På en bensinstasjon er det satt opp en stor plakat med teksten: «Har du husket å fylle magen også?». Mat er drivstoff, men er det også noe mer? Kan denne plakaten på en bensinstasjon i en norsk bygd si noe om – ikke bare vårt forhold til mat – men om vårt forhold til naturen i sin alminnelighet? Om hvorfor vi er i ferd med å ødelegge den, å bli fiende til våre medskapninger og fremmede i den verden vi er født inn i?
Maten vi handler i butikkene minner kanskje ikke mye om natur, og moderne kjøpesentre representerer et miljø som er så naturfjernt som mulig. Plastinnpakket, termostatstyrt, antiseptisk, luktfritt og dysset inn i lav bakgrunnsmusikk. Ikke desto mindre; når embalasjen er fjernet, er maten vi spiser et stykke natur som vi putter i munnen.
Industrielt prosessert mat fra industrielt landbruk har riktignok fjernet seg mye fra den egentlige naturen. Dyra som kjøttet kommer fra, har kanskje aldri sett dagens lys, og de er fôret med fôr som er himmelvidt fra det som de er skapt til å fordøye.I mange tilfeller fraktet fra den andre siden av jordkloden og sammsatt og forvandlet like mye som pølsene eller brødene du legger i handlekurven.
Men all mat har fortsatt et utgangspunkt i natur. Selv ferdigpizzaen med alle sine fargestoffer, smaksstoffer, fortykningsmidler osv., består i hovedsak av mel, tomater og ost. Hamburgeren er kjøtt, selv om den kan stamme fra hundrevis av forskjellige okser og kyr, og ser ut som om noen har hoppet på den.
Ikke rart mange mennesker i dag har et ambivalent forhold til mat. Vi gleder oss over den – og frykter den. Vi fryder oss over smaken, men frykter at den kan gjøre oss syke. Stadig flere mennesker unngår stadig flere typer mat. Å servere et måltid til venner er blitt en slalåmløype mellom intoleranser, dietter, preferanser og prinsipper.
Etter timer på kjøkkenet, oppdager man at de fleste ingrediensene blir liggende uspist på tallerkenkanten. å la noe ligge igjen på tallerkenen er et uttrykk for vemmelse både over egen appetitt og over den fysiske maten. «Å gjøre ære på maten» kolliderer med en utbredt aversjon mot maten som fysisk, biologisk fenomen, som lukt, smak og konsistens. Kanskje er visse typer bulemi og anoreksi den ytterste konsekvens av disse følelsene.
Vår fremmedfølelse overfor maten speiler kanskje vår fremmedfølelse overfor både naturen og vår egen kropp. Allerede for nesten 40 år siden skrev den franske forfatteren Michel Tournier en kronikk i Le Monde om hvordan vi hadde fordrevet luktene fra samfunnet. Fiskehandleren, slakteren, skomakeren, bakeren, pølsemakeren – alle fylte de byer og landsbyer med lukter. Hvilken opplevelse hadde det ikke vært å få oppleve Hallene i Paris som Emile Zola beskriver dem i romanen «Le ventre de Paris»! En sterk opplevelse, skulle jeg tro, men kanskje dagens mennesker hadde holdt seg for nesen?
Selv husker jeg godt den berusende lukten av gulrøtter hos en lokal gartner i barndommen. Hun hadde et ørlite utsalg i en jordkjeller, og gulrøttene blandet sin søte lukt med fuktigheten fra jord, løk og selleri. Grønnsakdisken på supermarkedet kan ikke konkurrere.
Dr. med. vet. Bergljot Børresen beskriver i en av sine bøker hvordan mennesket er blitt «Den ensomme apen» (bokas tittel). Vi er blitt dyret som ikke lenger vil være dyr, og utdefinert oss av naturen, stilt oss over og utenfor den. Derav vår hensynsløse utnyttelse av den. Det hele, argumenterer Børresen, begynte da menneskene gikk over fra å være jegere til å holde store dyreflokker som gjetere. Å ta livet av dyr gikk over fra å være noe som man gjorde av og til, til en daglig, rutinemessig handling. Den mentale avstengningen av empatien med dyra som måtte mobiliseres under jakten, ble en nærmest permanent tilstand. Dyra gikk fra å være medskapninger til å bli rene bruksgjenstander.
En lignende utvikling har foregått i jordbruket. For to-tre generasjoner siden hold de fleste europeiske bønder et fåtall husdyr. Noen av dem var faktisk bokstavelig talt husdyr. Flere steder var det vanlig at kyr, geiter og sauer hadde sitt fjøs som en forlengelse av bolighuset, uten vegg mellom. Kalver, kje og lam var lekekamerater for barna. Høner og annet fjærkre trippet på tunet, og grisen ruslet i hælene på matmor når hun kom ut med skyllebøtta.
Hesten ble, i alle fall i Nord-Europa, satt så høyt at den heller ble begravet enn spist når den ikke lenger kunne utføre gårdsarbeidet. Antallet dyr var lite på de fleste gårdene, og arbeidet med dem skjedde manuelt. Kontakten mellom dyr og mennesker måtte bli tett. Hvis du har børstet en ku, sett den rulle med øynene og hørt båskameratene raute sjalu, forstår du hva jeg mener.
Dagens dominerende industrielle husdyrhold med hundrevis – av og til tusenvis av dyr i én besetning – har mange paralleller til de store husdyrflokkene som gjeternomadene hadde i fortida. Forholdet til dyra er upersonlig, og slakting foregår i stor skala. Samtidig er andelen bønder sunket til rundt 2 – 3% i de fleste i-land. Få har direkte kontakt med husdyr lenger. De fleste fortrenger tanken om hvor kjøttet kommer fra. Få ting er mindre populært hvis man for eksempel får servert kylling, enn å ymte om oppdrettsforholdene disse stakkars fuglene bli utsatt for i sitt drøyt månedlange liv. Den mekanismen som Børresen kaller jegerufølsomhet er slått på døgnet rundt.
En reiselivsleder fra Bornholm holdt for noen år siden et foredrag for politikere og bønder i fjellbygda der jeg bor. Tema var utleie av støler til turister. En utmerket idé, mente han. Men husk på at utenfor Norge kan tanken om å bo på i en hytte på fjellet, kanskje flere hundre meter fra nærmeste nabo, virke skremmende. Naturen, uten alle de vanlige tegnene på menneskelig underleggelse (veier, hus, biler, butikker…) vekker tillive frykten for det ukjente. En slags mørkeredsel ved høylys dag…
Jeg tror denne fremmedheten, eller til og med redselen for naturen, er en av grunnene til at vi sliter med å handle når vi ser at vår eksistens er truet fordi vi ødelegger livsgrunnlaget vårt. Når vi mister kontakten med naturen, mister vi også evnen til å handle rasjonelt overfor den.
Påfallende mange av de tiltakene som forslås for å bøte på klimaendringene, forflytter problemet mer enn å løse det. Hvis vi prøver å erstatte fossil energi med bioenergi, åpner vi for rovdrift på skoger og dyrket mark. Økt satsing på elektrisitet vil kreve stadig hardere gruvedrift etter stadig fattigere forekomster med enorme naturinngrep og giftig avfall som resultat. Dette betyr ikke at bioenergi, elektriske biler, sol- og vindenergi ikke må utgjøre viktige deler av det grønne skiftet – bare at de neppe kan gi oss den overfloden av energi som olje, gass og kull har gitt oss. Og dette er den andre lærdommen en tettere kontakt med naturen kan gi oss: ingen trær vokser inn i himmelen.
Ser vi nærmere etter, er det biologien, den fornybare energien og de fornybare ressursene som i økende grad vil sette rammene for vår eksistens. Landbruket, altså jord og skogbruk, vil igjen bli «modernæringene». Vårt århundre stiller oss overfor store utfordringer. Kan landbruket spille en rolle i å løse disse, å skape en bedre verden både for oss som lever i dag og for framtidige generasjoner?
Skal vi prøve å framheve noen av de største utfordringene som det haster med å løse, peker kanskje disse seg ut:
Alle disse utfordringene er knyttet til jordbruk og matproduksjon. Det sier seg selv at sulten bare kan utryddes gjennom bedre jordbruk og mer rettferdig fordeling av jord, markedstilgang og kjøpekraft. Like innlysende er det at jordbruket er vesentlig for det biologiske mangfoldet. Både innen jordbruket (plantesorter og husdyrraser) og rundt (insekter, jordorganismer, flora og fauna i randsoner og beiteområder).
Årsakene til synkende og forurenset grunnvann er naturligvis jordbruket – og henger tett sammen med forringelsen av matjorda og tap av organisk materiale som holder på fuktighet og næringsstoffer. Halvparten av antibiotikabruken i verden skjer inne husdyrholdet, og matproduksjonen er en storforbruker av plast – fra rundballeplast til emballasje og bæreposen.
Jordbrukets innflytelse på klimaet er ofte undervurdert (ca. 10% er et tall som ofte brukes i norsk landbruksdebatt). Men regnet fra jord til bord, står matproduksjonen for langt større utslipp. Men her fusker mange i faget. Det er et utbredt landbrukspolitisk knep å øke norsk matproduksjon og samtidig redusere klimagassutslippene ved å øke importen av fôr.
Cirka 13% av våre samlete utslipp kommer fra husdyr (gjødsel og rap fra drøvtyggere). I tillegg kommer ca 18% fra nydyrking, inklusive nedhogging av skog. Til dette må vi legge Co2 og lystgass fra produksjon og bruk av kunstgjødsel, Co2 fra pløying, samt Co2 fra transport og prosessering av matvarer. Med andre ord: vi når ikke 1,5- eller 2-graders målet uten å endre landbruket som system.
Alt henger sammen med alt – og svært mye henger sammen med landbruk. Intensivt husdyrhold bygger på sløsing med ressurser. Om situasjonen synes dyster, er det et lyspunkt at det går an å forbedre den. Men det fordrer at vi innser at landbruket er et krysningspunkt for de store utfordringene vi står overfor, og tar landbrukspolitikken, både nasjonalt og internasjonalt på alvor. Landbruket er ikke en marginal mininæring, men en grunnleggende menneskelig aktivitet som former både samfunnet og vårt forhold til naturen rundt oss.
Opplysningstidens filosofer, de såkalte fysiokratene, forsto dette da de hevdet at all produksjon stammer fra landbruket. I dag, når vi ser at vi ikke lenger kan bruke fossil energi, men må basere oss på energi fra sola, har dette synspunktet fått ny aktualitet. Landbruk er jo nettopp den eneste næringa som nyttegjør seg solenergien direkte ved produksjon av planter.
Vi trenger en ny landbrukspolitikk, og det synes å bre seg en forståelse om behovet for en radikal endring. Økologisk landbruk er på frammarsj, mange fattige land satser på agroøkologi, som er en kombinasjon av økologiske dyrkingsmetoder og mer rettferdig fordeling av jord osv. Arbeiderpartiets nye interesse for landbrukspolitikken er et interessant tegn i tiden, og viser at det også kan bli politisk mulig å få til reelle og radikale endringer. Partiet ønsker å gjøre norsk jordbruk mer robust, mindre sårbart, mer basert på norske ressurser og mer klimatilpasset en framtid i endring. «Brukene kan ikke bare bli større og større. Terrenget i landet gjør at mange bruk vil fortsette å være små», uttalte en sentral AP- tillitsvalgt på et åpnet møte jeg nylig var på.
Stadig flere agronomer argumenterer for at landbruket nettopp kan bidra til å løse de store problemene som det har vært med på å skape. Hans R. Herren, agronom og uytviklingsspesialist, president i Millennium Institute, argumenterer i boka So ernähren wir die Welt for et multifunksjonelt landbruk, et landbruk som gjennom god agronomi, rettferdig handel og fordeling av jord løser våre store utfordringer, og som er basert på lokale ressurser, ikke langveistransporterte råvarer og kjemikalier. Et slikt landbruk vil kunne binde karbon framfor å slippe ut, slik en rekke land har støttet opp om gjennom den såkalte 4-promille-avtalen.
Hva kan vi konkret gjøre? Konkrete endringer må til, ikke bare luftige visjoner og generelt snakk:
Andre tiltak er: Stoppe rike lands dumping av mat på verdenmarkedet, stoppe «landgrabbing» og bygge opp matlagre nasjonalt og internasjonalt for å hindre prisspekulasjon og sult.
Disse tiltakene vil gjøre at vi kan skaffe nok mat til alle innbyggere i verden, samtidig som vi gjør jordbruket til en nette karbonbinder istedet for en klimaversting, og vi tar vare på ressursene på en bærekraftig måte.
Denne omveien om de store, globale utfordringene i vår tid, bringer oss altså tilbake til maten. Til retten til mat for alle. Til respekten for mat, og gleden ved mat. Jeg tror disse tingene henger sammen. Rundt bordet går de gode samtalene. Maten vi deler kan minne oss både om nødvendigheten av å dele, og kunnskap om hvordan vi kan produsere dem som skal deles.
Maten minner oss om at at den verden vi lever i, er fysisk og levende. Banalt? Jeg tror ikke det i en tid da abstrakte økonomiske kalkyler styrer verden, og innbiller oss at evig vekst er mulig og at alle uttømte ressurser kan erstattes, og da den biologiske verden forsvinner ut av hverdagen vår til fordel for den digitale. Som bonde forundres jeg alltid når politikere og økonomer forteller om at fattigdommen er i ferd med å utryddes i verden – samtidig som antall underernærte er stabilt rundt 1 milliard og antall mennesker som lever med et mangelfullt kosthold er det dobbelte. Kanskje har disse menneskene litt mer penger enn før. Men de mangler det vesentligste for å leve: mat.
En gjenoppdaging av den levende biologiske verden vi lever i er nødvendig. Skal vi gjenopprette et empatisk og sympatisk forhold til den kloden vi bor på, til mennesker, dyr og planter, trenger vi en positiv motvekt til forbrukerkulturen og tro på evig økonomisk vekst. Som allerede filosofen Baruch Spinoza understreket: en negativ følelse kan bare motvirkes ved en positiv.
Kontakt og arbeid med naturen er en slik positiv følelse. En tur på stranda eller på fjellet, en fisketur eller bærtur, en formiddag i grønnsakhagen, et besøk på en gård for plukke epler eller jordbær eller en dugnad i en bygate for å sette opp plantekasser på parkeringsplassene, er eksempler på empatiske gleder, gleder i samspill med naturen. Eller noe så dagligdags som et godt måltid, eller en tur på torget.
Maten – på hele dens vei fra jord til bord – kan være en av de bindestrekene vi trenger for igjen å leve i harmoni med naturen. Å dele brødet er en gammel symbolsk handling. Den minner oss på vårt ansvar for å skape en rettferdig og bærekraftig verden. Og den minner oss om hva som er det egentlige grunnlaget for menneskelig eksistens: å produsere mat.
Eller som Voltaires Candide konkuderte etter å ha erfart verdens elendighet: «Vi må dyrke vår hage».
