Klimakonferansen i Glasgow er nylig avsluttet. Klimakrisen er svært alvorlig, og muligheten for å lande på en global oppvarming på omkring 2 grader er nå nærmest borte. Det er også en naturkrise, men den er ikke så godt kjent. Naturpanalet (IPBES), den internasjonale parallellen til Klimapanelet (IPPC), har fastslått at 70 prosent av alle ville dyr på jorda har blitt borte de siste årene, og 25 prosent av alle dyrearter er truet. Hovedårsaken er at mesteparten av jordens landarealer (3/4) er endret av menneskene. Nedbyggingen av verdens natur har vært formidabel. 

Nedbyggingen av natur har også vært svært stor i Norge, hvor hyttebygging, veibygging, kraftledninger, vindkraftutbygging og annen utbyggingsaktivitet har bidratt. En måte dette kan illustreres på er å se på reduksjonen av de såkalte INON områdene. INON arealer er definert som områder beliggende en kilometer eller mer unna større tekniske inngrep. Rundt 1990 var nær 50 prosent av landet INON områder, og i løpet av de siste 30 årene har mer enn 5 prosent av disse arealene forsvunnet. Og i visse deler av landet er INON områdene helt forsvunnet.

Denne bruken av villmark og uberørt natur har stort sett vært kostnadsfri for utbyggerne og de som har stått for inngrepene. Dette er åpenbart ikke riktig. Nedbygging av all uberørt natur, og ikke bare INON områder, må koste noe. Bare på den måten vil utbyggere ta inn over seg at naturen er truet, og at det er en kostnad for samfunnet å miste uberørt natur.

Spørsmålet om naturødelegger-skal-betale prinsippet har blitt reist mange ganger. I den offentlige utredningen NOU 2019:16 Skattlegging av vannkraftverk, har det blitt argumentert for at vindkraft, i likhet med vannkraft, bør tillegges en naturressursskatt. I NOU 2015:15 Sett pris på miljøet, foreslås det at naturressursskatten bør knyttes til arealbruken. Noen av de samme synspunktene finner vi også i NOU 2013: 10, Naturens goder om verdien av økosystemtjenester, og også i den nylig framlagte NOU 2021: 4, Norge mot 2025. 

En slik arealskatt for ødeleggelse av natur bør svare til skaden som forvoldes, og reflektere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved tapet og ødeleggelsen av naturen. Problemet er selvsagt den pengemessige verdsettingen av skadene. Ved tapt natur og villmark er problemet særlig krevende fordi det inngår så mange verdikomponenter. Det er som påpekt av både Naturpanelet og Klimapanelet store verdier knyttet til karbonlagring i jordsmonnet. Naturen har eksistensverdi (verdien av naturen i seg selv), det er forsyningsverdier (fiske, jakt og annen høsting) og kulturelle verdier (turliv, rekreasjon, samisk reindrift mm.). 

Noen få av disse verdikomponentene kan fastsettes via markedet. Men for hovedtyngden av verdiene er det ikke noe marked, og skjønnsmessige vurderinger må i stor grad gjøres. Dessuten vil kostnadene avhenge av lokaliseringen av det ødelagte området, tidspunktet for når skadene skjer mm. På denne bakgrunn konkluderte NOU 2015:15 (s. 125) med at det burde utvikles en sjablongmessig metode med et mindre antall kategorier avhengig av inngrepstype og lokalisering og hvor det ble pekt på INON områder og avstanden til INON områder kunne være et utgangspunkt. 

En noe annen metode for å anslå verdien av tapt natur kan være å bruke en arealavgift basert på en standardisert markedspris, og hvor verdien på hyttetomter kunne vært brukt. Som et eksempel anta en pris på 50 til 100 tusen kroner per mål. I Trøndelag er ikke dette urealistisk høyt. For den dramatiske og ødeleggende (og nå erklært ulovlige) vindkraftutbyggingen Storheia på Fosen i Trøndelag med tap av 40 000 mål villmark ville dette betydd en naturavgift på 2 – 4 milliarder kroner. Hvis utbygger hadde blitt pålagt denne arealavgiften ville ikke prosjektet vært lønnsomt. Helhetsbetraktningen og samfunnsøkonomi ville trumfet den snevre bedriftsøkonomiske lønnsomhetsvurderingen.  

En arealavgift for vindkraftproduksjon, hyttebygging og andre aktiviteter som er ødeleggende for norsk natur bør kanaliseres til staten og hele fellesskapet, og ikke til den aktuelle utbyggingskommune. Verdifull natur er hele befolkningens eiendom. En annen grunn til at staten bør ta hånd om en naturavgift av denne typen er at hvis skatten tilfaller kommunene ville dette kunne virke motivere for å tilrettelegge for naturødeleggende utbyggingsprosjekter. 

Det å bruke markedsprisen på hyttetomter er en metode. Videre undersøkelser kan avgjøre om andre metoder kan være bedre. En kunne også tenke seg at arealavgiften kunne kombineres med forbudt mot ødeleggelse av særskilt verdifull natur gjennom opprettelse av verneområder. Spørsmålet om kompensering gjennom restaurering av et like store områder som de ødelagte har også blitt reist. 

Det kan naturligvis også reises spørsmål om det i det hele tatt er meningsfullt å prøve å verdsette uberørt natur pengemessig. Har det mening å spørre om pengeverdien av en sangfugl, og har det mening å spørre om pengeverdien av et uberørt fjellvann? Mange vil svare nei på dette, og jeg har stor forståelse for dette synspunktet. Men problemet er at pengemessig verdsetting har større gjennomslag i den politiske debatten enn om verdsettingen utelates. Uten en pengemessig verdsetting forsvinner ofte miljøargumentene. 

Naturkrisen, i likhet med klimakrisen, er drevet fram av sterk forbruksvekst. Forurenser-skal-betale prinsippet i form av CO2 avgifter og kvotereguleringer vil bremse noe av virkningene i den kommende klimakrisen. Naturødelegger-skal-betale prinsippet må gjelde for tap av villmark og uberørt natur for å virke mot naturkrisen. Fordelingsspørsmålet er også viktig. Og det må blitt slutt på at naturødeleggelser og kostnader ved for eksempel vindkraftutbygging belastes fellesskapet mens inntekter og profitt privatiseres. 

  1. Vedrørende prissetting av naturen kan man begynne med spørsmålene: Hva er hensikten med en slik avgift? Er det å stanse en eventuell utbygging, gjøre utbygginger dyrere/vanskeligere eller å tilføre grunneiere/fellesskap større økonomisk kompensasjon for inngrepene? Er det gjort noe annet sted på jorda, og hva er eventuelt erfaringene? Krav om å betale for rehabilitering av annen ødelagt natur som kompensasjon for nye inngrep har også dukket opp. Hva er erfaringene med dette?

    Videre: Må det settes pengeverdi på alt for at vi/det økonomiske systemet skal sette «pris» på det? Dette er ikke nødvendigvis tilfellet i diskusjoner om menneskers liv/helse, i abortebatten osv. Trolig ville det vakt stor etisk/moralsk harme å prissette et foster…

    Men å prissette dyr og natur, det kan «vi» altså gjøre, siden kapitalismen allerede har et sånt klamt grep om alt og alle. Blir ikke dette bare å ytterligere bygge opp under et naturplyndrende økonomisk system?

    Personlig ville jeg nok helst foretrekke, at natur vernes gjennom godt, gammeldags naturopprør. Det er når harmen og raseriet mot naturplyndrerne utløses, at vi virkelig lærer «å sette pris» på naturen…?

  2. Takk for kommentarer Atle.
    Og som jeg også skriver om betenklighetene med å sette en pengeverdi på naturen, er jeg ikke særlig uenig med deg. Også enig i at mye mer av naturen bør få vernestatus. Flere nasjonalparker og naturreservater.

    • Hei igjen,
      Jeg er ikke helt avvisende til å sette pengeverdi på naturen -i noen klart definerte tilfeller. Å la utbyggere få naturene gratis er uansett uakseptabelt. Trolig er det et sett med virkemidler som må til. Som du nevner -alt fra ulike grader av fredning, naturreservater, nasjonalparker, avlatsbrev (å betale restaurering/rewilding) osv. Men hvis pengene havner hos folk, er vel vitsen borte? Pengene må øremerkes tiltak for dyr og natur. Tror uansett det er viktig å skrive enslags betenkning omkring dette, hvor man veier alle argumenter for og mot.

  3. Til etteretning: Et tverrfaglig forskningsprosjekt som vil utrede om det er mulig å «sette pris på naturen» er i gang ved NTNU. Kontaktpersoner er Ivar Herfindal, Ottar Michelsen, Bernt-Erik Sæther, Gunhild Setten og James D. N. Speed. Se artikkel i Gemini, nov. 2021.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.