder mennesker, gjenværende villmark var redusert til 35 prosent, mengden karbon i atmosfæren var 415 ppm. Gjennomsnitttemperaturen har steget med 1 grad.
Attenborough har sett følgene av naturkrisa med egne øyne. Boka hans er proppfull av ubehagelige sannheter. Jorda har tre milliarder færre trær enn ved beynnelsen av vår «sivilisasjon». Vi hugger 15 milliarder av dem årlig. Halvparten av verdens regnskoger er borte. Over 50.000 enorme demninger regulerer de største elvene, for det meste til skade for artsmangfoldet.
Da Attenborough ble født, ble det slaktet 50.000 hvaler årlig. Vi drepte over 3 millioner av dem i forrige århundre. 30 prosent av fiskebestandene er redusert til et kritisk nivå. Vi tar ut mer enn 80 millioner tonn sjømat fra havet årlig. Utbredelsen av mangroveskoger og sjøgress er redusert med 30 prosent. Plastavfall og mikroplast finnes overalt.
Antall insekter er redusert med en fjerdedel på 30 år. 96 prosent av biomassen av pattedyr utgjøres nå av oss og husdyra våre. Ville pattedyr er redusert til fire prosent. Befolkningen vil trolig vokse til mellom 9,5 til 11,5 milliarder før den stabiliserer seg. Og så videre…
I det neste tiåret nevner han skogsdød og isfritt nordishav som de største utfordringene. Avsmelting av permafrost med påfølgede utslipp av enorme mengder klimagasser vil prege jorda fra 2040-årene. Fra 2050 vil forsuringen av havet for alvor påvirke bestandene.
Gjør vi et hopp til 2080-årene, kan folketall og matvareproduksjon ha nådd et krisepunkt. Faren for nye pandemier lurer også i bakgrunnen. 2100 kan tenkes å begynne med alvorlige humanitære katastrofer på grunn av en havstigning på rundt en meter. Planeten kan også være 4 grader C høyere enn på 1900-tallet. Kort sagt -problemene står i kø for kommende generasjoner.
Ikke alt er negativt. De tre hundre fjellgorillaene Attenborough besøkte i 1978 er fremdeles truet, men har vokst til en stamme på over 1000. Verdens hvalbestand er under kontroll, og for det meste på veg opp igjen. Prosjekter med «rewilding» av truede arter er på gang over hele verden – for eksempel etableringen av ulv i Yellowstone. Stadig flere bønder legger også om driften fra monokulturer til et mer artsvennlig og bærekraftig landbruk.
Attenborough lanserer og diskuterer mange av ideene som er i omløp for å redusere karbonavtrykket og overforbruket:
«Jeg hadde fra svært ung alder ment at den viktigste kunnskapen var den som ga innblikk i hvordan naturen fungerte. Det var ikke lover oppfunnet av mennesker som interesserte meg, men prinsippene som styrte livet til dyr og planter.», skriver Attenborough.
Hans viktigste råd er: Vi må lære av naturen. Verden må bli villere! Tilbake i Tsjernobyl viser Attenborough at området rundt byen er gjenerobret av den ville naturen. At denne delen av Europa ikke bare er en kjernefysisk ødemark, men tvert imot et viltområde som bobler av liv, sier litt om naturens evne til å regenerere med en gang menneskene trekker seg tilbake.
Når det gjelder folketallet, er et av de viktigste tiltakene for klodens allmennhelse å bedre levestandarden og mulighetene for utdannelse for verdens jenter. Både for deres egen skyld, men også fordi det er det mest effektive tiltaket for å begrense befolkningsveksten.
Hvis jeg skulle vært litt kritisk til Attenborough, er det at han i liten grad utfordrer kapitalismen og klasseskillene. Kapitaleierne gjør som kjent ikke noe de ikke tjener penger på. Han er riktig nok kritisk til vekst og BNP som mål på økonomisk utvikling, men ivrer lite for å utvikle mer demokrati for å redde jorda. Han nevner heller ikke faren for utbrudd av kjernefysisk krig.
Uansett -om vi skulle makte å reversere de kritiske prosessene før det er for sent, skape flere habitater og et større biologisk mangfold enn vi har i dag – hvordan ville verden sett ut da?
«Det ville vært en magisk verden», skriver Sir David Attenborough. Å lese denne boka ga meg faktisk litt framtidshåp, ikke dårlig bare det.
