Elektrifisering av sokkelen tilsvarer det å legge ned et 1500 MW kullkraftverk.

Det klart største CO2-utslippet i Norge er knyttet til olje- og gassproduksjonen. Mesteparten av CO2en kommer fra produksjon av kraft som forgår med nesten 200 gassturbiner. Med noen få unntak er dette kraftproduksjon med svært lav virkningsgrad, i gjennomsnitt ca 30%. Et vanlig gasskraftverk, hvor varmen fra turbineksosen brukes til å drive en dampturbin, kan gi en virkningsgrad på opptil 60%. Grunnen til den lave virkningsgraden er ikke bare den dårlige utnyttelsen av eksosvarmen, for mange av turbinene kan i teorien ha høyere virkningsgrad enn 30%. Det oppnås bare når turbinen har gunstig belastning hvilket er langt fra tilfelle på sokkelen. Det er installert langt større kapasitet enn det daglige behovet som har varierer over tid og ofte går turbinene på lav last. De fleste turbiner er ombygde jetflymotorer. Uten store lyddempere på inn- og utløp i tillegg til filter på innløpet, er være umulig å arbeide på plattformene. Dette minsker også virkningsgraden.

Denne kraftproduksjonen tilsvarer kraften fra et 1500 MW kullkraftverk. Det er ikke bare størrelsen på CO2-utslippet som gjør sammenlikningen rettferdig, men også hvor mye CO2 som slippes ut per kWh. Et moderne kullkraftverk (USC) kan ha et utslipp på noe under 700 gCO2/kWh, mens utslippet på sokkelen sannsynligvis er noe større enn dette i gjennomsnitt.

Kampen mot gasskraftverk og for elektrifisering har gått hånd-i-hånd

Forslaget om en storskala elektrifisering av sokkelen med vannkraft fra land ble lagt fram av forskere fra SINTEF for over 30 år siden som et av flere bidrag til å redusere norske klimagassutslipp. Det ble møtt med sterk motstand fra oljeindustrien. Særlig oljeindustriens interesseorganisasjon (OLF, nå Norsk Olje og Gass), Statoil og Phillips gikk i spissen i angrepet på ideen. Sterke politiske og økonomiske krefter hadde den gang planer om å bygge en rekke gasskraftverk i Norge som en del av den generelle kraftforsyningen i landet. Fylkesordførere drev kappløp om å sikre at kraftverkene skulle bygges i nettopp deres fylke gjennom lobbyvirksomhet og ved å love gode betingelser til utbyggerne. Kampen mot gasskraftverk i Norge var den viktigste klimapolitiske kampsaken mellom 1988 og 2007 som forenet miljøbevegelsen med partiene på venstresiden og i sentrum. Denne kampen førte blant annet til at Kjell Bondevik ble felt i 2000 fordi han krevde at dersom det skulle bygges gasskraft i Norge, så måtte denne ha CO2-rensing. Dette var den første regjeringskrise på klimapolitisk grunnlag og var en særdeles æreful avgang og tilsvarende skamfullt for Arbeiderpartiet og Høyre.

Gasskraftstriden gjorde også at det ble oppmerksomhet om den eksisterende, ineffektive gasskraften på sokkelen. Ideen om elektrifisering modent etter hvert til tross for heftig motstand fra oljeindustrien.

Alliansene for og mot elektrifisering har skiftet. Miljøbevegelsene er nå splittet, Rødt støttet elektrifisering fram til 2017, men er nå motstandere. FRP har historisk vært, og er fortsatt motstandere, men ikke mer enn at de administrerte elektrifiseringen av Utsirahøyden da de tapte den saken i Stortinget. MDG har også sluttet seg til motstanden. Høyre har gått andre veien. Det er merkelig å se partier som kjempet mot norske gasskraftverk i flere år, nå forsvarer fortsatt bruk av gasskraftverk som gir mange ganger større utslipp enn de nå nedlagte gasskraftverkene på land. Det er dessuten ren dobbeltmoral og opportunisme at politikere som er for høye CO2-avgifter som virkemiddel er mot at avgiften faktisk virker når det gjennomføres effektive klimatiltak På den andre siden er det nå klimadirektøren i Norsk Olje og Gass og Høyres Olje- og Energiminister som nekter å resignere i klimakampen. De forsvarer det viktigste klimatiltaket som kan gjøre at Norge skal ha noen som helst mulighet til å oppnå en målsetning på 50% reduksjon av utslippene innen 2030.

Elektrifisering – et resultat av CO2-avgiften

Innføringen av CO2-avgift på sokkelen i 1991 medførte et klimaskifte i striden om elektrifisering. Direktørene i Statoil og Hydro skrev innlegg i avisene hvor de gikk til kamp mot klimatiltak generelt og CO2-avgiften spesielt. Shell, som var utbygger av Trollfeltet, var den første som viste mer pragmatisme. Da CO2-avgiften ble innført, la de bort planen om å forsyne Trollfeltet med gasskraft, og da feltet kom i drift 1996 ble kraftbehov dekket med vannkraft fra land. Kraftoverføringen fra land har seinere blitt forsterket og modernisert. Avgiften fikk også en rekke andre konsekvenser som for eksempel redusert fakling og mer effektiv gasstransport. Det meste kjente resultatet var at det første CO2-lagringsprosjket ble igangsatt. Fra og med 1996 ble 1 million tonn CO2 per år injisert i et vannfylt underjordisk reservoar fra Sleipner A-plattformen.

I dag er CO2-kostnaden for å slippe ut CO2 på sokkelen 935 kr/tonn inklusive kvotepris og norsk CO2-avgift. Det er høyere enn kostanden for de fleste elektrifiseringsprosjektene på sokkelen. Om ni år er CO2-kostnaden på sokken sannsynli8gvis på over 2500 kr/tonn. Det vil dekke kostanden for også de dyreste prosjektene. Dette er heller ikke dyrere enn de fleste prosjektene for å redusere utslippene fra landbasert industri ifølge regjeringens «Klimakur».

Da forskerne i sin tid la fram forslaget om elektrifisering tenkte de at dette skulle gjøres med store samordnede elkraftsystem fordi dette ville være billigst. I stedet kom det i stedt noen mindre enkeltstående prosjekt. Slik har det vært helt fram til elektrifiseringen av Utsirahøyden da det ble laget en samordnet plan for flere felt.

Det foreligger planer om ytterligere elektrifisering og noen av disse blir sannsynligvis gjennomført, men det er områder og på sokkelen hvor oljeindustrien går med bremsene på. Det gjelder for eksempel den sørlige Nordsjøen, Tampen og Norskehavet. Uten ytterligere politisk press, er det fare for at vi ikke blir kvitt de store CO2-utslippene fra disse områdene.

Flere fordeler med elektrifisering

Fordelene med elektrifisering er ikke bare reduserte klimagassutslippene fra turbinene. Helelektrisk kraft forbedrer driften av prosessene på installasjonene. Noen av turbinene har vært koblet direkte til vannkompressorer og gasskompressorer. Dette gir særdeles dårlig utnyttelse av energi og dårlig regulering i forhold bruk av elektriske moter. Elektrifisering innebærer derfor også energisparing. Mer stabil drift gir også mindre fakling av gass som er en annet betydelig kilde til CO2-utslipp. På Valhall har faklingen blitt redusert med 80% etter at plattformen ble elektrifisert i 2013. De største feltene med gassturbiner har 13 til 75 ganger mer fakling per produsert enhet enn Johan Sverdrup som er elektrifisert. Det tyder på at det foregår produksjonsfakling på disse feltene. Det betyr at gassen som oljen inneholder, brennes av dersom det er problemer med å håndtere gassen, i stedet for å stoppe oljeproduksjonen og fortsette etter at problemene er løst. Selskapene taper mer på å utsette oljeproduksjonen noe, enn tapet på å brenne gass. Produksjonsfakling er forbudt i Norge. Gasshåndteringen er mye enklere på elektrifiserte plattformer hvilket gir mindre driftproblemer. Andre fordeler med elektrifisering er er mindre støy, bedre sikkerhet og arbeidsforhold for oljearbeiderne.

Myten «Gassen blir brent likevel»

En av de viktigste mytene som bitt seg fast, er at den gassen vi ikke forbrenner på sokkelen blir eksportert og brukt i andre land og gir like store CO2-utslipp der. Dermed skulle den globale effekten null.

Det er ingenting ved omsetningen av olje og gass som gjør at de ikke følger markedsmekanismene over tid. Dersom etterspørselen av olje og gass synker, synker også produksjonen. Dersom etterspørselen av gass på sokkelen synker, får det samme effekt. For at Norge skal kunne øke sin eksport, må det være en kjøper i andre enden av røret som ønsker å kjøpe mer norsk gass. Det finnes ingen mystiske mekanismer som gjør at gassen tyter ut på nye markeder fordi vi slutter å brenne gassen i turbiner. Norge har bremset eksporten av gass siden juli 2019 fordi markedsprisen har vært for lav. I 2020 var gassprisene enda lavere, og eksporten har sunket jevnt siden 2017. Ca 30% av den norske gassen blir reinjisert i oljereservoarene hvor den også har verdi. Hvor mye som reinjiseres vil være avhengig av prisen på gass. Når et gassfelt er «tømt » vi det fremdeles finnes gass igjen i reservoaret. Hvor mye av denne som det lønner seg å ta opp og hvor mye som vil være igjen, vil bestemmes nettopp av etterspørselen. Noe forenklet kan argumentet faktisk snues: Selv om vi minsker forbrenningen av gass i Norge, greier vi ikke å selge en eneste kubikkmeter mer gass til markedene. Eventuelle kjøpere av gass i Europa må tenke seg tenker seg om to ganger før de kjøper mer gass. Riktignok er prisen nå lav, men høy pris på CO2-kvoter (ca 370 kr/tonn) gjør at CO2-kostnaden ved å bruke gass nærmer seg selve prisen på gass.

Argumentet er like smart som å si at det ikke hjelper å sykle eller gå i stedet for å kjøre bil fordi oljen vi sparer blir brukt et annet sted i verden. Likeledes vil det selvfølgelig da være meningsløst å elektrifisere transportsektoren og tog og busser som går på diesel blir da like klimavennlig som elektriske kjøretøy. Kunstgjødeselsprodusenten Yara har planer om å elektrifisere ammoniakkproduksjonen ved å slutte å bruke fossil våt-gass og gå over til elektrisk produksjon av hydrogen som første steg i prosessen. Dette blir ikke heller noe klimatiltak for de som framfører argumentet «gassen blir brent likevel». Da blir alle tiltak for å erstatte fossile brensel meningsløse.  De som framfører argumentet, har blitt klimakampens nihilister.

Gass fra Norge bidrar til redusert CO2-utslipp i Europa

Dersom det likevel var slik at gassen vi sparer i Norge fører til en like stor økt eksport, vil de globale utslippene likevel minske. Grunnen er at den gassen vi eksporter til for eksempel Tyskland og England, i all hovedsak blir brukt til to formål: gasskraft og varme ved direkte forbrenning. Dette gir mindre CO2-utslipp per kWh fordi både disse gasskraftverkene og varmekjelene utnytter energiinnholdet mye bedre enn gassturbinene på sokkelen. Mens nordsjøturbinene gir et utslipp på mer enn 700 gCO2/kWh er utslippen fra kjelene på 230 g CO2/kWh og fra gasskraftverkene 350 gCO2/kWh.  Denne energien vil i sin tur fortrenge kraft med mer utslipp, hvilket de tre siste årene i all hovedsak har vært kullkraft.  I både England og Tyskland er fornybar kraft nå større enn fossil kraft.  De siste tiårene har naturgass, og særlig fornybar kraft erstattet kullkraft.

Selv om vi må importere all kraften for å elektrifiser plattformene, så vil det «globale» utslippet likevel mer enn halveres fordi CO2-fotavtrykket på importert kraft var på bare 280 gCO2/kWh i 2019 ifølge NVE.  Ingen slike «globale» argumentering mot elektrifiseringen er derfor riktige.

Jeg skrev «globalt» i anførselstegn fordi hvert land er ansvarlig bare for sine egne utslipp mens det globale målene forhandles i internasjonale avtaler under FNs rammeverk UNFCCC. Derfor er det irrelevante for hvert enkelt land å beregne den globale effekten av sine tiltak. Dette er grunnlaget for det internasjonale klimaarbeidet som har resultert i for eksempel Kyoto- og Parisavtalen som nå 190 stater har ratifisert. Argumentet «gassen blir brent likevel» er altså ikke bare feil, men det er i tillegg irrelevant i det internasjonale arbeidet mot klimaforandringer. Norske myndigheter ynder å framstille seg som pådriver i de internasjonale klimaforhandlingene, men Norge kommer til å ha liten troverdighet der, fordi vi nå har høyere utslipp pr innbygger en både England og Tyskland og hele EU. Norge bør ta fatt på egne utslipp og bekymre seg mindre for utslippene i mottakerlandene for norsk gass. De ser ut å greie seg langt bedre.

Kablene kan gi etterbruk for havvind

Å elektrifisere olje- og gassproduksjonen vil kreve ca 14 TWh kraft som tilsvarer det vi eksporterer i et gjennomsnittsår. Det er mange andre gode klimatiltak som kan trenge ren elektrisk kraft, men det er ingen andre tiltak som gir større reduksjoner per kWh.

Noen vil innvende at det er bortkastet å elektrifisere en industri som likevel vil fases ut. Selv om det ikke vedtas en eneste ny utbygging, vil det likevel bli produsert store mengder olje i gass i over 20 år. Når feltene til slutt stenges ned, vil kraften være tilgjengelig for den industrien vi vil trenge for å erstatte oljearbeidsplassene. Investeringen er uansett ikke bortkastet. Kablene som forsyner plattformene med elkraft, kan brukes til å transportere kraft fra nye vindkraftparker som kan plasseres på de gamle oljefeltene og bidra ytterligere til overgangen til klimavennlig produksjon.

Erik Lindeberg

Bildet i artikkelen er en LM2500 gassturbin som er hjertet i kraftverket på Johan Castberg-feltet. To turbiner med en ytelsen på 34 MW elektrisk effekt, sikrer el-forsyning der.

Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 4.mars.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.