Gjennom Parisavtalen fra 2015 har (nesten) alle verdens land meldt inn bestemte målsettinger om redusert produksjon av klimagasser. Produksjon av klimagasser i et land er knyttet til den økonomiske aktiviteten innen det enkelt land, og kalles også for det territorielle utslipp. Men vel så interessent som territorielle klimagassutslipp, er utslippene et lands forbruk av varer og tjenester gir opphav til. Dette forbruket er knyttet til produksjon både i hjemlandet og i utlandet, og betegnes som forbruksrelaterte utslipp, eller karbonavtrykket.

Det viser seg at det forbruksbaserte utslippet er betydelig større enn det territorielle utslippet for stort sett alle rike land. Hovedårsaken er stor import av forbruksvarer fra lavkost land hvor produksjonen ofte foregår med kullbasert energi. Norge er her et unntak på grunn av eksporten av olje og gass, og hvor beregninger kan tyde på det forbruksbaserte og territorielle utslippet er nokså like.

I Norge har organisasjonen Framtiden i våre hender vært en pådriver for at forbruket som årsak for klimagassutslipp skal komme klarere fram. Og i en rapport de har fått laget (Sten-Olsen mfl. 2021) er det vist hvordan karbonavtrykket fordeler seg på offentlig forbruk og privat forbruk, og hvordan karbonavtrykket er for de ulike deler av det private forbruket.

De rike bruker mest og får mer

Ikke overraskende viser det seg at transport (bilbruk, flyreiser mm.) veier tyngst. Karbonavtrykket for bilbruken tar her ikke bare hensyn til drivstofforbruket ved kjøringen, men også selve produksjonen av bilene (produksjonseffekten). Dette betyr at såkalte nullutslippsbiler (elbiler) langt fra er nullutslippsbiler. Partiene på venstresiden mener at det er en god ide at klimagassutslippene for nordmenns forbruk beregnes. Mens Senterpartiet og de borgerlige partiene mener det er en dårlig ide.

Et viktig forhold som ikke tas opp i rapporten til Framtiden i våre hender, er hvordan karbonavtrykket henger sammen med inntekt og rikdom. Dermed også hvordan avtrykket fordeler seg på ulike sosioøkonomiske grupper, eller klasser, av befolkningen. Men andre kilder viser ikke overraskende at det forbruksbaserte utslippet er systematisk høyere for personer med høy inntekt enn personer med lav og middels inntekt.

I forskningslitteraturen opereres det gjerne med en såkalt inntektselastisitet for klimagassutslipp på noe under én. Hvis den er akkurat lik én, betyr det at en person med en million i årsinntekt har et karbonavtrykket som akkurat er dobbelt så stort som en person med årsinntekt på en halv million. Personer med høy inntekt, og særlig de aller rikeste, har dermed en langt høyer karbonavtrykk enn personer med lav inntekt. Både som følge av et høyere forbruk registrert i Norge, men også fordi forbruket av importvarer, som utenlandsreiser og kjøp av varer som importeres, er høyere.

Spørsmålet er om dette bør ha betydning for klimapolitikken som føres i Norge. Klima- og miljøpolitikk dreier seg om direkte reguleringer som påbud og forbud, eller indirekte reguleringer gjennom skatte- og avgiftspolitikken. Det langt viktigste klimapolitiske virkemidlet i Norge så langt har vært subsidier knyttet til elbil politikken. Og det er formidable beløp det her er snakk om. For 2020 har Finansdepartementet beregnet av skattesubsidiene (avgiftsfritak ved kjøp og ingen veibruksavgift ved kjøringen som viktige underposter) utgjorde 19 milliarder kroner. Disse subsidiene har i hovedsak kommet de mest velstående til gode fordi elbilkjøp og elbilbruk fortsatt er størst her (SSB 2018).

Klimapolitikk mot de svakeste eller omfordeling?

Regjeringens Klimaplan 2021 -2030 (Meld. St. 13) ble lagt fram i begynnelsen av januar. Ved siden av fortsatt støtte til elbilene, er det viktigste foreslåtte virkemidlet en kraftig økning av CO2 avgiften. Planen er å øke den fra dagens nivå på 590 kroner per tonn til 2000 kroner i 2030. Nå er det uklart om dette blir realiteten, men dette er en avgift som typisk rammer de velstående rike minst. Grunnen til dette er todelt. For det første har de velstående gått over til elbiler, og dette gjelder særlig i storbyområdene. For det andre er det slik at en avgift på brennstoff og energibruk rammer de med høy inntekt mindre enn de med lav inntekt fordi dette utgjør en mindre andel av forbruket.

For å motvirke denne fordelingseffekten har det kommet forslag om karbonavgift til fordeling, ofte kalt KAF, slik at skatteinntektene fra CO2 avgiften tilbakebetales som en klimarabatt til folk med lave og middels inntekter. Det har i tillegg kommet forslag om geografisk differensiering, slik at tilbakebetalingen blir høyere for folk bosatt i områder med svakt utbygd kollektivtransport. Men det virker som regjeringspartiene ikke synes dette er en god ide.

Konsumbasert klimagassutslipp gir informasjon om hvordan klimagassutslippet fotdeler seg på ulike varer og tjenester uansett opprinnelsen til produksjonen. Kombineres det med inntektsdata gir det verdifull informasjon om hvordan karbonavtrykket fordeler seg etter personlig inntekt. Det framgår da klart at de rike og velstående har et forbruk som tærer langt mer på jordas bærekraft enn mindre velstående. Samtidig så er det slik at klimapolitikken i Norge har vært fordelaktig for de rike. Klimaverstingene betaler minst.

Artikkelen ble først publisert 28. juni i DN

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.