I Nettavisen gikk Stavrum ut i sin egen kommentar og presenterte et regnestykke om hva det ville koste å rive vindturbinene på Fosen. Der har han kommet fram til at kostnaden blir på tre millioner kroner per reinsdyr. Og at det er for dyrt. Nå er det sånn med denne type beregninger at inndata i stor grad styrer resultatet. Eller enkelt sagt: shit in, shit out.
Det er mye i Stavrums innlegg som kan tyde på enten manglende innsikt eller en bevisst tildekking av viktige momenter i denne saken.
For det første tar Stavrum, etter hva jeg kan tolke, kun utgangspunkt i en økonomisk betraktning. Det er en i overkant enkel tilnærming som virker konstruert for å underbygge hans konklusjon. Det han da i grunnen sier, er at urfolks rettigheter har en pris, og at den prisen er lavere enn prisen for å rive vindkraftanlegget. Det må han gjerne mene, men da må han ta med flere momenter inn i regnestykket sitt, spesielt hva gjelder urfolksrettighetens pris. Denne rettigheten handler om mye mer enn reindrift og det økonomiske regnestykket i næringen. Det handler også om retten til å utøve og ivareta sin kultur. Det handler om de stadige angrepene på disse rettighetene og det handler om hvordan vi i Norge skal forholde seg til SP artikkel 27.
Hvis vi skal følge Stavrums tankerekke her, bør vi jo kunne kjøpe ut alle reindriftsbeiter i Norge gjennom det han kaller «sjenerøse ordninger som sikrer reindriftens lønnsomhet og samenes rett til å utøve sin kultur». For et slikt vedtak vil jo sette en slags presedens. Neste utbygger som krenker disse rettighetene, vil kunne vise til Fosen og forvente samme mulighet til å betale seg ut av rettighetsbruddet.
Til slutt vil det ikke finnes områder igjen for samene til å utøve sin kultur og reindrift. Det er nok det Høyesterett har lagt vekt på når de brukte begrepet «kumulative inngrep».
Derfor handler dette om mye mer enn bare penger.
Det handler om prinsipper og hvilke signaler staten sender til de som vil utvikle nye vindkraftverk i landet.
Hvis ikke disse turbinene rives, vil det kunne oppfattes som et signal fra regjeringen om at har du først fått opp anlegget, så får det stå der. Uavhengig av om det har skjedd gjennom lovbrudd, eller at konsesjonen blir kjent ugyldig. Da kan man bare betale seg ut av problemet. Og med så gode subsidier som de får, blir ikke det noe problem. Det belastes over nettleia.
Men for all del Stavrum, la oss snakke litt mer om økonomi. Det er jo ditt felt, ettersom jeg forstår.
Tre millioner per reinsdyr, sier du at det koster å rive turbinanlegget. Det gjelder vel kun hvis du periodiserer regnestykket over ett år. Reindrifta kan drive mye lengre hvis de får beholde sine beiteområder. Hvis vi ser dette i et 100-årsperspektiv, vil regnestykket se svært annerledes ut. Da er kostnaden kun 30 000 per dyr i året. Det er vel ikke så dyrt for å rette opp et menneskerettsbrudd.
Så har vi de grønne sertifikatene som gjør at kraftprodusentene får et tilskudd, og som nå er på 5 øre/kWh. Det gir subsidier til kraftleverandøren på 600 000 per turbin i året, og den regningen belastes forbrukerne gjennom nettleia. I dette perspektivet virker ikke 30 000 per dyr i året så mye. Så det er et ganske snevert syn Stavrum her legger for dagen.
Hvis vi videre legger til grunn at disse subsidiene fortsetter i de 30 årene Stavrum tror anlegget varer, vil norske forbrukere ha støttet dette med ca. 2,7 milliarder kroner over nettleia. Så har vi Enova som støtter utviklingen av vindkraft, også dette over nettleia. Dette må nødvendigvis gå ut over andre støtteordninger som for eksempel etterisolering eller solceller, som helt sikkert gir lavere strømutgifter til forbrukerne. Noe vi fremdeles har til gode å se at vindkraften gjør. Så regnestykket ditt Stavrum, er i beste fall tendensiøst. I verste fall direkte villedende.
FOTO: Reindeer on a background of snow and forest © Most66 | Dreamstime.com
