«Grønn vekst» og «grønn konkurransekraft» er i skuddet. De politiske partiene kappes om å lage «grønne» program og å framstille politikken sin som grønn. Sist ute er SV med sitt debattnotat Grønn ny deal.

Men Høyre og FrP slår SV med sju år. Ordet grønn forekommer 30 ganger i Granavolden-plattformen, regjeringsavtalen mellom Høyre og FrP fra 2013. Ifølge den vil Solberg-regjeringa «fremme det grønne skiftet», «satse mer på ny, grønn teknologi», «ny grønn industri», «grønn næringsutvikling» og «grønne arbeidsplasser» for å «utløse grønn vekst» med utgangspunkt i prinsippene for «grønn konkurransekraft». Som alle har sett i de sju åra som har gått, er dette bare floskler.

Grønn ny deal kan vi lese at «Norge står overfor tre varige kriser» sammen med resten av verden: en klimakrise, en økonomisk krise og en ulikhetskrise. «En Grønn ny deal er en plan for hvordan Norge skal løse disse tre krisene samtidig», slår notatet fast innledningsvis (min utheving). SV legger lista høyt. For høyt, skal vi tro Odd Handegård (steigan.no, 25. mai.)

Ifølge notatet kan det skje uten å utfordre det kapitalistiske økonomiske systemet og uten å stanse den økonomiske veksten, trass i at det blir stadig tydeligere at det er fortsatt økonomisk vekst som er den største trusselen mot klima, miljø, biologisk mangfold og vårt eget livsgrunnlag.

La oss spole tilbake til Brundtland-kommisjonen fra 1987 (pdf, engelsk tekst).

Opphavskvinnen til begrepet «bærekraftig utvikling», Gro Harlem Brundtland, her i samtale med den britiske milliardæren Richard Branson under en festmiddag i forbindelse med FN-toppmøtet Rio+20, hvor temaet var «grønn økonomisk vekst».
Foto: Svein Bæra, Utenriksdepartementet.

Fra «bærekraftig utvikling» til «grønn vekst»

Brundtland-kommisjonen lanserte begrepet «bærekraftig utvikling», en utvikling som «dekker dagens behov uten å hindre framtidige generasjoner i å dekke sine behov». De var opptatt av miljøproblemene og fattigdommen i den tredje verden og hvordan de kunne løses ved en fortsatt, men kvalitativt annen økonomisk vekst.

Om mange av utviklingslandene skal unngå økonomiske, sosiale og miljømessige katastrofer, er det avgjørende å revitalisere den globale økonomiske veksten. I praksis betyr dette raskere økonomisk vekst i både industrialiserte land og utviklingsland. (…) Kommisjonens totalvurdering er at den internasjonale økonomien må styrke den økonomiske veksten i verden samtidig som den respekterer de miljømessige begrensningene. (mine uthevinger)

Hvordan dette kunne være mulig å gjennomføre, sa kommisjonen ingen ting om. Men ingen skulle være i tvil om at løsninga lå i fortsatt økonomisk vekst. Slik er det fortsatt, bortsett fra at nå er det «grønn vekst» som gjelder. Dette evangeliet – i grove trekk det samme som i 1987 – blir forkynt i en lang rekke rapporter og utredninger fra internasjonale organisasjoner, enkelte miljøorganisasjoner og ikke minst ledende økonomiske og politiske krefter. Den norske tankesmia Agenda kom i fjor med sitt bidrag.

Grønn vekst for framtida – en rapport fra Agenda

Notatet Grønn vekst for framtida ble forfatta i 2019 av ei arbeidsgruppe med representanter fra Arbeiderpartiet, SP, SV og MDG i samarbeid med Tankesmien Agenda. Rapporten gir en presis definisjon av hva gruppa legger i begrepet grønn vekst: «Grønn vekst handler om en absolutt begrensing av klima- og miljøskade, samtidig som økonomien fortsetter å vokse.»

Ordet «absolutt» må vel forstås slik at skadene ikke bare skal bli mindre i forhold til f.eks. produksjonen eller størrelsen på økonomien, men holdes under en fast, absolutt grense. Skal klima- og miljøskadene bare begrenses, altså ikke bli altfor store, eller skal det bli slutt på dem? Dreier det seg om de totale skadene, eller bare de nye skadene i løpet av året? I de følgende setningene prøver forfatterne å klargjøre: Vi skaper altså mer verdier, samtidig som vi bruker mindre ressurser. Grønn vekst forutsetter økt ressursproduktivitet i produksjonen. Økt ressursproduktivitet innebærer en stadig mer effektiv bruk av innsatsfaktorene i økonomien. Det betyr lavere utslipp av klimagasser og mindre miljøbelastning, samtidig som verdiene vi skaper basert på innsatsfaktorene øker.

Altså ikke stanse utslippene, heller ikke eliminere miljøbelastningene. Da legger ikke Agenda lista særlig høyt. Det samsvarer ikke særlig godt med «en absolutt begrensing av klima- og miljøskade». Med et så beskjedent mål er det neppe nødvendig å bremse eller stanse den økonomiske veksten. Kanskje den til og med kan bli styrka. Dette er et mål om «grønn», ikke grønn politikk.

Slik skal økonomien bli grønn, ifølge Agenda

Argumentet går slik: Anta produksjonen et visst år er på 100 enheter, og ressursinnsatsen pr enhet = 1. Total ressursinnsats er da 100. Anta også at produksjonen øker med 2% pr år, mens ressursinnsatsen pr enhet avtar med 5% pr år. Det innebærer at året etter er produksjonen 102 enheter og ressursinnsatsen pr enhet er 0,95. Total ressursinnsats er 102*0,95 = 96,9, altså mindre enn året før. Produksjonen har økt, men færre ressurser har blitt brukt. Simsalabim – økonomien har vokst med lavere ressursinnsats! Det er bare å gjennomføre dette i alle sektorer, så er målet om miljøvennlig politikk nådd.

Det er fristende å si at dette er banalt. Det er ikke å ta for hardt i.

Den egentlige påstanden i Agenda-rapporten er at grønn kapitalisme er mulig. Det kapitalistiske systemet, etter en del omlegginger, er fullt ut forenelig med ikke bare en bærekraftig økonomi, men med en bærekraftig økonomi kombinert med fortsatt økonomisk vekst. Men dette er bare en udokumentert påstand, med samme mangel på analyse og vitenskapelig grunnlag som i alle andre, liknende rapporter.

Økonomisk vekst og materielle prosesser

Per Espen Stoknes og Johan Rockström framfører et liknende argument i en mer vitenskapelig språkdrakt (Energy Research and Social Science, 2018). Men er det virkelig så enkelt som disse to rapportene, og mange flere, hevder? Kan økonomien fortsette å vokse – uten begrensninger – med stadig mindre ressursforbruk slik at vi aldri vil støte på «rammen av jordas bæreevne»?

Det er ingen sak å komme med «gode» forslag til hvordan enkelte miljøproblem kan løses, f.eks. redusere CO2-utslipp ved å bygge vindturbiner i stor skala, hvis en begrenser seg til en kort tidshorisont og ser bort fra de problemene det vil føre til på andre områder. Det gjør alle slike rapporter, og verken Grønn vekst for framtida eller Grønn ny deal er noe unntak.

Økonomisk vekst dreier seg om økonomiske verdier, pengeverdier. Et land har økonomisk vekst dersom brutto nasjonalprodukt (BNP), den totale verdien av produserte varer og tjenester et år, er større enn året før. Om produksjon og forbruk er «grønn» eller ikke, kan ikke leses ut av økonomien, men av hvordan og i hvor stor grad materielle naturressurser og råstoffer utnyttes, omformes og forbrukes, hvor utslitte produkter og avfall havner og hvordan dette påvirker naturprosessene. Kort og godt om stoffskiftet mellom mennesker og natur og i naturen blir opprettholdt slik at naturgrunnlaget blir bevart eller ikke.

De som vil begrunne at grønn vekst er mulig, må derfor analysere hvilke sammenhenger det er mellom økonomiske variabler som vekst, verdiskaping og investeringer på den ene sida og de materielle prosessene  – både de naturlige og de menneskeskapte – som økonomien bygger på og som endres på grunn av økonomiske forhold. Men verken Grønn vekst for framtida, de 80 referansene i den eller Stoknes og Rockström er i nærheten av noen slik analyse. Det er høyst forståelig, for det er ikke vanskelig å vise at grønn vekst er en umulighet. For en kort stund, i avgrensa geografiske områder, i noen avgrensa økonomiske sektorer, ja. Men globalt og i det lange løp er grønn vekst umulig. Begrepet er like sjølmotsigende som dansk fjellsmør. Det skal jeg begrunne i kommende artikler.

Rapporten fra FNs naturpanel

De rosenrøde og naive idéene i Agenda-rapporten står i skarp motsetning til rapporten fra FNs naturpanel IPBES (The Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) om sterkt minkende biologisk mangfold. Denne rapporten, som er basert på over 15 000 vitenskapelige artikler og offentlige rapporter, er helt klar i konklusjonen (min utheving):

Et nøkkelelement i en framtidig, mer bærekraftig politikk vil være å utvikle globale finansielle og økonomiske systemer for å bygge opp en bærekraftig økonomi og som leder vekk fra det rådende paradigmet om økonomisk vekst.

Fra Holocen til Antropocen har gått Agenda-forfatterne hus forbi

Siden ca 1950 har den vestlige verden hatt en økonomisk vekst uten sidestykke i verdenshistoren. Denne kraftige akselerasjonen (The Great Acceleration) var et klart brudd med den tidligere utviklinga og førte til brått økende vekst i fossilbruk, CO2-utslipp, tap av biologisk mangfold, brudd i de naturlige syklusene til fosfor, svovel og nitrogen, overbelastning av naturlige ferskvannsressurser, avskoging, kjemisk forurensning av luft, land og hav, m.m. Tapet av biologisk mangfold som IPBES dokumenterer, er følge av denne økonomiske veksten. Bare i løpet av omkring 50 år har den moderne industrikapitalismen endra miljø og klima så kraftig at Holocen – den stabile perioden etter slutten på siste istid for ca 10 000 år siden – er avløst av Antropocen. I Antropocen er forholdene ikke lenger stabile, men endrer seg raskt og truende uten at vi kan hindre det, og i ei retning ingen kan forutse.

Dette har vært allment kjent siden 2004. Likevel er utrolig nok verken Den kraftige akselerasjonen eller Antropocen nevnt med et ord i Agenda-rapporten. Man må virkelig lure på hvilken drømmeverden forfatterne lever i.

(Denne artikkelen ble først publisert på steigan.no, 26. mai.)

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.