Jeg reagerte på oppslaget i Adressa 29. september om kommunens budsjett for 2023. Den største investeringen er skianlegget i Granåsen med 1,5 milliarder. Trondheim var eneste søker for VM i 2025. Lahti i 2017 og Seefeld i 2019 gikk med betydelige underskudd. Langrenn har siden 1997 blitt en marginal idrett med utøvere kun fra Norge og Sverige. Det paradoksale er at jo flere medaljer Norge vinner, desto mindre interesse for nordiske ski grener fra andre nasjoner. Det blir ikke bedre av at toppidretten stadig får oppslag om skader, doping og kroppsvekt. Finske Mika Myllylä tok overlegent gull på femmila nettopp i Granåsen i VM 1997 og tatt for doping etter skandalen i Lahti VM 2001.

Tove Moe Dyrhaug med tett forhold til norsk skisport, ble sterkt oppfordret til å søke lederstillingen til VM i 2025, hun takket nei.

Stor jubel i trønderske media da en merittert toppleder sa ja til lederjobben. Det manglet ikke på ambisjoner. FNs 17 bærekraftmål, grønn kunstsnø, kortreist mat, ny teknologi og ikke minst en uforglemmelig folkefest fortalte den nytilsatte lederen. 27. september, et halvt år etter tiltredelsen, var overskriften Berit Svendsen forlater Ski-VM 2025. Oppdraget var ikke viktig nok for å bo i Trondheim, selv om årslønnen var 1,65 millioner kroner.

Senere har Berit Svendsen tatt til motmæle mot kritikken om at hun hadde vært lite i Trondheim. Begrunnelsen var at det var viktig å utvikle kontakter med næringslivet, da noe av ambisjonene var å utvikle ny teknologi for bl.a. billettsystemer. Etter å ha arbeidet i Sintef i sju år og hatt jevnlig kontakt med ulike forskningsmiljøer kan jeg ikke fatte at en arrangør av et risikofylt idrettsarrangement også skal utvikle ny teknologi med de ressursene det krever over lang tid og med ulike værforhold og antall tilskuere.

Det kommer en hverdag, med grøt og havrelefse, i årene etter at alle medaljene er delt ut. Drift og vedlikehold av meget stort anlegg med minimal bruk store deler av året er et tema det ikke snakkes om. Da jeg arbeidet i for Rådmannen på slutten av 1970 tallet var det stort engasjement fra idretten for å få etablert en kunstisbane på Leangen. Anlegget ble åpnet i desember 1979. En pengerulling på vel 270 000 kroner var et viktig argument for å realisere prosjektet. Strømregningen det første året var på en million. I forarbeidet til OL på Lillehammer var jeg som avdelingsleder i Sintef medlem av den minst populære komitéen, etterbruks komitéen. Konkurransen mellom nabokommunene om å få nasjonalanlegg lagt til sin kommune overskygget det meste. Profilert ordfører Erik S. Winther, Ringebu kommune, stormet uanmeldt inn på et komitémøte, riktig nok uten motorsag, og fortalte at nå var utforløypa på Kvitfjell hogd ut!

Det burde det ringe en bjelle om at denne pengebruken er rimelig umusikalsk i en tid med klima- og energikrise, krig i Europa og med en marginal vinteridrett på veg ut som krever «kunstig åndedrett» med høyt strømforbruk og med minimal bruk etter at festen er over.

Om ikke Rådmannen skjønner at håndbrekket må på, så må politikere vise at de kan ta affære. Det er fortsatt to og et halvt år til mesterskapet skal avvikles, fortsatt tid å snu. En klar beskjed fra politiker i budsjettdebatten så langt;1500 millioner til Granåsen blir like meningsfylt som å «bære havre til dau hest». Tenk bare hva de pengene kunne gjort for skole, helse og kultur.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.