Av Eivin Røskaft og Terje Bongard

Penger gir en beroligende glede, en forsikring om at en nå har skaffet verdier, sikkerhet og trygghet for framtida. Denne følelsen av trygghet er medfødt, og som alle andre følelser løses den ut av miljøet. Alle økonomier til alle tider har bygget på slike former for symbolverdi. Følelsen av trygghet er opprinnelig arvet fra tiden før det fantes byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren konkret sikret overlevelse.

Verden har fram til nå i praksis framstått som uendelig, og vi har derfor ikke arvet noen tilsvarende følelser for globale grenser. Nå har “verdensveggene” imidlertid kommet svært nær oss. Ressurser og biomangfold forsvinner på kort tid. Det er snakk om få år før små og store kriser vil forandre menneskelivet dramatisk. I denne situasjonen er verdens økonomi fortsatt penset inn på kapitaløkning. Lønnsomheten bygger på forbruk av ressurser. Et eksempel er oppdrettsnæringen: I merdene lages det mindre mat enn det som tilføres, i tillegg til at fôrfisket krever store mengder drivstoff. Netto bruker oppdrettsnæringa altså mer ekte verdier enn det som kommer ut – men fordi pengene som produseres føles verdifulle, slipper næringen unna når de tømmer havet og endrer økosystemer for all framtid.

Gull til Frokost, Kunst til Lunsj og Kapital til Middag

Verken gull, kunst eller kapital kan spises, man kan heller ikke bo i det. Mat, vann, klær og hus lages av mineraler og ressurser som kommer fra jord, skog og hav. Likevel sitter vi altså i følelsesfella. «Vi har penger på bok», sier fi nansministeren, og appellerer til vårt ønske om å spare til våre etterkommere. All politisk innsats rettes mot næringsutvikling, produksjon og tjenesteyting som kan generere mer penger. Norge, EU og det internasjonale fi nansvesenet gjør sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til penger.

Man forsøker nå å prissette jordens ressurser, blant annet gjennom FNs Millenium Ecosystem Assessment. Men hvor mye er havenes økosystemer verdt, i Euro? Det er et umulig regnestykke. Islendingene opplevde hvordan penger mistet symbolverdi over natten. Likevel vil fi skeressursene alltid ha verdi, og gjenskape seg selv fra år til år, om den forvaltes godt. Milliardene som forsvant i spekulasjon i de islandske bankene blir betydningsløse i forhold. Et flertall i Island er fremdeles mot EU og ser at fi skeressursene er mer verdt enn alle verdens bankkonti til sammen.

Norge vil på få tiår ha tømt sine oljeressurser og omdannet dem til pengedata. Pensjonsfondets kapital investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. U-land selger sine ressurser i bytte mot vestens penger, så lenge det går. Verdens børsmarkeder har imidlertid begynt å bli «nervøse», og viktige grenser kan nås om få år. Oljeformuer og aksjer vil kunne forsvinne over natten. Hvis mat blir en knapphetsvare, har 11.000 milliarder symbolkroner ingen bytteverdi eller styringsevne over arbeidskraft lenger.

Kampen for fremtiden i dag

Hvis verden sulter, vil de som produserer maten ha den for seg selv. Hvis strømmen til datamaskinene må brukes til livsnødvendig matproduksjon, helse eller transport, kan noen finne på å trekke ut støpselet og avvikle pengeserveren. Pensjonsfondet gjør framtida utrygg for både pensjonister og deres etterkommere. Et bedre navn er “Pyramidespillfondet”. Framtidas mat, hus og klær må lages i framtida. Ressursene som trengs til dette må lagres, resirkuleres og forvaltes. Symbolverdier er ikke lagrede ressurser.

Farten i oljeutvinningen smører verdens overutnyttelse av de ressursene som skulle være mat, hus, klær og helse til framtidas unge og pensjonister, og omdanner dem til verdiløs kapital. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og blir overeksponert i forhold til enorme investeringer i for eksempel oljeutvinning og petrokjemisk industri, mineralutvinninger og industriell matproduksjon. Dermed vil en arbeidsplass i dag som regel innebære en trussel mot etterkommerne. I stedet for å bygge trygghet for framtida.

FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Forsøkene med biobrennstoff vil legge beslag på ti ganger mer landbruksareal i 2050. Da er det minst ni milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Er det mulig å bitvis selge aksjer for å kjøpe flybåren mat produsert i den siste regnskogsresten?

Vi må gi slipp på den gode pengefølelsen

Det kan virke utrolig at denne galskapen kan gå sin gang, men det finnes en forklaring på hvorfor disse følelsene har utviklet seg, og hvorfor de slår ut i store samfunn. Forståelse av at penger er selvbedrag, er første forutsetning for å åpne mulighetene for stabile løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft. Vi må lære at følelsen av symbolverdier er utviklet fra en tid da verden var uendelig, og det bare var å forsyne seg. Vi må innse at vi ikke er tilpasset å føle globale størrelser.

Om forståelsen blir allmenn, blir det kanskje mulig å diskutere løsninger. Vi legger i boka «Det biologiske mennesket» fram et forslag til løsning som er forankret i andre, like sterke fellesmenneskelige følelser: Samarbeid, raushet og kontroll i inngruppa (den oversiktelige gruppa alle mennesker er medlemmer av). Disse følelsene kan utgjøre bærebjelken i et demokrati som føles av hver enkelt av oss. Dagens demokrati er ikke omfattende nok til å trygge framtida. Veien dit er ikke utopisk, den krever bare kunnskaper om oss selv.

  1. Leser en god artikkel nå, og det ser ut til at vi må redusere konsum opp mot 90 prosent. Dette er kun mulig innenfor RID-modellen til Bongard, hvor produksjonen demokratiseres fullt ut gjennom små, selvorganiserende inngrupper i nettverket.

    «For about a hundred years the standard socialist perspective on strategy made sense, but the advent of the global sustainability crisis has invalidated it. The task was to take control of the productive machinery off the capital-owning class and run it for the benefit of the workers, releasing the forces of production to increase output, distributing the product fairly and raising the material “living standards” of the people. Well isn’t that still the right goal? No it is not.

    This is because the global situation has changed dramatically since Marx’s time. We are now confronted by the fact that we have far exceeded levels of sustainable resource use and environmental impact. Most socialists and almost everybody else fail to understand that the goal now has to be degrowth, that is reducing production, consumption, GDP, trade, investment,” living standards” and GDP. And even within the degrowth camp most people do not realise just how enormous the degrowth must be. Rich world levels of per capita production and consumption would have to be reduced by something like 90% before we reached levels that all people could share. (For the arithmetic see the published case or TSW.Limits.)

    This has enormously profound implications for rethinking the nature of a sustainable and just society, and for the best strategy to achieve it. It rules out almost all thinking on these issues by environmental and justice movements, because most of these do not realise the magnitude of the degrowth required, nor that capitalism has to be scrapped, let alone that some of the fundamental Enlightenment principles that have driven the world for two hundred years also have to be scrapped. “Progress” and “development” and the good life have to be defined in ways that contradict the old assumptions.

    Most of those in Marx’s camp take it for granted that the good post-capitalist society will be heavily industrialised, centralised, urbanised, globalised, tech-driven, affluent, and run by the state (which these days is usually assumed to be democratically elected.) But it can’t be any of these; none of these elements can be characteristic of a sustainable and just society.»

    https://www.resilience.org/stories/2021-07-18/standing-marx-on-his-head-rethinking-socialism-and-sustainability/

    Vil særlig stresse følgende utsagn:

    «Most socialists and almost everybody else fail to understand that the goal now has to be degrowth, that is reducing production, consumption, GDP, trade, investment,” living standards” and GDP.»

    Håper Rødt er i stand til å ta innover seg dette, selv om det selvsagt er vanskelig å «selge» inn til folket.

  2. «The 1st level of RID is the most important buffer: Non-cooperative or corrupt representatives will be filtered out here first. When implemented, the democracy itself can decide on which level decisions should be made. Both top-down and bottom-up decisions will be anchored within the democracy, giving acceptance to unpopular decisions that most likely must be taken in the near future.»

    Som dere ser vi vil løse det voksende narsissisme-problemet allerede på første nivå av RID-modellen! Dette er ekstremt viktig, fordi uten en demokratisk modell som filtrerer ut narsissistiske individer, kommer vi ingen steder. Dagens demokratiske system derimot fører dessverre i stadig større grad mennesker med en narsissistisk personlighet, helt til topps.

    Jeg håper å få Sam Vaknin til å forstå at demokrati-modellen til Bongard kan løse verdens eksploderende narsissisme-problem, slik at disse to kan diskutere RID-modellen videre. Nå ekstremt viktig at også Rødt begynner å innse disse sammenhengene, har tro på dere, da dere var de første som så gjennom vindkrafts-bløffen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.