Onsdag 30. mars 2022. Det er midt på dagen. Solen skinner. Scenen er Sjursøya, Oslo havn. 22 aktivister fra gruppen Extinction Rebellion har lenket seg fast til et 300 meter langt tog med flybensin som skal til Gardermoen. Generalsekretæren i FN har i etterkant av den nyeste klimarapporten sagt at verden står foran en katastrofe. Olje, gass og kull er problemet og må avvikles. Han oppfordrer hver og en til å si fra – og handle. Demonstrantene benytter seg av sivil ulydighet fordi de mener seg tvunget til det. De og mange andre har protestert i årtier. Verden befinner seg i en nødssituasjon, den norske regjeringen hører ikke.

Først poserer politiet for pressen

Markeringen pågår for tredje dag på rad. Også tankbiler med bensin er forsøkt stanset. Politiet har fjernet demonstranter. Pressen har tatt bilder av smilende bestemødre som blir båret bort av smilende politimenn. Alt er som det skal være. Den norske ytrings- og forsamlings retten blir utøvd på sitt beste.

Nå er pressen gått hjem. Solen står i zenit, klokken nærmer seg 12. Demonstrantene som er lenket fast til toget, får beskjed om at de vil bli arrestert om de ikke fjerner seg i løpet av ti minutter. Dokumentarfilmskaper Thomas Østbye har filmet aksjonen mens den har pågått. Østbye arbeider med en klimatrilogi. Første del handler om Klimasøksmålet, nå følger han en aksjonistgruppe.

Det er 20–30 politifolk på åstedet. Politiet diskuterer seg imellom. Samtalen blir fanget opp av tilstedeværende: «Vi tar kameramannen først.» En uniformert politibetjent går bort til Østbye, sier at han vil bli arrestert hvis han ikke har fjernet seg innen ti minutter. Østbye forklarer at han er dokumentarfilmskaper, og at han filmer denne aksjonen som del av en dokumentarfilm han arbeider med. Og Østby forklarer politiet at han nå er den eneste eksterne på stedet, at hvis de fjerner ham, vil det ikke være noen utenforstående igjen til å dokumentere arrestasjonen. Dette er alvorlig.

Østbye snakker for døve ører. Etter ti minutter blir han arrestert, telefon og kamerautstyr blir tatt fra ham, og han blir kastet på glattcelle. I motsetning til demonstrantene, som også blir arrestert, blir filmdokumentaristen tatt med ned i kjelleren på politihuset, avfotografert i profil og en face, slik man gjør med forbrytere, og fortalt at han kan få et halvt års fengsel for denne forbrytelsen.

Ett og et halvt år tidligere, onsdag 21. september 2020: Vel 100 fredelige borgere demonstrerer utenfor Olje- og energidepartementet og i krysset ved Karl Johans gate mot den norske statens opphenting av olje og gass. Etter noen minutter går politiet til aksjon. 53 demonstranter blir arrestert, isolert og satt på glattcelle i 10–15 skremmende timer, for deretter å bli ilagt avskrekkende bøter på 17.000 og 19.000 kroner.

Hvor er de friske artiklene av ytringsfrihetens fanebærere?

Generalsekretæren i FN, António Guterres, oppfordrer hver og en til å si fra. Hva gjør den norske regjeringen? Fengsler sine borgere som protesterer mot oljeletingen, og kaster filmkunstnere som dokumenter protestene på glattcelle.

Beskjeden er: Demonstrerer du mot vår olje- og gassutvinning, kaster vi deg på glattcelle og gir deg så høye bøter at du vil komme til å tenke deg om mer enn én gang før du igjen benytter deg av ytringsfriheten. Og prøver du å filme pågripelsen, fjerner vi deg med makt, tar fra deg kamera og telefon, kaster deg på glattcelle og truer deg med et halvt års fengsel.

Hvem var det som satt foran Olje- og energidepartementet og i krysset på nedsiden av Slottet høsten 2020, og nå, i forrige uke, på Sjursøya? Fredelige, lovlydige studenter, funksjonærer, småbrukere, arbeidere, lærere, flere av dem eneforsørgere, lavtlønte, som hadde tatt på seg byrden å ytre seg på våre og naturens vegne. Alle oppførte seg rolig, høflig, og de var ikke-voldelige. Mange hadde aldri blitt arrestert før. Med de skyhøye bøtene fikk flere økonomien sin truet.

Ytringsfriheten stenges ved behov

Ytringskommisjoner og ytringsutvalg nedsettes i Norge på rekke og rad. Penger bevilges, og seminarer avholdes. Den ene kjendisen etter den andre trer frem på scenen og ytrer seg om ytringene. Nye penger bevilges, nye seminarer avholdes – i ytringsfrihetens navn. Mediale akademikere, journalister og kommentariat, støttet av stiftelser og statsorganer, svinger seg i ytringsfrihetssirkuset og får statusen sin hevet. Kan det spores en liten konflikt mellom dem, står pressen klar til å fyre opp under de personlige konfliktene, det er godt stoff. Og blir en kjent norsk naturfotograf arrestert i Hellas ved en ren feiltagelse, er journalistene fulle av støtte og medfølelse, TV-redaksjonene dekker misforståelsen i beste sendetid.

Men hvor var ytringsfrihetens fanebærere høsten 2020, da 53 vanlige norske borgere ble isolert, kastet på glattcelle og ilagt skrekkinngytende bøter for å ha ytret seg? Et åpent brev til justisministeren ble publisert – i protest. Ingen papiraviser trykket brevet. Brevet ble lagt ut av en lokalavis og en månedsavis på nett. Ingen ytringsfrihetskjendiser løftet frem den alvorlige trusselen mot ytringsfriheten som hadde funnet sted.

En dokumentarfilmskaper og familiefar går langt ut av sin komfortsone for å si fra om miljø- og naturkatastrofen vi står foran, og blir arrestert. Å stanse klima- og naturkrisen vil nødvendigvis senke levestanderen til oss alle. Enkelte avsier skriver pliktskyldig om hendelsen. Men hvor er de friske artiklene og de pene bildene av ytringsfrihetens fanebærere? Er det bare for å forsvare ytringen som ikke rammer oss selv, at alle pengene er bevilget, seminarene er avholdt?

Innlegget er tidligere publisert i avisa Klassekampen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.