Jeg har fulgt diskusjonen om campusløsningen for NTNU fra sidelinjen. Debatten synes å være mildt kaotisk. Ikke lett å ta en beslutning nå, het det fra et styremøte i vår. En ny utredning skal lages. I en e-post fra ledelsen til alle ansatte og studenter kalles nullalternativet med å beholde Dragvoll lett nedsettende som; Bygge om til akseptabel funksjonell tilstand. I alternativet med å samle Dragvoll på Gløshaugen brukes superlativer som; synergi, høyere måloppnåelse, mer felles læringsareal. Dette har satt sinnene i kok. Fra 1990 til 1996 arbeidet jeg på Dragvoll som direktør for Allforsk og deltidsansatt ved Geografisk institutt. Jeg opplevde Dragvoll ovenfra som direktør og samtidig erfarte jeg hverdagslivet på et institutt.

På 1960-tallet var detto kriterier når man skulle etablere et universitet, et stort og rimelig areal. Dragvoll var ikke noe unntak. Staten kjøpte 1500 dekar og universitetet på Dragvoll var på plass i generalplanen i 1967. Arkitektkonkurransen i 1970 ble vunnet av den danske arkitekten Henning Larsen. Amerikaneren Seth Seablom laget et forslag, hvor Dragvoll ble droppet, basert på å bygge fra Gløshaugen, via Øya og inn mot Kalvskinnet. Forslaget ble ikke tatt opp til bedømming. Første del sto ferdig i 1978. Prosjektet med de karakteristiske glassoverdekte gatene ble et viktig forbildeprosjekt.

Sintefrapporten fra 1985 er interessant. Alle ansatte og 25 prosent av studentene deltok og mer enn 70 prosent svarte. Svarene var; lyst, moderne, åpent, vennlig, sikkert, variert, godt dagslys og stimulerende for sosial kontakt. Overraskende var det at konseptet var så økonomisk. Hovedargumentet for de glassoverbygde gatene var at en slapp snøbrøyting! Utgiftene til renhold ble kraftig redusert, da mye skitt ble igjen i «gatene». Kostnadene ved å bygge «yttervegger» mot gatene ble meget lave. Prosjektet var banebrytende. Løsningen for Royal Garden var i 1984 genial da de glassoverdekte arealene ble godkjent i forhold til krav om dagslys og brannsikkerhet, og derved unngikk tradisjonelle hotelltårn. Prinsippet med glassoverdekte gater spredte seg raskt uavhengig om arkitekten var Niels Torp eller en annen. Anlegget har hatt sine tekniske utfordringer med lekkasjer og fuktighet i de 44 årene etter at første del sto ferdig. Realfagbygget som ble åpnet i 2000 måtte i 2017 rehabiliteres for 100 millioner kroner til vedlikehold, skader på fasader og taktekking. I 1983 ble Dragvoll ble tildelt Houens diplom, en pris som henger høyt. En detalj, men dog viktig, så opplevde jeg aldri graffiti eller kaotiske papiroppslag om ditt og datt. De røde og vakre teglflatene ble respektert.

Universell utforming er et annet tema. Dragvoll ble valgt, i konkurranse med mange andre i inn- og utland, som et forbildeprosjekt i 2009 i en lærebok for universell utforming. Det gjaldt både horisontal og vertikal sirkulasjon, kontrastmerking av trappetrinn og godt leselige skilt. For tiden leser vi om at fem organisasjoner mener NTNU og Statsbygg bryter plikten til å sørge for universell utforming i Helgasetr-prosjektet i et bygg som skal samle NTNUs helse- og sosialfag innen forskning og undervisning

Dårlig heiskapasitet, umerkede glassvegger og sosiale soner i trappeløpene er punkter organisasjonene har anført som kritikkverdige.

Campusbegrepet skaper stor forvirring. Det snakkes om å samles på campus, ved et universitet med 12–15 campuser spredd over store avstander i Trondheim i tillegg til i Gjøvik og Ålesund.

Det er ubehagelig å få repetert alle honnørordene som nærhet, synergi og tverrfaglighet. Selv i riktig «gamle dager» visste vi knapt hva som forgikk lenger borte i korridoren, i hvert fall ikke i etasjen under eller i nabobygget som vi ikke engang kunne navnet på. Internett, hjemmekontor og Teams gjør at vi kommuniserer kontinuerlig med enkeltpersoner og universitet over hele verden. Da blir disse honnørordene litt gammelmodige, kunnskapsløse og naive. Det eneste området vi med rette kan kalle en campus i Trondheim er Dragvoll, er det noen som mener.

Det er både trist og nesten uforståelig at universitetsplanlegging i Trondheim i hovedsak er basert på tall i et romprogram eller morgendagens forventede kvadratmeterpris. Hvor er arkitekt- og byplankompetansen oppi alle disse milliardene?

Jeg bare undres og spør?

For min egen del så har jeg ingen problem med å hevde at anlegget på Dragvoll er et av byggene som kommer nærmest Domkirka, som er den suverene ener, når det gjelder å ta vare på og verne de historisk viktigste byggene i Trondheim.

(Innlegget ble originalt publisert på MidtNorskDebatt)

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.