Spørsmål knyttet til naturressurser, grunnrente og grunnrentebeskatning er viktig fordi økonomien i Norge i betydelig grad hviler på den ekstraavkastningen som landets naturressurser gir. Naturressursene eies av det norske folket, og hovedtyngden av grunnrenten bør derfor tilfalle fellesskapet. Dette krever bruk av naturressursbeskatning, en særskatt utover vanlig bedriftsbeskatning. 

Grunnrente (eller ressursrente) er forbundet med knapphet og begrensninger. Mengden av naturressurser er begrenset fra naturens side, og bruk og utvinning er som hovedregel regulert av myndighetene. Naturlig begrensning, konsesjonsbestemmelser og regulering betyr at det oppstår knapphet slik at markedsprisen blir høyere, og ofte mye høyere, enn produksjonsomkostningene, selv for de minst lønnsomme bedriftene som høster eller utvinner ressursene. Dessuten er det ofte stor produktivitetsforskjell mellom bedriftene.  Disse to faktorene, knapphet og ulik produktivitet, gir opphav til grunnrente og ekstraavkastning av kapitalen. Dette til forskjell fra den klassiske grunnrenten i jordbruket beskrevet av David Ricardo for over to hundre år siden hvor ulik jordproduktivitet alene forklarer grunnrenten.  

Olje og gass er de absolutt viktigste naturresursene som gir grunnrente i Norge, men jeg skal ikke si noe om disse næringene her. Isteden skal jeg komme med noen betraktninger omkring to andre viktige naturressursbaserte næringer i Norge, nemlig lakseoppdrett og vannkraftproduksjon. Disse næringene illustrerer på hver sin måte hvordan grunnrenten oppstår, og hvor det er både forskjeller og likheter med olja. Skattleggingen og eiendomsrettighetene er også vidt forskjellig. Mens grunnrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private og skapt mange laksemilliardærer, har grunnrenten i vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet. 

Vannkraft

Vannkraft er den klart dominerende kilden for elektrisitet i Norge. Industrikonsesjonslovene fra 1917 har betydd at stort sett all vannkraftproduksjon (i dag over 90 prosent) har skjedd i offentlig regi, og verkene er enten eid av kommuner, fylkeskommuner eller staten. Statkraft er den dominerende eier. Årsproduksjonen er nå omtrent 140 TWh (milliarder KWh). Normalt går noe av denne produksjonen (10 – 15 TWh) til eksport. Sammenliknet med andre land, er vannkraftproduksjon av svært stor betydning i Norge.

Som følge av naturgitte forhold er det stor forskjell i produktiviteten mellom kraftverkene. Hovedårsakene er ulik fallhøyde og tilgang på vann, og forskjellig reguleringsmulighet av vannet. Mens de mest profitable kraftverkene produserer strøm til godt under 5 øre/KWh, har de minst lønnsomme verkene kanskje en produksjonskostnad på over 30 øre/KWh når også investeringskostnadene tas med. Det er den store forskjellen i produktivitet som er hovedårsaken til grunnrenten i vannkraftproduksjonen. Grunnrenten for de mest lønnsomme verkene er svært høy mens de minst lønnsomme knapt oppnår grunnrente. I den offentlige utredningen Skattlegging av vannkraftverk (NOU 2019:16) er grunnrenten anslått til 25 – 30 milliarder kroner i 2018. Til sammenlikning var grunnrenten i olje og gass 250 milliarder dette året (Greåker og Lindholt 2019).

Ved siden av en ordinær bedriftsskatt på 22 prosent, beskattes vannkraft med en naturressurs skatt på 37 prosent. I tillegg betales det eiendomsskatt, og vertskommunene for kraften har også rett til billig konsesjonskraft. Alt i alt betyr dette at grunnrenten og verdiskapningen i vannkraftproduksjonen i stor grad tilfaller fellesskapet. 

Lakseoppdrett

Oppdrettsnæringen er en nokså ny næring i Norge, og omfatter stort sett kun laks. Naturressursen for norsk oppdrett er skjermede fjordallmenningene med god vanngjennomstrømning og kald temperatur. Produksjonen startet i det små i slutten av 1960-årene som en statsstøttet aktivitet for å styrke næringsgrunnlaget i kystkommunene. Det var i den første tiden eierbegrensninger. Men denne regelen falt bort, og i dag står et fåtall store nasjonale og internasjonale konsern for det meste av produksjonen. Alle disse er privateide. Det kreves konsesjon for driften som gis uten tidsbegrensning, og konsesjonskostnadene har så langt vært svært beskjeden. Årsproduksjonen har vært uendret de siste årene, og er på 1,2 – og 1,3 millioner tonn som hovedsakelig eksporteres. Dette er enorme mengder, og til sammenlikning ligger verdens samlete årsproduksjon i alt tradisjonelt fiske (villfisk) på om lag 85 millioner tonn. Årsaken til stagnasjonen i produksjonen de siste årene har vært stans i konsesjonstildelingen som følge av problemer med lakselus. Lakselus gir høy dødelighet i merdene, og ofte dør 15 – 20 prosent av fisken før den blir slaktemoden. 

Den årlige grunnrenten har ifølge utredningen Skattlegging av havbruksvirksomhet (NOU 2019:18) vært av størrelsesorden 20 – 25 milliarder kroner de siste årene. Altså i samme størrelsesorden som for vannkraften. Men opprinnelsen til grunnrenten er nokså forskjellig. For mens grunnrenten i vannkraft i stor grad er knyttet til ulik produktivitet i kraftverkene, har oppdretternes grunnrente sammenheng med konsesjonsreguleringen slik at nye produsenter ikke slipper til. Reguleringen har betydd en laksepris langt over produksjonsomkostningene, selv for anleggene med svakest produktivitet. Beregninger (Flåten og Thuy Pham 2019) antyder at markedsprisen for laks kanskje ville vært 10 kroner lavere per kilo uten regulering. For et årlig produsert kvantum på om lag 1,3 millioner tonn betyr dette godt over 10 milliarder kroner, eller om lag halvparten av grunnrenten. 

Ved siden av en beskjeden konsesjonsavgift, betaler oppdretterne kun ordinær bedriftsskatt på 22 prosent. Det er ingen naturressursskatt som i kraftsektoren. Dette på tross av bruken av felleskapets fjordallmenninger. I NOU 2019:18 ble naturressursbeskatning foreslått, men ble politisk lagt dødt nokså umiddelbart av Høyreregjeringen som følge av en intensiv lobbyvirksomhet fra de søkkrike oppdretterne. 

Miljøødeleggelser

Både fiskeoppdrett og vannkraftproduksjon forårsaker betydelige miljøødeleggelser. Vannkraftutbygging har medført ødelagte vassdrag og villmark. Og kampen mot utbygging av Mardøla-vassdraget i 1971 og Alta-utbyggingen ti år senere, er de to mest kjente miljøkampene i Norge. Ofte har det vært stilt bestemte krav til utbygging og vannføring av vannkraftprosjekter. Men stort sett all utbygging av vannkraft har skjedd uten at utbygger har betalt noe, eller betalt svært lite, for miljøødeleggelsene

Miljøkonsekvensene av oppdrettsnæringen er kanskje vel så alvorlige, og er i dag langt mer presserende. For det første er det slik at mye av det importerte foret, villfisk og soya, ofte er produsert under svært lite bærekraftige betingelser. Lakselus er også et problem ved at lus fra merdene overføres til villaks og sjørett og gir økt dødelighet for villfisken. I tillegg er det rømming fra merdene som betyr genetisk innblanding og svekkelse av villaksen. Et alvorlig miljøproblem er også forurensningen gjennom foringen. For denne næringen gjelder ikke ‘forurenser skal betale prinsippet’. 

Hvem betaler?

Vannkraftproduksjon og lakseoppdrett er to viktige naturressursbaserte næringer i Norge. Fossefall og vann er naturressursen for kraftverkene og fjordallmenningene er naturressursen for oppdrett. Grunnrenten i vannkraftproduksjonen er forbundet med svært høy produktivitet i de meste effektive kraftverkene mens grunnrenten i oppdrettsnæringen følger av høye laksepriser og regulert produksjonen slik at nye bedrifter ikke kommer inn. Men mens vannkraftverkene betaler grunnrenteskatt og det meste av grunnrenten tilfaller fellesskapet, tar søkkrike eiere i hånd om grunnrenten i oppdrettsnæringen og betaler ingen ting for miljøødeleggelsene. Det er ingen gode begrunnelser for at oppdrett skal behandles helt forskjellig fra vannkraft, og også fra olje og gass.

Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.