Jeg leste i et debattinnlegg i Aftenbladet i august, skrevet av knutepunktutvikler Jon-Erik Lunøe i Bane Nor Eiendom: «Har du høydeskrekk? Å bygge høyt er bærekraftig.»
Ja, høyhussjuka er seigliva. Mønsteret er det samme. Utbyggere jakter på areal med lav utnyttelse. Ved å tilby glansbilder lokkes politikere til høyhusprosjektene. Utnyttelsen presses opp for å få plass til flere enheter og derved større fortjeneste. Tomta kjøpes til en pris relatert til tomte-utnyttelsen i gjeldende reguleringsplan. Så lobbes det intenst for økt utnyttelse for så å kunne selge med stor avkastning.
Det er god grunn til å ha høydeskrekk. Flere burde ha det. Arbeidet med utviklingen av masterstudiet i samfunnssikkerhet i 10 år på Ullandhaug har gitt meg en viss innsikt. Mye er usikkert, men noe vet vi, og noe kan vi: Høyhus er høyrisiko. Jo høyere, desto verre. Stikkord er eksponering og evakue ring, som gjør høyhus sårbare som mål for terror og krig. Vi vet at brann i sin alminnelighet er og vil fortsatt være farlig. Som brannen i Grenfell Tower i London for vel fem år siden, der 72 mennesker mistet livet. Tvillingtårn-tragedien i New York 11. september 2001 nevner jeg ikke.
Etter å ha arbeidet med tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne i mer enn 20 år, blant annet som medlem av Statens råd for funksjonshemmede, vet jeg at trygg og effektiv evakuering ved en
brann er svært problematisk. Statistikk fra myndighetene for brannsikkerhet viser økning av bygningsbranner i 2021. Antall ulykker ligger på samme nivå. I 2021 var tallet for bygningsbranner 3179, mens det var 2986 i 2020.
Med tanke på effektiv arealutnytting er det en dårlig idé å plassere et høyt hus midt på tomta. Storparten av byplanleggingen var tidligere basert på ulike former for kvartalsstrukturer, før den franske arkitekten Le Corbusier og funksjonalismen på 1920-tallet introduserte «tårnet i parken» som ideal, og ikke «parken i byen».
Utbygging med rommelige kvartaler er fleksibelt med hensyn til utbygging i etapper og senere ombygginger. Det må bygges høyt for å oppnå samme volum som ved lavere bebyggelse langs ytterområdene i kvartalet. Høyhus gir rett og slett dårligere arealøkonomi. Kvartalsbebyggelse gir gode byrom skjermet for vær, vind og trafikkstøy. Dette i motsetning til høyhusene, som kaster lange skygger og gir turbulens på bakkeplan.
Byutvikling handler om arealplanlegging og byforming, ikke punktplanlegging. Vi må i alle fall legge til et areal med en radius på 200–300 meter fra et sentralt stoppested, ofte med store arealer til transport og parkering for å beregne den samlede utnyttingsgraden. Vettug trafikkplanlegging baserer seg på å unngå for stor konsentrasjon, da det fort topper seg i tid og rom, fører til en oppdimensjonering som verken er økonomisk eller miljøvennlig funksjonelt.
Fra 1850 til 1980 var byutvikling i hovedsak fortynning, desentralisering, separasjon og «grønne lunger». Fra 1980 tallet har fortetting og konsentrasjon vært et mantra for bærekraftig byutvikling. I dag taler vi om urbant jordbruk, og da ikke bare bikuber på balkongen og gressløk og persille på taket. Det handler om matproduksjon i stort omfang også i større byer.
Det ligger i dagen at vi nå må vurdere enkelte fortynningsprinsipper i forhold til urbant jordbruk, pandemi- og klimautfordringene. Det får konsekvenser mellom annet for transport.
Utsagnet i det nevnte debattinnlegget om at «å bygge høyt er bærekraftig», er grønnvasking. Vi har erfart, når det gjelder boliger i høyhus, at økonomien er «bærekraftig» hos grunneiere og utbyggere. Noe av årsaken er meglernes overdrevne oppmerksomhet knyttet til utsikt. De øverste etasjene selges først og til høyeste pris per kvadratmeter. Kjøperne er pengesterke personer som bor noen år eller leier ut, for så å selge på riktig tidspunkt, og derved innkassere grove fortjenester. Med en sosialdemokratisk ledelse i Stavanger er vel ikke dette en form for bærekraft de primært bør støtte?
Og utsagnet «vi er landets ledende knutepunktutvikler» er avslørende når det avdekkes oppsiktsvekkende og urovekkende mangel på grunnleggende kunnskap og forståelse av problemene med høyhus. At forfatteren presenteres med navn er naturlig, men å henge på virksomheten Bane Nor Eiendom er rimelig dristig. At én person har «sovet i timen» og ikke fått med seg trender i tiden tilknyttet transportteknologi, fortynning, fortetting og sikkerhetsrisikoen med høyhus, er forståelig. Men jeg håper ikke at Bane Nor Eiendom går god for en slik mangel på kunnskap og innsikt.
Artikkelen er tidligere publisert i Stavanger Aftenblad
Viktig poengtering, Trondheim vokser oppover i stor fart, man kjenner seg knapt igjen enkelte steder.