Da Norge i 1945 skulle gjenoppbygges etter krigen og Gerhardsen-regjeringa ga inntrykk av at de skulle bygge et sosialistisk Norge, hadde en økonomisk sektor forrang framfor noen andre, boligsektoren. Mangel på boligbygging før krigen og store ødeleggelser under krigen hadde gjort mangelen på boliger prekært. Finansminister Erik Brofoss, la i 1946 fram landets første langtidsplan (Plan ble etter press fra Stortingetendret til program, fordi plan skapte inntrykk av at staten skulle styre).

Brofoss var helt klar: Boligbygging kommer foran alt. Regjeringas første langtidsplan, 4 – årsplanen 1946 – 49, stilte som mål bygging av 100 000 boliger. Dette ble lansert rett etter krigen, med stor knapphet på byggevarer og med krav fra næringslivet om at de måtte prioriteres. Men DNA-regjeringa var prinsippfast. Ikke noe er så viktig som boliger for folk.

Ikke bare skulle det bygges. Boligene skulle ha god kvalitet og bli så billige at ingen måtte bruke mer enn 20 % av lønna til å dekke boutgiftene. 4-årsplanen ble nesten oppfylt. Men boligbehovet var langt fra løst i 1949. Nå økte regjeringa ambisjonene. Ved hjelp av statens Husbank og boligkooperasjonen la DNA-regjeringa planer om å bygge hele 40 000 boliger i året. I toppåret 1973 kunne finansministeren stolt vise at de hadde lyktes i å bygge hele 44 700 boliger!

Folk som har studert boligpolitikken i ulike land etter krigen, sier at den norske boligpolitikken, 1945 – 1983, trolig er den mest vellykkede boligpolitikken i Europa. Det ble billigere å flytte inn i nybygde TOBB-leiligheter på Voldsminne enn å bo i de trange arbeiderboligene på Lademoen. Dette ble oppnådd helt uten finansiering av privatbankene.  Ingen som flyttet inn i TOBB sine boliger trengte bostøtte. Dersom denne boligpolitikken hadde fortsatt ville boligsosiale problemer vært avskaffet. Men med den nyliberale revolusjonen fra 80-tallet, ble bankenes behov prioritert foran folks behov for bolig. Bolig ble marked.

Husbanken sin rolle ble bare å skaffe boliger til folk med spesielle behov. Bolig ble gjort om fra et nødvendighetsgode til kapital som kunne sikre noen få rikdom og det store flertallet skyhøye boutgifter. Nå steg boligprisene rett til værs og folk med lav inntekt hadde ikke muligheter til å dekke boutgiftene sjøl. Dette er årsaken til at det ble behov for «bostøtte».

I 1995 var den samla bostøtten i landet 2,6 mrd. I 2010 var den nådd rekordhøye 5,4 mrd. (prisene er i 2018-kr.). Nå ble sparetiltak satt inn og i 2018 var bostøtten redusert med 33 %, til 3,6 mrd. Det er nå i realiteten umulig å få bostøtte for folk som har lønnsinntekt. Selv de lavest lønte tjener for mye til å få bostøtte fra Husbanken.

Som andre norske kommuner eier Trondheim kommune boliger som leies ut til folk som har problem med å komme inn på boligmarkedet. Kommunen disponerer ca. 4000 boliger. Det er Bystyret som bestemmer husleia. Prisene er som prisene ellers på markedet. En liten leilighet på 30 m2, koster i måneden ca. 8000 kr. Bare folk med lav inntekt eller store sosiale problemer har mulighet til å få leie en slik leilighet.

Mange er uten inntekt og NAV dekker da husleia. En enslig lavtlønt som bor i en kommunal leilighet har utbetalt 17 – 18 000 i måneden. Det betyr at 40 – 50 % av inntekten må brukes til å betale husleie.

De siste årene har Adresseavisen jevnlig fortalt skrekkhistorier fra kommunale boliger. Vedlikeholdet er elendig. Folk med rusproblemer og andre sosiale problemer trenger hjelp for å fungere i en bolig. Når det boligsosiale arbeidet er på et minimum, fører dette ofte til store forstyrrelser for alle som bor i leiegården. Trondheim Eiendom, som er etaten som har ansvaret for kommunale boliger, tvinges til å spare og øke husleia fordi etaten drives som forretning (New Public Management).

Årsaken til de store sosiale problemene på boligmarkedet er først og fremst at både DNA og de andre store partiene på Stortinget overlot boligpolitikken til bankene. Dersom ikke boligpolitikken igjen blir en viktig oppgave for Husbanken og boligkooperasjonen, vil boligspørsmålet fortsatt skape store sosiale problemer. Når også de boligsosiale problemene blir overlatt markedstenkning, rammes de med minst inntekt aller hardest.

Denne usosiale politikken har politikere i det «røde» Trondheim gjennomført vel vitende om konsekvensene. Kravet på lengre sikt må være en total omlegging av den statlige boligpolitikken. Men også lokalpolitikerne kan gjøre noe: Krisen i den kommunale boligpolitikken krever at hele politikken til Trondheim Eiendom gjennomgås.

Tilbudet om kommunale boliger må økes. Prisene må reduseres slik at en lavtlønnet ikke betaler mer enn 20 % av inntekten i husleie. Dette betyr ca. halvering av husleia. Vedlikeholdet må få langt større prioritet og vaktmesterordningen må styrkes. Det boligsosiale arbeidet må gjenreises. Derfor går Rødt i Trondheim til valg på 4 boligpolitiske tiltak:  

  • Flere kommunale utleieboliger og studentboliger fordelt over hele byen
  • Å løsrive prisen på kommunale boliger fra markedet.
  • Prisene skal ikke overstige 20% av inntekten til leietaker
  • Å utvide TOBB sin Leie før eie-modell til 500 boenheter over hele byen

Den boligpolitiske historia var ei historie Norge kunne være stolte av i 40 år. De siste 40 årene har det vært lite å være stolt av. I dag sitter unge par nedsyltet i gjeld. Mange må vente i årevis før de kan stifte familie. Og aller verst er det for de som særlig har vært rammet av kapitalismens rovdrift, lavtlønte og folk med sosiale problemer.

Tida er inne til å tenke som i 1945: Boligpolitikken må ha første prioritet.

Peder Martin Lysestøl.

Sosialøkonom (Styremedlem Rødt Trondheim Sentrum)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.