– Et politisk portrett
Det gjør inntrykk å møte mennesker som har en iboende politisk kraft. Og som evner å virkeliggjøre sine verdier i konkrete handlinger og initiativ. Hva er hemmeligheten? Hvor kommer energien og utholdenheten fra?
Atle Kjærviks politiske historie startet som 15-åring. Da meldte han seg ut av statskirka. Ungdomsopprør med langt hår og rock`n roll var også en del av oppveksten. I gymnastida ble Vietnamkrigen en sterk politisk vekker. Han har vært innom både anarkisme, SV og MDG. Men denne gangen blir det rent og Rødt!
-Vi var ei gruppe SOLKOM-aktivister som gikk fra dør til dør på Møllenberg. Noen ganger ble vi avvist, noen ganger møtt med sympati. Vi demonstrerte mot propagandafilmen «Green Berets» fra Vietnamkrigen, og slåss mot høyreradikalerne utafor kinoen. Det ble ei bratt læringskurve i politisk gatearbeid, forteller Atle.
De viktigste impulsene som formet hans grunnverdier kom fra den virkelige verden. De brutale historiene fra Francos Spania, blant annet garroteringa av politiske aktivister, ble viktig kunnskap for å erkjenne egne valg og meninger. Både ovenfor seg selv og omverden.
-Politisk makt vokser ut av geværløpene, som Mao Tse Tung sa. Jeg forsto ganske tidlig at fascismen var hovedfienden, da som nå, sier han.
Tidlig i studietida ble kampen mot EF viktig. I Bergen var han med på å forsvare byens gamle bebyggelse, og opplevde politiets brutalitet mot aktivistene. I Oslo ble han husokkupant i et miljø med likesinnede, som utviklet en politisk forståelse for årsaken til urettferdighet, og den brutale virkeligheten som rammet ofrene for imperialismens råskap.
Militærkuppene i Hellas og Chile gjorde ham både redd og rasende. Det samme var tilfellet med Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, og seinere i Afghanistan. Undertrykkinga av palestinerne som lever under en håpløs okkupasjon den dag i dag. Dette er hendelser som formet og skapte en varig erkjennelse og engasjement mot undertrykkelse, krig og imperialisme.
Vi intervjuer en person som kan bli like ivrig oppslukt av de nære ting, som av de store spørsmålene om maktfordeling. Han har fått rike muligheter til å leve ut sitt engasjement, for seg selv og sine omgivelser. Det virker som at han på mange måter har skapt et liv i overensstemmelse med sine politiske verdier. Ikke minst i yrkessammenheng, tett på nyhets- og kunnskapsformidling som journalist, infoleder for NTH og direktør for Vitensenteret i Trondheim i mange år. Arbeid som ga mulighet til å realisere ideer og søke ny kunnskap. Kunnskapsformidling opptar ham fortsatt, han forteller:
–Jeg leser mye og bruker metoder fra den dialektiske og historiske materialismen i arbeid og tenkning. Noe som har gitt meg et godt grunnlag for analysene jeg gjør. Videre prøver jeg å praktisere kvalitet framfor kvantitet. Noe som er et mål når man blir eldre; å bli klokere? ikke bare flinkere! Jeg plusser gjerne på med med litt fotokunst, lager tegneserier og koker sammen litt humor for ikke å miste vettet…
I dag har han som pensjonist skapt en ny sammenheng, blant annet som snekker, pådriver for ei lokal ornitologisk forening og med fiske, jakt og hagebruk. Ikke minst også som skribent med mange fokus. Mest av alt tap av biologiske mangfold og dyrearter som trues. Han har alltid fylt rollene sine på en naturlig måte. Uten vanskelige konflikter eller personlige kamper, i tråd med sine interesser. Men som han selv sier, et tidlig ønske om å skape et større prosjekt. I samtalen ønsker han lite fokus på seg selv, svarer på mine spørsmål med tydelig tale:
–Jeg har aldri vært noen politisk leder, bare en av mange arbeidsmaur. Jeg er veldig lei av elitedyrking. Egoisme og sjølopptatthet står i bare i vegen for empati med andre mennesker, men også med dyr og natur generelt. Vi mennesker er veldig artssjåvinistiske. Uten de andre dyra og resten av naturen er vi absolutt ingenting, men vi har ingen trening i å se denne sammenhengen.
–Etter at jeg fylte 60, har jeg gått over til de andre dyra. De trenger noen talspersoner, siden nesten hele menneskeheten er ute etter dem.
Atle vokste opp uten særlig materiell velstand, men manglet ingen ting. Han forteller om en god oppvekst i en søskenflokk med fem brødre og yrkesaktive foreldre. Født i Trondheim i -51, med far som var krigsseiler og stuert, senere lærer på sjømannsskolen. Mor var husmorvikar og hjemmearbeidende.
-Klassesamfunnet var ganske tydelig i Trondheim på den tida. Jeg kjente barn av rikfolk, men hadde liten omgang med dem. De levde litt på sin egen planet, sier Atle.
Selv fikk Atle tidlig allsidig arbeidserfaring, og fikk testet sin arbeidskapasitet. På spørsmålet om personlige ferdigheter som har kommet til sin rett, nøler han i svaret:
–Jeg er en slags cand. litt av hvert. Jeg har både partisk og teoretisk utdanning, og har jobbet med mye rart siden den første sommerjobben på iskremfabrikken som 13 åring. Har stor arbeidsglede og ganske god utholdenhet.
Hovedmotsigelsene i verden slik Atle ser det, er kampen mellom fattig og rik, arbeid og kapital. I tillegg kommer motsetningen mellom menneske og natur.
-Motsetningen mellom menneske og natur vil bestå også under et sosialistisk samfunnssystem. Den forsvinner ikke av seg selv. I Norge hvor de aller fleste i dag har et godt liv, mener jeg at den viktigste motsigelsen går mellom menneske og natur. Men det er vesentlig å erkjenne at vår rikdom både er en konsekvens av oljeøkonomien og en slags «senkolonialisme», hvor vi tar oss til rette og snylter på folk i de fattigere landene.
-Jeg har alltid vært veldig opptatt av naturvern. Jeg ble Alta-aktivist og jobbet mye med elveredding. Nå er jeg vindgenerator-motstander og medlem av Naturvernforbundet. Politisk har jeg vært innom både SV og MDG, forteller han. Men MDG er dessverre ikke sosialistisk. De håper på en grønn kapitalisme, noe som blir for naiv for meg. Denne gangen stemmer jeg Rødt, siden partiet har et godt miljøprogram. Dessverre bruker de det ikke i valgkampen. Det kunne gitt mange ekstra stemmer.
Atle er delaktig i mange politiske prosesser og som skribent får han synliggjort både tanker og viten. Opplever du at du har påvirkningskraft og mulighet for å nå politiske mål?
–Jeg er som sagt en av de de mange maurene som bygger og forsvarer tua. Av og til er det muligens noen som leser det jeg skriver? Men jeg tror ikke at jeg har noen betydelig politisk påvirkningskraft. Jeg har stor tro på sivil ulydighet, som kan være en viktig motmakt. Kapitalens støttespillere blir veldig utrygge når mange folk stiller opp til motstandskamp, som f.eks. på Frøya i kampen mot vindgeneratorene. Og som historien viste i Alta, når er vi mange får både politikerne politiet problemer. I dag støtter jeg gjerne Extinction Rebellion som setter politikk ut i handling.
Når det gjelder for valgkampen vi står i nå? Hvilke saker brenner du for?
–Effektive tiltak mot naturkrisa/ klimaproblemene. Mer sosial boligbygging og studentboliger. Ingen amerikanske baser. Ut av EØS -mot liberalistenes fire friheter. Gratis tannhelsetjeneste til alle. Mer demokrati på arbeidsplassene -dette er muligens de viktigste sakene, mener Atle.
-En viktig utfordring for venstresida er å kjempe på to fronter, både å føre klassekamp og samtidig forsvare naturen, inkludert klimaet. Da blir det viktig å skape arbeidsplasser som ikke fører til naturødeleggelser, understreker han.
Frihet er et vanskelig begrep, men kan forstås som mulighet til å utfolde seg og frigjøre skaperkraft. «Du bevarer vettet og lar fantasien spille seg ut», sier du. Åpenbart en god opplevelse av frihet. I eget liv har du levd ut mye av ditt engasjement og du har på ingen måte gitt opp å forandre verden. Har du refleksjoner rundt hva som er forutsetningen, som gir deg denne friheten?
–Å bo i Norge og ha bra økonomi gir opplagt mye frihet. Men mangelen på demokrati, og klima- og naturkrisa gjør meg ofte trist. At så mange mennesker på jorda lever i stor elendighet, selv om vi kunne hjulpet dem, ligger også som et deprimerende bakteppe over hverdagen. Utviklingen i Norge er også at stadig flere folk har det vanskelig med dårlig råd. Boligprisene i byene er uhyggelige.
Folkestyre forutsetter frihet og like forutsetninger. Atle sin visjon er et sosialistisk samfunn med demokratiske rettigheter for alle, uten naturplyndring. Et samfunn hvor folket eier land og hav, og bedriftene styres av arbeidsfolk selv.
En politisk bevissthet fra tidlig oppvekst sitter dypt. Atle har bosatt seg med nærhet til naturen, hvor han kan utfolde seg både i praktisk og teoretisk arbeid. Han har familie og venner tett på og trives. Hvilke tanker har du for tida framover?
-Situasjonen for verdens folk ser vanskelig ut. Folketallet øker, og når trolig 11 milliarder før det flater ut. Dette vil legge et enormt press på naturessursene. Klimaproblemene er reelle, og kan føre til mye konflikt og lidelse. Samtidig har den globale monopolkapitalismen et klamt grep om økonomien, og virker ustoppelig. Ingen stater har lyktes med å bygge en fungerende sosialisme. Jeg tror de som makter å kommunisere med store, eiendomsløse masser vil bli morgendagens politiske vinnere.
Personlig er jeg litt redd for å bli en ensom ulv. Koronatida avler sikkert mange slike. Her hjemme mangler vi et aktivt, større politisk miljø for møter og diskusjoner, samt aksjoner med sivil ulydighet. I denne aksjonsformen ligger det mye uforløst kraft, tror Atle.
