I Klassekampen og her i TrønderRød argumenterer Erik Lindeberg for elektrifisering av olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel. Et av hans sentrale argumenter er at kostnaden for å slippe ut CO2 på sokkelen (norsk CO2-avgift pluss prisen i EUs kvotehandelssystem) er i ferd med å bli høyere enn kostnadene for de fleste elektrifiseringsprosjektene. Dermed konkurrerer olje og gassutvinningen med andre virksomheter som trenger mer elektrisk kraft. Sannsynligvis har Lindeberg rett i at om ni år kan CO2-avgiften på sokkelen ha kommet opp i 2500 kr per tonn. Men dette er ikke noe argument for elektrifisering. Etter vår mening er det et argument for at gjennom økende CO2-avgifter blir produksjonen av olje og gass på sokkelen etter hvert så kostnadskrevende at nye felt ikke blir åpnet og noen gamle felt blir avsluttet. Ved elektrifisering kan derimot olje- og gassproduksjonen på sokkelen fortsette i en lang framtid uten å komme konflikt med regjeringas målsetting om 45 prosent reduksjon av klimagassutslippene innen 2030. Derfor er Equinor blitt en sterk tilhenger av elektrifisering.
Equinor har fått med regjeringa på planen om subsidiert elektrifisering
CO2-utslippene på sokkelen er vel 13 millioner tonn per år. Equinors plan er, sammen med staten, i første omgang å investere ca. 50 milliarder kroner for å redusere utslippene med 4,9 millioner tonn årlig. Altså en investeringskostnad på 10.000 kroner per tonn redusert utslipp. Dette tiltaket vil kreve over 5 TWh per år i fornybar strøm fra land. Denne energimengden representerer nær 60 prosent av Oslos årlige forbruk (9 TWh). Eller med en annen målestokk: den representerer strømforbruket til over 25.000 norske husstander med et årlig forbruk på 20.000 kilowattimer.
Lindeberg sier lite om hvor all denne strømmen skal hentes fra. Han nevner at gasskraftverkene på kontinentet slipper ut rundt halvparten så mye CO2 per kWh strøm som turbinene i Nordsjøen. Med andre ord: Nordsjøgassen kan bli eksportert til kontinentet for produksjon av strøm som så leveres gjennom kabler til Nordsjøen for å dekke litt av el-forbruket. Kostnadene ved en slik delvis form for elektrifisering blir selvsagt enorme.
De vel 5 TWh strøm per år til sokkelen må hentes fra fastlands-Norge. Der står strømforbrukerne i kø. Elektrifiseringen av bilparken og annen transport krever stadig mer strøm. Landbasert industri slipper i dag ut ca. 13 millioner tonn CO2, som tilsvarer 26 prosent av klimagassutslipp i Norge. NVE har beregnet at «direkte elektrifiseringstiltak» i sju industrianlegg, med en reduksjon av utslippene med 2,3 millioner tonn, vil kreve et årlig kraftforbruk på 12 TWh. I tillegg står mange andre industriprosjekter i kø, som beskrevet i rapporten Prosess21 utarbeidet på oppdrag av regjeringen.
Et resultat av elektrifisering av sokkelen blir en sterk økning i prisen på strøm både for hushold og industri. Energisparing, oppgradering av vannkraftverk og bygging av ny vannkraft vil ikke kunne hindre en slik utvikling. Massiv utbygging av vindkraft til lands og til havs vil tvinge seg frem. Dette har fornybarbransjens organisasjon Norwea skjønt for lenge siden, og Porsess21-rapporten kjører i det samme sporet.
Siden Norge er medlem i EUs kvotehandelssystem (ETS), betaler selskapene på sokkelen i dag ca. 390 kroner per tonn CO2. Skal EU nå sitt mål for reduserte utslipp i 2030, må det totale antallet kvoter bli redusert og kvoteprisen økes kraftig i de kommende årene. I tillegg kan den norske staten øke den nasjonale avgiften for CO2-utslipp på sokkelen, slik at avgiftene totalt er i samsvar med avgiftene på fastlandet. Det kan i det minste hindre åpning av nye felt. Det internasjonale energibyrået (IEA) rapporterer at i 2019 var bare usle 0,75 prosent av investeringene til verdens 20 største oljeselskaper (inklusive Equinor) utenfor olje- og gassforsyning. Med en høy og sterkt økende avgift på CO2-utslipp i produksjonen, kan det være håp om at disse selskapene vil begynne å vri investeringene mer i retning av fornybar energi.
Lindeberg skriver at Paris-avtalen av 2015 gjør det «irrelevant for hvert enkelt land å beregne den globale effekten av sine tiltak». Dette er ikke riktig. Parisavtalen understreker at utslippene av klimagasser og de følgende klimaendringene er signaturlandenes felles ansvar. De åtte landene/regionene, Kina, USA, Russland, Midtøsten, Canada, Australia, India og Norge produserer fossil energi som skaper 70 prosent av de globale CO2-utslippene. Det mest rasjonelle ville være at disse landene innførte en høy og økende produksjonsavgift på fossile brennstoff ved drillhodene og gruvene, slik klimaforskeren James Hansen opprinnelig foreslo. Men dette er politisk umulig. Forbruksavgifter i de enkelte land, enten de produserer fossile brennstoff eller ikke, representerer slik sett et kompromiss.
Dette kompromisset har ført Norge inn i en slags schizofreni: Vi høster enorme profitter av «ren produksjon» av olje og gass, som skal bli enda «renere» ved elektrifisering av sokkelen. Men de innenlandske utslippene i denne produksjonen representerer bare 2,5 prosent av CO2-utslippene den forårsaker gjennom forbruket av norsk olje og gass i andre land. Lindeberg er bekymret for at Norge kommer til å ha liten troverdighet fordi vi nå har høyere innenlandske utslipp per innbygger enn England og EU. Så naive er ikke innbyggerne i andre land. De vet at Norge i høyeste grad er medansvarlig for de globale utslippene av CO2, forårsaket av norsk produksjon og eksport av fossile brennstoff, likedan som produsentene av narkotika eller våpen har et ansvar for bruken av disse produktene.
Rune Skarstein
Anders Skonhoft
Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 13.mars
Kjernen i det internasjonale klimaarbeidet i FN-regi er at de enkelte traktatlandene fastsetter nasjonale bidrag (NDC) til egne utslippsreduksjoner og gjennom nye avtaler hvert femte år skal ambisjonene økes slik at de globale kan nås. Det finnes ingen andre overnasjonale instrument i avtalene når det gjelder utslippene. Andre deler av avtalen som for eksempel finans- og teknologioverføring fra rike til fattige land er ikke knyttet til de nasjonale utslippsreduksjoner, og land som gir støtte får ingen CO2-rabatt. Disse avtalene er juridisk bindene for landene og Parisavtalen fra 2015 er nå ratifisert av 190 land som representer 96% av alle menneskeskapte klimagassutslipp. Før det neste IPCC-møtet i Glasgow til høsten har hittil 71 land meldt sine nye nasjonale bidrag og Norges bidrag blir nå på 50 til 55% reduksjon i 2030 forhold til 1990-nivå. Hvordan økonomiprofessorene Skarstein og Skonhoft (S&S) leser avtalen slik at den kan tolkes som om Norge skal ha ansvar for utslippene i EU, er en gåte. I Parisavtalens Artikkel 4, avsnitt 2 og 3 finnes oppskriften på ansvaret for utslippsreduksjonen og innholdet er slik som oppsummert ovenfor om enn i et noe mer snirklete språk som kjennetegner internasjonal rett. S&S sammenlikner norsk oljeproduksjon med narkotikaproduksjon. Denne retorikken betyr lite når Norge skal forhandle internasjonale kutt i FN-regi, siden alle våre forhandlingspartnere er enten kjøpere eller selgere av slikt «dop». I et klimaperspektiv måles utslippskutt bare i tonn. Punktum. Helt parodisk blir det når MDGs klimapolitiske talsmann synes det er viktigere at Equinor ikke framstår som «grønn» (som om det er mulig) enn at Norge når sine klimamål. MGD skal ha kred for at de plukket ham ned og fremdeles prioriter klima framfor posering.
Et annet viktig prinsipp i Artikkel 4 er at rike land skal gå foran med de største kuttene og at kuttene skal omfatte alle sektorer. Avtalen er ennå utilstrekkelig og umoden, og har flere svakheter som alle avtaler er når det skal oppnås enighet mellom land med ulike interesser. Dette er imidlertid det eneste internasjonale verktøyet vi har for å få internasjonale og forpliktende reduksjoner. Det gjenstår mye arbeid for å forbedre avtalen, men det som virkelig kan true dette arbeidet er at rike land, som Norge, ikke innfrir sine tallfestede forpliktelser om å kutte utslippene innen 2030. Det vil rive grunnlaget vekk for å kunne nå framgang i forhandlingene.
Økonomene demonstrer at de verken forstår kraft- eller gassmarkedet. Jeg viste 4, mars at energiutnyttelsen av gassen som Norge eksporterer er minst dobbelt så høy som på sokkelen. Det får S&S til å gjøre en utflukt til Tyskland for å bygge et gasskraftverk der som Norge så skal kjøpe for å elektrifisere sokkel og konkluderer – dyr løsning. Makan til anstaltmakeri! Dersom Norge trenger mer kraft kjøpes den på kraftbørsen som er en blanding av mest svensk, men også, dansk og nederlandsk kraft. Tyskland og alle andre gasskjøpere gjør fortsatt hva de vil med gassen sin.
Enda merkeligere er når de deler investeringskostnaden på antall tonn redusert CO2-utslipp i et år og ender opp med 10 000 kr per tonn. Det ser ut som et høyt tall, men er uten innhold. Er det bare i et år utslippene blir borte? Har økonomene ingen prosjektlevetid og forventet utslippsprofil i sin verktøykasse?
For å beregne CO2-reduksjonene kan det antas at investeringen foretas over 10 år og at CO2-utaslippet synker fra 5.2 millioner tonn til null i samme periode. I et scenario hvor olje- og gassproduksjonen synker jevnt fra 2030 til null i 2050, synker ikke kraftforbruket like fort fordi kraftbehovet per produsert enhet olje og gass øker når oljefeltene eldes. Erfaringer viser at økningen er på minst 4.5% per år per produsert enhet. Den totale reduksjonen i CO2-utslipp frem til 2050 blir da 97 millioner tonn. Det gir en kostnaden per tonn CO2 på 514 kr og ikke 10 000 kr som professorene foreslår.
En bedre analyse er en samfunnsøkonomisk beregning hvor statens andel i prosjektert (78% av investeringene, drift-, kraft- og kvotekostandene) inkluderes, og at alle kostander og inntekter diskonteres med 7% rente over prosjektets levetid. Da blir kostanden per tonn CO2 på 417 kr.
Hva blir Equinors fortjeneste på sin investering på 50 milliarder kroner? Equinor betaler i praksis bare 22% av investeringer og andre kostander på grunn av offshoreskatten. Den stigende CO2-avgiften er derimot ikke fradragsberettiget og besparelsen av denne gjør prosjektet til en gullgruve. Med rente på 7% blir nåverdien på prosjektet 60 milliarder! (Det er dette Equinor sitter igjen med når banken og alle andre har fått sitt). For Equinor er det derfor bare – løp og kjøp! Det forunderlige er at de ikke elektrifiserer flere oljefelt. Equinor må selvfølgelig avkreves at de fullt ut dekker de nødvendige forsterkningen i kraftnettet på land. Sjøkablene vil overleve oljeindustrien. Kabelen mellom Norge og Danmark har vært i drift i 44 år. Kablene vil derfor ha stor etterbruksverdi til å transportere kraft til land fra havvind som kan bygges på oljefeltene når brønnene stenges. Noen synes kanskje at 7% rente er lavt for et oljeselskap, men det er likevel riktig fordi dette er en nesten risikofri investering i motsetning til typiske oljeprosjekter. For å finansiere Equinors eventyr i Iran, Brasil og USA, eller for den sak skyld, oljeleting i Barentshavet, vil nok bankene kreve en langt høyrere rente.
Den største usikkerheten i beregningen er den som ikke inngår direkte i analysen, den fremtidige olje- og gassprisen. Det er nemlig den som bestemmer hvor fort oljeproduksjon avtar, og norsk oljeproduksjon er mer følsom for denne enn i de fleste andre oljeland. Dersom Equinor holder liv i produksjonen lenger enn antatt her, vil fortjenesten på elektrifiseringen bli større. Det er også noen andre usikkerheter og forenklinger, men disse er ikke større enn at dette uansett er det billigste tiltaket i stor skala med god margin.
S&S skiver at Equinors motiv for å elektrifisere er at de vil redde regjeringens klimaplan. Det er naivt å tro at Equinor har en egne klimaambisjoner på vegne av politiske partier. Equinor er et oljeselskap. De skal tjene penger, og denne investeringen blir intet unntak.
De bekymrer seg over at norske husholdninger blir rammet av økte kraftpriser. Det er uunngåelig at ikke energi og andre varer blir dyrere når de globale utslippene skal ned til null i 2050. CO2-fri energi er dyrere enn å fossil energi uten rensing. Merkostnaden er overkommelig og oppveier risikoen ved store klimaforandringer. Trusselen for husholdningenes økonomi er at de billigste klimatiltakene ikke blir utløst og at det må settes inn tiltak som er flere ganger dyrere enn elektrifisering.
Rune Skarstein og Anders Skonhoft er mine venner og allierte i klimakampen som alltid har argumentert for høye CO2-avgifte som virkemiddel i å redusere utklippene hvilket jeg alltid har støttet. Når avgiftene nå begynner å virke og fører til at de mest kostnadseffektive tiltakene blir satt ut i livet, er økonomene mot resultatene! Når de heller ikke presenterer alternative forslag kan de synes som de prioriter ned klimakampen.
(Den som ønsker detaljene i beregningen ovenfor kan henvende seg til undertegnede på egbl@broadpark.no)