Novelle skrevet av Emil Jonas

Trygghet for folket. Det står på plakater i hele byen… I hele landet.
De skriker ut med sine store bokstaver i stor skrift.
Skriker i rødt hvitt og blått.

            Men jeg er ikke en del av folket. Det kom ganske klart fram i den nyeste lovendringen. 

      Jeg bøyer meg ned for å snøre på meg skoene.

      En kan få dødsstraff nå, visste du det? Dødsstraff for «forbrytelser mot den offentlige orden». Min eksistens er et ugress i den «perfekte hage». Men hvis alternativet er å være en belladonnaurt i denne hagen, bedragersk med sin skjønnhet, vil jeg heller være en brennesle. Så nei, jeg anser ikke meg selv som en del av folket.

      Jeg burde ikke gå ut. Jeg burde ikke gå ut. Setningen surrer rundt i hodet mens jeg gjør meg ferdig med lissene. Jeg burde ikke gå ut. Jeg burde ikke gå ut. Men jeg gjør det likevel. Bandasjene strammer over brystkassa. Jeg ignorerer trykket, reiser meg og retter på frakken. Med et siste blikk bak meg, trekker jeg sixpencen ned over pannen og åpner døra. 

      Jeg tenkte alltid at det skulle være mørkt. Hele tiden. Som i historiene til besteforeldrene og oldeforeldrene våre da de snakket om krigen. Men idet jeg stiger over dørstokken og ut i mørket, er det ikke mørkt. Det er ikke mørkt fordi gatelyktene lyser opp hvert gatehjørne, slik at man ikke skal kunne være alene. Men jeg vet at bare lyset kan kaste den dødeligste nattskyggen.

      Jeg sjekker at lappen ligger trygt i lommen. Den er tørr mot de svette fingrene mine. Nøkkelen glir lett inn i låsen og med et øredøvende klikkvrir jeg den om. Den ene foten min holder på å miste festet under meg der steintrappen en gang hadde vært hel, men nå er hakkete og slitt. Et ugress til som må fikses i hagen. Jeg stapper hendene lenger ned i lommene og bøyer meg ned mot vinden. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg beveger meg ut. Det er jo praktisk talt et selvmordsforsøk. Tenk om noen kjenner meg igjen?

      Bandasjene trykker. Det er vanskelig å puste. Hva er det som får meg til å gå ut? Samtidig som jeg får den velkjente trykkende følelsen i brystet, er det noe trolsk i meg som får meg til å gå ut likevel. Jeg vet jo selvsagt at det er helt idiotisk av meg. Men jeg kan ikke la være. Et vindkast får meg til å ta hånden ut av lommen for å holde på sixpencen. Papirlappen faller ut. Jeg kan la den fare av gårde med vinden. Hvis jeg gjør det, blir jeg i det minste kvitt en byrde. Jeg ser ned på den der den ligger. Hvit mot den mørke bakken. Jeg kaster meg etter den og stopper vinden fra å få tak på nytt ved å sette den ene foten på den. Jeg nøler. Hvis jeg bare løfter foten og lar papiret flagre videre, kan det heller ikke skape problemer for meg. Men jeg gjør selvsagt ikke det. Adressen har jeg som brent til hukommelsen. Hvis jeg slipper, skaper jeg bare problemer for henne.

      Trekk pusten inn, og ut. Med stive bevegelser bøyer jeg meg ned og plukker opp papiret. Bandasjene strammer. Jeg kikker bare raskt over det før jeg stapper det i lommen og går videre. Hva har jeg gjort? Jeg vet hvor mye problemer det papiret kan gi meg. Og likevel kunne jeg ikke la være å ta det med meg. Jeg skulle brent det mens jeg hadde sjansen. Hvis mamma og pappa hadde sett meg nå…men det gjør de ikke. Så jeg går videre. Jeg runder et hjørne. Jeg er snart framme. Jeg kan se huset hennes. Hjertet mitt banker raskere. Snart. Jeg er i ferd med å ta i porten når dørhåndtaket på hoveddøra trykkes ned. Jeg tar hånden raskt til meg, snur og går videre. Døra knirker. Jeg stopper bak et hushjørne og gløtter fram. To personer i uniform kommer ut med hennemellom seg. Jeg smetter hodet tilbake. Har de sett meg? 

      «Jeg tar meg av henne. Finn den drittungen.» Jeg luter meg framover og begynner å gå med hjertet dunkende i halsen. Tankene iler gjennom hodet mitt. De har henne. Jeg kan ikke snu nå. Det ville sett altfor mistenksomt ut. Bandasjene trykker mot brystkassa. Jeg får ikke puste. Støvlene til den ene konstabelen dundrer mot asfalten. Svisj, stamp. Svisj, stamp.Lyden kommer regelmessig, slår mot asfalten som hurtige piskeslag. Svisj, stamp. Svisj, stamp. Jeg trekker six-pencen lenger ned over pannen. Helvete, hva om de spør om passet mitt? Svisj, stamp. Svisj, stamp. Lyden blir høyere og høyere. Han må være like bak meg nå. En bevegelse i øyekroken fanger oppmerksomheten min et øyeblikk. Hva var det? Jeg sakker farten og snur så vidt på hodet og stirrer rett inn i et par store mørkebrune øyne under store bustete krøller. Hun står der midt mellom to søppelbøtter. «Drittungen», den ene konstabelen hadde sagt «drittungen». Verden står stille et øyeblikk før støveltrampene drar meg tilbake til virkeligheten. Stivj, stamp. Svisj, stamp. Hva skal jeg gjøre? Hvis jeg utleverer henne, glemmer han kanskje meg. Jeg fortsetter å bevege hodet og snur meg mot støveltrampene, som om jeg hadde tenkt til å gjøre det hele tiden. I øyekroken ser jeg jenta løfte en finger mot leppene sine før hun bykser oppi en av søppelbøttene. Hvis jeg ikke var vettskremt, skulle jeg ledd. 

      Uniformen nærmer seg med stormskritt. Jeg tør ikke rette blikket bak meg mot søppelkassene. I stedet, trekker jeg hendene dypere ned i lommen og retter blikket stivt ned mot bakken i hva jeg håper er et tegn på respekt for lovens lange arm. Svisj, stamp. Svisj, stamp.Papiret er tørt mot de svette hendene mine. Raslingen virker øredøvende og jeg prøver å holde hånden stille. Jeg skulle svelget det. Skulle brent det. Jeg kan jo adressen. 

      Det er noe hypnotisk med marsjeringen til støvlene. Det er meningen at de skal vekke trygghetsfølelsen i oss. Men sannheten er at lyden av de støvleslagene holder mange av oss våkne om natten. De av oss som vet at selv brennesler som gjemmer seg blant prydbusker og under verandaer, er fremdeles ugress i gartnerens øyne. Selv når støvlene løper har de den hypnotiske takten. Svisj, stamp. Svisj, stamp. Nærmere og nærmere. Høyere og høyere. Til lyden er som rop. 

      Han må da legge merke til at det er noe galt? Jeg våger å løfte hodet litt for å kikke på ham. Best å ikke involvere seg. Jeg ser ned igjen. Han passerer. Jeg senker skuldrene og puster ut. Jeg hadde ikke engang innsett at jeg hadde holdt pusten før den kommer ut gjennom neseborene. Jeg tar et skritt framover.

     «Hei, vent, du der!» Jeg stopper og lukker øynene. Jeg visste det var for godt til å være sant. Hjertet mitt klatrer fra brystet og oppover til halsen. Jeg svelger og snur meg. 

     «Hva kan jeg stå til hjelp med, konstabel?» Jeg snakker lavt, nesten hviskende. Livredd for hva som kan skje meg hvis jeg snakker høyere. Hvis de oppdager… Jeg skulle ikke gått ut. 

     «Vi ser etter ei jente i elleveårsalderen. Omtrent så høy», uniformen løfter en arm for å indikere høyden mens han fortsetter å snakke. Jeg ser på munnen hans bevege seg. Små spyttdråper former seg i luften og prosjekteres av gårde hver gang han uttaler konsonantlyder. Jeg må beherske meg for å ikke rykke til eller flytte meg når de små kulene treffer meg. Jeg rister på hodet. 

     «Du er sikker på at ikke du har sett henne?» spør han igjen. Jeg flytter blikket over til ham, møter blikket hans. Faen. Jeg ser fort ned. Hvis han gjenkjenner meg… Jeg rister på hodet en gang til. 

     «Du vet at det er en finnerlønn for innlevering av statens fiender?» Det er vanskelig å få med seg hva han sier. Det eneste som iler gjennom hodet mitt akkurat nå er at sønnen til gamle lærer Holm står en halvmeter unna. Han er blitt stille. For stille. Jeg ser opp og trekker leppene oppover. Jeg håper det er nok. Jeg vet hvordan det ser ut når jeg tvinger fram et smil. Et falskt grin av en grimase. 

     «Selvsagt vet jeg det. Tro meg; hvis jeg hadde visst noe, ville jeg sagt noe. Jeg er nok ikke alene om å trenge pengene.» Neglene mine biter seg inn i håndflaten inne i lommen. Jeg kremter for å lette på stillheten. Han fortsetter å stirre på meg.

     «Vel, du får unnskylde meg, konstabel. Jeg har en tidlig vakt i morgen.» Jeg løfter på hatten og tar et skritt framover. Han trekker ikke en mine. Kan han høre hjertet mitt banke? Det må da være umulig å ikke høre det, slik som det dundrer i ørene mine. Men så løfter han endelig hattebremmen i en tilbakehilsen og legger på sprang. Svisj, stamp. Svisj, stamp.Jeg kan høre trampene i flere minutter etter at han er ute av syne.

      Med det samme jeg runder et hjørne, lener jeg meg inntil veggen. Hjertet mitt banker så hardt og jevnt at det kunne fått plass som trommeslager i et symfoniorkester. Bandasjene strammer. Lungene skriker etter luft. Jeg presser en hånd mot brystet. Det var altfor nært. Jeg står lent mot veggen til lyden av støveltrampene deres forsvinner i det fjerne. I lommen kommer fingrene mine borti papiret. Tenk hvis de hadde sjekket klærne mine. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd hvis de hadde gjort det. Likevel, drar tankene mine — ulydig som resten av meg — mot det jeg ikke ønsker å tenke på. Kunne tenkes de ville sendt meg til Berg. En ufrivillig rykning trekker gjennom meg. Berg. En gang hadde det vært et fengsel. Et fengsel i et sosialistisk og demokratisk samfunn. Nå kaller de det et «rehabiliteringssenter» i stedet for å kalle det for hva det er: en konsentrasjonsleir. 

      Jeg skulle aldri plukket opp det fordømte papiret. Men det er uansett for sent. Jeg er allerede en kriminell. Kanskje det ikke har så mye å si at jeg bærer en illegal skrift. Det eneste den gjør, er å bidra til resten av listen med kriminalitet jeg har pådratt meg. Noe offisielt rulleblad har jeg nok ikke. Men at jeg står på en eller annen liste over personer av offentlig interesse, er ikke umulig. 

      Frostrøyk siger ut fra munnen min. Tennene klirrer, men om det er fra kulda eller noe annet er jeg ikke sikker. Jeg sukker og retter meg opp før jeg dytter meg med hele tyngden min bort fra veggen. Jeg skulle aldri gått ut. Skrittene mine sender gjenklang mellom husene mens jeg beveger meg framover. 

      Noen følger etter meg. Vekket jeg likevel mistanke hos de to konstablene? Jeg skjønner godt hvis jeg gjorde det. Kanskje jeg burde ta en omvei? Jeg holder blikket stivt mot bakken. Jeg er helt sikker på at jeg kan høre skritt bak meg. Men det er ikke den kjente svisj, stamp-takten fra støvlene. Det er mer som…bandasjene strammer rundt brystkassa. Jeg beveger meg framover og de tassende skrittene bak meg fortsetter.

      Det blir mørkere jo lenger jeg går, men lyset blir sterkere. Det er umulig å gjemme seg. Og likevel vurderer jeg det. Men hva vil poenget være? Hvis noen virkelig følger etter meg, vet de antakelig allerede hvem jeg er. De vet, og da vet de også hvor jeg bor. Eller kanskje de ikke vet. Kanskje de ønsker å finne ut, slik at de kan angi meg som en fiende av staten. En forræder. Kriminell. Ugress. Asfalten er glatt under føttene mine. Den har vært i god stand sålenge jeg kan huske. Men også dens mørke blir lysere under lampestrålene. Jeg skulle gått til venstre, men jeg tar svingen til høyre. Med blikket rettet nedover, spisser jeg ørene på nytt. Det er stille bak meg. Nei, vent. Jeg tror jeg kan høre skritt. Skritt som matcher mine egne. Det kan selvsagt være et ekko, men det høres ikke slik ut. Og jeg kan ikke være for forsiktig.

      Jeg svinger til venstre og høyre om hverandre. Skrittene bak meg fortsetter. Jeg er sikker på at noen forfølger meg nå. At det ikke bare er paranoide vrangforestillinger som resultat av møtet med konstablene. Jeg orker ikke dette stort lenger. Jeg innser at jeg snart er nede i Fyllinga. Én gang navngitt for å være området hvor leirmassen fra kanalutgravinga ble dumpet, men det var før min tid. Da jeg var yngre, trodde jeg det var navngitt for å være fyllikenes samlingspunkt. Men selv det begynner å bli en stund siden. Nå er det bare en båtplass uten båter. Lukten av havet river i neseborene. Luften er råere her enn inne i byen. Jeg drar frakken tettere rundt meg. Jeg burde snu. Snu og gå hjem. Jeg burde ikke være ute. 

     En gang, da jeg var liten, tok farfar meg med hit. Det var før…ja, du vet… før gartnerne kom. Den gang var det mørkt når det var mørkt. Og ikke lyst når det var mørkt. 

      Jeg setter meg ned på en benk. Det er den samme benken. Benken hvor jeg møtte henne. Hun hadde sittet her med tårer stille trillende ned kinnene. Jeg smiler mens jeg tenker tilbake. Jeg hadde skakket på hodet og rukket henne hånden, spurt henne om hun ville danse. Jeg begynner nesten å le av minnet. Etter et langt øyeblikk hvor hun stirret på meg som om jeg var gal, må hun ha bestemt seg for at hun ikke var mer klok selv siden hun bestemte seg for å ta hånden min. Vi må ha sett idiotiske ut der vi plasket rundt i søla som barn mens regnet øste ned. Men jeg fikk henne til å glemme tårene en kort periode. Hun hadde sett på meg med spørsmål i øynene. Det spørsmålet som alltid kommer. Men hun spurte aldri. Hun ventet til jeg svarte. 

      Det gikk ikke lang tid fra den dagen vi møttes til samfunnet endret seg rundt oss. Først var det innvandrerne de ville ha ut av landet. Og siden alle andre. Til det kom en dag da vi, på et vis, var glade for at vi aldri hadde flyttet sammen.

      Vi skulle reise ut av landet i natt. Hun hadde ordnet en plass for oss på en fiskerbåt som skulle til Island. Og nå må jeg glemme henne. Enten glemme eller lure på hvor de har tatt henneog hva de gjør..Og det orker jeg ikke tenke på.

      Frosten kryper inn gjennom klærne mine. Papiret knitrer i lommen. La dem bare ta meg. Jeg er lei av å vente. Lei av å gjemme meg. Men hva med de andre? Hvis de tar meg, setter jeg ikke dem i fare? Blir jeg torturert, vet jeg at jeg knekker. 

      Skrittene har fortsatt, selv etter at jeg stoppet for en kort stund siden. Men nå stopper også de. Jeg snur hodet mot lyden, eller snarere mot den nye stillheten. Der står hun. Den lille jenta. Med store mørke krøller og alt. Hun står i skyggen. Rett utenfor det skarpe lyset. Hun vurderer meg, slik jeg er sikker på at hun vet at jeg gjør med henne. Er jeg en risiko? Jeg vet ikke. Er hun en risiko for meg? Nei. 

     «Hvorfor?» hun våger seg nærmere mens hun spør. Jeg trekker på skuldrene mens jeg svarer: «Jeg vet ikke».Hun nøler rett utenfor rekkevidde, fremdeles i skyggen. Jeg kan se henne klarere nå. Lange tynne forhøyninger strekker seg over huden hennes. Mørke blodårer på mørk hud. Jeg kan skimte pulsen hennes arbeide. Fillete grå klær. Men så ser vel alt grått ut i skyggen. Det er derfor det er tryggere der. Øynene hennes sperrer seg opp i forundring. Så smalner de, som om hun forsøker å finne ut av noe. Hun kommer enda nærmere. Hun har bare tøfler på bena. Det er ikke rart jeg ikke hørte skrittene hennes ordentlig. Nærmere, stadig nærmere. Jeg lar henne. Hun nøler en siste gang før hun stiger over fra skyggen og inn i lyset. Hun slår seg ned på benken ved siden av meg. Jeg kan føle det granskende blikket hennes bore seg inn i meg.

     «Hva heter du?» spør hun endelig. Jeg trekker på skuldrene igjen. 

     «Du er litt rar», sier hun. Det får meg til å smile. Leppene hennes strekker seg forsiktig oppover i et svar. Og idet hun smiler, ser jeg likheten mellom dem. Mellom jenta og henne. 

     «Ja, du har nok rett i det», svarer jeg. Så senker stillheten seg over oss igjen. Hun må jo være kald. Hun skjelver. Kanskje…nei, det er for farlig. Men om jeg lar henne være igjen her, vil hun jo fryse i hjel. Jeg reiser meg, og angrer umiddelbart den brå bevegelsen, for hun skvetter til og hopper opp fra benken og ut av rekkevidde igjen. 

     «Unnskyld. Det var ikke meningen å skremme deg», sier jeg. Med frosne fingre, knepper jeg opp frakken og rekker den ut mot henne. Hun ser på meg med spørrende øyne. Vinden trekker rett gjennom den tynne herreskjorten og vesten, men jeg stålsetter meg og biter tennene sammen for at ikke de skal klapre. Hun ser skeptisk på meg lenge.
     «Men ta den, da. Jeg har en til», sier jeg og vifter med frakken. Det er selvsagt en løgn. Men det trenger ikke hun å vite. Hun strekker ut hånden og tar frakken fra meg. Fingrene hennes er så frosne at hun ikke klarer å kneppe igjen jakken ordentlig selv. Jeg setter meg på huk foran henne. Bandasjene strammer. Fingrene mine er ikke stort bedre, men jeg får til slutt kneppet igjen for henne. Hun tar hånden min. Jeg skulle aldri gått ut. Jeg vet at det jeg gjør er farlig. Men jeg kan ikke la være. De kriminelle handlingene bare baller på seg. 

     Før vi går inn mellom de første husene, tar jeg av meg sixpencen og setter den på hodet hennes. Vinden tar tak i det kortklipte håret mitt og danser med det. Men hennes mørke krøller er farligere enn mitt kortklipte hår. Taket på hånden hennes strammer og vi beveger oss inn i den lyse byen i mørket. 

      Svisj, stamp. Svisj, stamp. Vi kan høre støveltrampene gjennom veggene i kjelleren. Alltid til minne om bevaring av trygghet for folket. Jeg rekker henne en kopp med varm te og beholder koppen med varmt vann selv. Hun ser på koppen med like stor forundring som da hun hadde sett meg. 

     «Forsiktig, den er varm», sier jeg idet hun løfter koppen mot leppene. Hun nikker og blåser forsiktig på den varme drikken. Det er den eneste lyden, ved siden av stampingen fra støvlene. Svisj, stamp. Svisj, stamp. Jeg lar henne sitte alene mens jeg går for å finne fram pledd. Når jeg kommer tilbake, sitter hun med et papir i hånden. Jeg stivner et øyeblikk, før det går opp for meg at hun ikke er en fare. I alle fall ikke for meg. Hun rekker meg papirlappen. 

     «Unnskyld, jeg mente ikke å snoke», sier hun mens hun lar meg pakke henne inn i pleddene. Jeg setter meg på gulvet et stykke fra henne og studerer lappen i det svake lyset. Noe kobberrødt har farget av på det. Blod. Mitt eget blod, innser jeg når jeg oppdager fire små røde måneformer inne i hånden min. Hadde jeg virkelig knyttet neven så hardt? Jeg går bort til fyringsovnen og legger på mer ved. Flammene slikker glupsk til seg næringen. Jeg ser ned på lappen og kaster den også inn i flammene. Det tar ikke lang tid før den krøller seg sammen og blir svart og mørk inne i lyset. 

     Jeg ser at hun studerer meg. Et spørrende uttrykk danser over ansiktet hennes i takt med skyggene fra flammene. Det er det samme nysgjerrige blikket som hun hadde hatt. Jeg vet hva som kommer. Jeg vet hva hun kommer til å spørre, antakelig før hun selv vet det.  

     «Er du en mann eller en dame?» kommer det endelig fra den spinkle skikkelsen i pleddene. Jeg smiler. 

     «Tja. Si det.» 

     «Men svar, da. Er du mann eller dame?» spør hun igjen. Jeg tar en slurk fra vannet. Bandasjene strammer rundt brystkassa.

     «Nei. Men hva tror du?» sier jeg. Hun nøler. 

     «Jeg vet ikke. Jeg tror egentlig ikke du ser ut som noen av delene.» Jeg smiler og nikker. 

     «Det er nok sant. Hadde jeg visst det selv, ville vi nok begge vært tryggere her enn det vi er.» Det blir stille. Vi sitter der, i stillheten. To brennesler i de flakkende skyggene fra peisen. Det eneste vi kan høre er støveltrampene som marsjerer utenfor veggene. Svisj, stamp. Svisj, stamp.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.