Det startet med norsk-tyske visjoner om eksport av norsk vannkraft til Tyskland i 1920-åra. Planene ble adoptert av de tyske okkupantene under 2. verdenskrig og videreført de siste tiårene. Eksporten over NorNed startet i 08 og NorLink ble åpnet i vår.

Vindgenerator-motstandere fikk mye kritikk for å trekke inn Tysklands aggressive historie som okkupasjonsmakt i kampen mot vindkrafta. Men ifølge boka «Norske krigsprofitører, Nazi-Tysklands velvillige medløpere» (2015) av førsteamanuensis i europeisk kulturhistorie ved NTNU, Anette H. Storeide, har kritikerne et aldri så lite poeng.

Aggressiv tysk ambassadør

Vindkraft-motstanderne fikk ytterligere vind på mølla da den tyske ambassaden, blandet seg direkte inn i norsk forvalting. På vegne av tyske kapitalinteresser truet ambassadør Alfred Grannas den 26. mars 2020, departementet med kostbar og langvarig rettssak fordi utbygging av Andmyran vindkraftverk på Andøya var lagt på is.

Noe lignende skjedde da Frøyasaken var oppe til behandling i Kommunal- og arbeidsdepartementet (KMD) i 2019. Også da brøt Tysklands ambassade inn for å påvirke saksbehandlingen før avgjørelsen falt.

Til etterretning siterer vi Solberg-regjeringens «Tyskland-strategi 2019 om energi-, klima- og miljøpolitikk». «Noreg skal halde fram med å vere ein stabil og sikker leverandør av energi til den tyske marknaden og ein viktig bidragsytar og samarbeidspartnar for Tysklands innsats for energiomstilling og klimamåla, med dei føremonene det gir for norsk verdiskaping».

1931: Norsk initiativ

Nordmannen Sigurd Kloumann, hadde fra 1920-åra deltatt i internasjonale fora for elektrisk kraft. Som generaldirektør for NACO (Norsk Aluminium Company) markedsførte han norske vannkraft som en mulig europeisk energikilde og erstatning for kull.

I 1931 var han en av de sentrale aktørene bak etableringen av «Studieselskap for Norsk Krafteksport AS». I dette selskapet deltok både skandinaviske og tyske, private og statlige selskaper. Interessen for norsk krafteksport var stor, men utfordringen var å finne en teknisk løsning som gjorde kraftoverføring fra Norge til kontinentet mulig.

Norsk kraft til Nazi-Tyskland

Under den andre verdenskrig viste den tyske okkupasjonsmakten raskt stor interesse for  vannkraftutbygging i Norge, inkludert eksport av elektrisitet til Tyskland. Sommeren 1940 ga sjefen for Luftwaffe, Hermann Gôring og hans luftfartsdepartement ordre om utbygging av denne. Ansvaret for planene ble lagt til en egen energiavdeling under det såkalte «Reichskommisariatet». Prosjektet ville bare være interessant om store effektmengder kunne overføres. Det det såkalte «Arbeitsgemeinschaft» bestående av okkupasjonsmakten og norske myndighetspersoner, som la planene.

En kraftoverføring til kontinentet med kapasitet på 800 MW ville kreve en spenning på 400 kV. Selv om dette ville være teknisk mulig, mente tyske eksperter at teknologien for dette nok ikke ville være utviklet før om 5–10 år. Planene er referert i Wikipedia.

Norske krigsprofitører

I boka  «Norske krigsprofitører» forteller Storeide hvordan Kloumann i et brev til den tyske okkupasjonsmakten, forsøker «å gjøre sine hoser grønne». Brevet var stilet til prof. Haas (sjef for Aluminium-Zentrale GmbH og til Heinrich Koppenberg, Gôrings første forvalter for norsk aluminiumindustri og generaldirektør for flyprodusenten Junkers.

Kloumann stilte seg til Koppenbergs tjeneste, og la ved utfyllende informasjon om norsk vannkraft. Han forsikret Haas om at han satt på et omfattende materiale basert på undersøkelser av «de fleste store og gunstigste fosser». Kloumann framhevet også sitt engasjement for tyske interesser. Han skrev blant annet at han «Sammen med representanter for et visst stort tyske firma arbeider jeg for tiden med prosjektet å overføre elektrisk kraft i store mengder fra Norge over Sverige og Danmark til Tyskland».

Tyske planer for norsk vannkraft

Stort energibehov

Omlag 75 prosent av den tyske elektrisitetsproduksjonen under krigen foregikk ved kulldrevne dampkraftverk. Nazistenes kraftige ekspansjon av rustningsindustrien hadde økt det tyske forbruket av elektrisitet. Norske vannkraftressurser kunne bety både billig og sårt tiltrengt energi, og frigjøre kull til andre krigsviktige behov. 

Josef  Terboven, Hitlers rikskommisær i Norge, var opptatt av å sørge for sin egen hjemmeregion Ruhr-området, et av tysklands industrielle sentre. Han involverte derfor Rheinisch-Westfalische Elektrisitetswerke (RWH) i  planleggingsarbeidet for en utvidet norsk elektrisitetsproduksjon for overføring til Tyskland.

Strenge konsesjonslover

Norsk konsesjonslovgivning satte imidlertid strenge grenser for utenlandsk utnyttelse av norske naturressurser som vannkraften. Kun selskaper med norsk flertall i styret og med norsk kapitalmajoritet kunne registreres i handelsregisteret og motta lån fra norske banker.

Selskaper som fikk konsesjon, forpliktet seg til å benytte norske materialer og arbeidskraft i så stor grad som mulig. Dessuten skulle 10 prosent av kraftproduksjonen avstås til stat og kommune. Konsesjoner kunne gis i inntil 60 år, deretter skulle kraftverkene tilfalle staten. Denne hjemfallsretten skulle komme til å bli en av hovedutfordringene i konsesjons forhandlingene mellom tyske aktører og norske myndigheter.

Arbeidsgruppe for eksport

Terboven etablerte tidlig under okkupasjonen en egen avdeling for energispørsmål i Rikskommisariatet og en arbeidsgruppe for elektrisitetsutbygging i Norge  – «Arbeitsgemeinschaft fûr den Elektriszitâtsgebau Norwegens». Arbeidsgruppen skulle utarbeide en plan for en storstilt utbygging av norsk vannkraft for elektrisitetsproduksjon og overføring av strøm til Tyskland. 

Fra norsk side deltok Conrad Wilhelm Eger, representant for NIO (Nemnd for industri og omsetning) og direktør for AS Elektrokemiske, Johan Collett Holst, kraftverksjef i Vassdragsvesenet og J.P Nissen fra Studieselskap for Norsk Krafteksport. Studieselskapet hadde i en årrekke undersøkt tekniske muligheter for kraftoverføring, og stilte sitt omfattende forskningsmateriale til disposisjon for tyskerne.

Tiden ikke moden

Men Eger, Holst og Nissen, som tidligere hadde ivret for eksport, mente tiden ennå ikke var moden, og at det måtte bli en oppgave for framtidige generasjoner. Om årsaken var hensynet til norske behov, at teknologien ikke fantes, betenkninger om at kraftlinjer var særlig utsatte for sabotasje eller om krigen ble for kort, er ukjent. 

Under 2. verdenskrig ble det uansett betydelig fart på norsk vannkraftutbygging. Et 20-tall kraftverk ble ferdigstilt, blant andre Lysbotn kraftverk, Nedre Tessa I, Lesjaverk KV, Valsøyfjord KV og Tyin kraftverk. Men krafteksport direkte til Tyskland ble det ikke noe av, før i våre dager…

Nedre Tessa kraftverk I i Vågå kommune på 50-tallet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.