«Havvind kan bli stort, veldig stort. Nå gjelder det.» Bjørgulv Braanen i Klassekampen lørdag 12. juni er begeistret for regjeringas plan for havvind og elektrifisering av petroindustrien. Ja, det er nå det gjelder, det er jeg enig i, for her er det mye som står på spill. Vindkraft – inkludert havvind – er tema som vil endre naturen og samfunnet vårt dramatisk, men ikke til det bedre.

Hallelujastemninga i politiske kretser og pressa om havvind og elektrifisering av petroindustrien, er om mulig enda sterkere i dag enn for 20 år siden, da vindkraft på land ble lansert som verdens frelse og forvaltninga ble rigga om for å gjøre vindkraft så enkelt som mulig. Det er grunn til bekymring over den ukritiske bejublinga av kraft som sysselsetting, og at landet vårt nå kastes inn i nok en dårlig forberedt satsing på vindkraft, på hav og land. Denne gang for å skape sysselsetting og fikse på teoretiske utslippstall. Noen klimagevinst er ikke beregnet. Med forrige elleville og storstilte vindkraftsatsing i minne, burde alle varsellamper lyse og blinke.

Hva skjedde med føre-var-prinsippet?

Hvis vi mener noe med økt vern av havet, må vi starte i dag – med kunnskapsbasert forvaltning, ikke politiske stunt. Det forutsettes store økonomiske overføringer som skattebetalerne og strømkundene skal betale. Med installasjoner, roterende turbinblad, støy og forurensing i «havrommet» vil regjeringas havvindsatsing bli nok en trussel for livet i havet og fiskeriene.

Satsing på havvind må stanses inntil det kan dokumenteres at vindkraft til havs er bærekraftig og ikke til skade for økosystemene. Føre-var-prinsippet, slik det er nedfelt i norsk lov og gjeldende EØS-rett, må legges til grunn og håndheves.

Tradisjonelle næringers interesser må hensyntas og avklares. Innenfor kystlinja blir fiskerne stadig fratatt nye områder til oppdrettsindustri. Det siste vi trenger, er økt konfliktnivå på havet. Bærekraftig forvaltning av havområdene krever kompetanse og respekt for naturen og rettighetshaverne.

Hallelujastemninga er om mulig enda sterkere enn for tjue år siden.

Før det overhodet kan gis konsesjoner, må det utføres grundige undersøkelser av virkninger på det marine økosystemet med fugleliv, fugletrekk, marine pattedyr, fisk, samt fiskerier og rettighetsforhold. Dette må omfatte støy, infralyd, avskalling og plastpartikler, miljøgifter, strømforhold med mer. Skal man sikre en troverdig kunnskapsbase trengs uhildet forskning og beslutninger der Havforskningsinstituttet og miljømyndigheter har en avgjørende rolle.

Vindkraft er en lite effektiv og kostbar energiteknologi som medfører store negative konsekvenser for natur, samfunn og miljø.

Vi strir nå med alvorlige konsekvenser av forhastet satsing på storskala vindkraft på land. Vindkraft ble presentert som miljøvennlig, grønn og ren energi og som et bidrag til globalt klima. For å redusere utslipp skulle man skaffe mer «fornybar» kraft. Forvaltning og lovverk ble fram mot 2008 rigget om for å gjøre utbygging av vindkraft enkelt. I dag vet vi at denne politikken ble bygd på mangelfullt beslutningsgrunnlag. Strategien var lite gjennomtenkt, og kunnskapene var for dårlige, både om vindkraft som energiteknologi og om konsekvenser for natur og samfunn, mennesker og miljø. I sak etter sak har vi sett at konsesjonsmyndighetene ikke vektlegger kunnskaper og verdier.

Den verdige kritikken av vindkraft

Hva er det så som gjør at politiske parti og store deler av pressa likevel opptrer så bekymringsløse for grunnverdiene i natur, rettsvern og samfunn? Hva er det som gjør at de velger å neglisjere, ja endog latterliggjøre, tusener av opprørte bekymrede mennesker? At politikerne, uten kritikk fra pressen, lar dårlige konsesjonsprosesser og kunnskapsinnhenting få fortsette? At pressen ikke reagerer på tvangstiltak mot lokalsamfunn og befolkning som vi til nå har forbundet med ikke-demokratiske samfunn?

Erfaringene med utbygging av vindkraft på land har svekket tilliten til konsekvensutredninger og beslutningsprosesser, også for vindkraft til havs og på kysten. Hvis Norge mener noe med økt vern av havet, må vi starte i dag! Til det trenger samfunnet en kritisk presse, ikke en servil presse. Norge trenger at Braanen og hans pressekollegaer anvender vidvinkelblikket på regjeringas og vindkraftlobbyens angrep på natur og samfunnsverdier.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.