«Å delta med andre folk på sosiale aktiviteter, kan aldri bli feil. Det kjennes godt å bryte opp fra hverdagen. Oppleve noe nytt. Men å rusle mellom bodene for å prøvesmake delikat mat, nei det er virkelig ikke noe for meg». Jeg fanger opp ordene fra nabobordet på utekafeen i byen, og setningene treffer meg. «Å være sammen med andre kan aldri bli feil».

Vi trenger av og til noe større å tre inn i. Kjenne på gleden ved å investere i andre mennesker og oppleve felleskapet. Se oss selv utenfra. Driste oss til å bryte med det konforme og høste noe små seire i å tørre noe nytt. Gi livet en ny retning.

RETTFERDIGHET

Vi er i et folkemylder på Olavfest i Trondheim sentrum. Temaet for årets Internasjonale Olavsfest er intet mindre enn rettferdighet. «Om mennesker som lider urett hver eneste dag og som kjemper for rettferdighet» skriver direktøren for festen i sitt magasin. Det er store ord og mål, for en kirke og kulturfestival som historisk er forankret i dyrkelsen av Olav den Hellige. En fortelling om en krigsherre som tvang folk med vold for at de skulle tro. En problematisk fortelling, for en festival som skal forkynne rettferdighet. Men det omskrives, og ingen lar den hellige krigeren ødelegge for den gode stemninga festivalen ønsker å skape.

Det er menneskene som fortolker de religiøse skriftene med ulikt syn. Dermed blir det umulig for kirka å ta stilling til rettferdighet i politiske saker, eller finne løsninger på samfunnsproblem.  Vi kjenner til debattene som har splittet kirka i spørsmålet om undertrykking av palestinerne.  Det ryster våre nære venner som kommer ut fra kirka hvor folk har vært samlet til salmesang under festdagene. De fikk seg ikke til å synge med i teksten i salmen som forkynte: «Han lot folket få kjenne sine mektige gjerninger da han gav dem landet som andre folk eide», fra bibelsk salme 111. Som fortsetter: «Det han gjøre er sant og rett, pålitelig er alle hans påbud». En tekst som gir råd om hvordan vi bør forstå verden og innrette oss i handling. En gud som hersker over folk og land. Da er ikke det enkelt å skape en kultur om rettferdighet, når gudebilder kan brukes både i kjærlighet og krig. Som en ytre faktor vi ikke rår over, som vi må bøye oss for. En slik forestilling gjør oss kraftløse i kampen mot urett, og passivisert i en kultur som tilslører.

FLYKTNINGER

Vi trenger å søke årsakene til at mange lider under urett. I fotoutstillingen «fyrst og fremst menneske», møter vi noen av krigens ofre. Det er flyktninger som lever under umenneskelige forhold på øyene i Hellas. Vi har sviktet dem. De har ingen framtid. Vi trenger en ekte innlevelse for å forstå denne håpløsheten. Men mest av alt trenger vi å forstå at dette er ofre for de krigene vi har støttet. Det er Norge og NATO som har deltatt i krigene som har bombet i stykker hjemmene deres i Libya og Afghanistan. Og som fortsetter med bomber og sanksjoner for å knuse livene til unge mennesker i Syria. Utstillinga viser faktiske hendelser med gode fortellinger det er lett å leve seg inn i. Men Olavsfesten formidler ikke kunnskap om de politiske kreftene som står bak. Og som legger landene i Midtøsten i ruiner for å tilfredsstille militærindustri, tilgang til olje og myter om at vesten vil forme andres demokrati. Uten å forstå sammenhenger mister vi kraften til å endre. Kulturen bidrar til å tilsløre, ikke avsløre ved å stille de riktige spørsmålene.

Fra fotoutstillingen «Fyrst og fremst menneske»

KAMPEN MOT VINDKRAFT

Den andre flotte utstillinga på Olavfesten handler om vindkraft. Utstillingen VINDKAST av Grete Holstad og Kim Nygård, viser hvordan den kortsiktige jakten på profitt utfordrer klimaet og naturen, og trosser godt folkevett. Folk har gjennomskuet hensikten med utbygging, og forstått at de må organisere seg til felles motstand. Til tross for mange tapte slag, har opposisjonen i landet mot vindkraft festet seg med økt engasjement. Fotoutstillingen taler sitt tydelige språk. Selv om teksten ikke utfordrer oss med viktige spørsmål, som hvem tjener på utbygging av vindkraft? Hvordan skjer energiregnskapet ut?  Åsa Linderborg sier så presist i en av sine bøker; «Klimasaken er en iboende antikapitalistisk systemkritikk».  Et system som bygger på vekst og overforbruk. Så alvorlig er situasjonen at vi i dag trenger 1,7 jordkloder for å produsere alt verden forbruker i løpet av et år.

OVERFLOD

Vi er rikere på opplevelser i møte med mennesker. Olavfesten har gitt oss en rikdom i ord, formuleringer og retorikk. I en miks av urett, estetikk, overflod og glede over å være sammen. Noen debatter har vært for debattenes skyld. I spørsmål om årsaken til urettferdighet, er vi like uvitende.

Vi er overlatt til oss selv som individ til å finne vår måte å bekjempe urett på. En politisk organisert folkegruppe mot krig, for klima eller norsk ulikhet, vil ikke få innpass i byens Olavfest. Det er konsekvensen av en kultur som først og fremst anerkjenner at det er individet som skal skape forandring. I ord, og ikke handling. En kultur som fremmer forbruk og fornøyelser, og stimulerer til at vi får en overflod av mat, drikke og underholdning, fordi vi fortjener det. I et fravær av motivasjon og kamp mot en ytre virkelighet som bidrar til urettferdighet. I kontrastene under årets Olavfest har jeg stor forståelse for at min medborger ved nabobordet, ikke finner noen glede i å fråtse i delikatesser i matbodene.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.