Tallrike taler og artikler fra politikere, fagfolk og miljøaktivister advarer mot forbruksveksten som fører til økende CO2-utslipp. Situasjonen er truende, og mange gjør det de kan for å redusere sitt private forbruk. Til nå har effekten vært minimal. Fra 2010 til 2020 har de globale klimagassutslippene økt med 20 % (Global Carbon Project). 

Etter min mening er det noe fundamentalt feil med fokus i klimakampen: Kapitalismen styres ikke av forbrukeren, men av produsenten, kapitalisten. 

Målet til hver kapitalist og kapitalistisk bedrift er å oppnå størst mulig fortjeneste, profitt. I jakten på profitt leter kapitalisten etter de mest lønnsomme investeringene og investeringsområdene. Utviklingen av global kapitalisme de siste 20 årene illustrerer dette klart. Nye områder, Kina, India, det oppløste Sovjetunionen har blitt åpnet for utenlandsk kapital.  I rekordfart har vestlige selskaper og kapitalgrupper flyttet produksjonen til disse delene av verden. Ikke minst gjelder dette for norsk næringsliv som nå investerer mer enn dobbelt så mye i utlandet som i Norge. Den viktigste årsaken til dette er den ekstremt billige arbeidskraften og gunstige skatteordninger. Men også mangelen på krav om at produksjonene skal være miljøvennlig bidrar til kapitaleksporten. 

Norsk industri kan i dag vise til betydelig reduksjon i utslippene av CO2 i Norge. 

Men hva med utslippene fra norske bedrifters investeringene i Asia og andre deler av verden? Utslippene fra disse bedriftene eller den kraftige veksten i varetransporten over verdenshavene, regnes ikke med i det norsk CO2-regnskapet. 

Den virkelige trusselen mot klimaet kommer i dag fra den kraftige investeringsveksten i Asia. Mellom 1980 og 2019 er utslippene av CO2 fra USA+EU blitt redusert fra 10 mrd. tonn til 8,7 mrd. tonn. Samtidig er CO2-utslippene fra Kina + India økt fra 2 mrd. tonn til 13 mrd. tonn. Det er den kraftige veksten i CO2-utslippene i Asia som er årsaken til at de globale utslippene av klimagasser har fortsatt å øke. Og det er de globale utslippene som teller. 

Etter min mening reiser dette viktige utfordringer for klimakampen: for det første må fokuset flyttes fra forbrukeren til produsenten. For det andre må perspektivet bli internasjonalt. Kapitalisten prøver hele tida å utvikle nye produkter og redusere produksjonskostnadene for å øke profitten. Skal vi få kontroll med den ødeleggende produksjonsveksten må kapitalismen som system avskaffes. Det er kanskje mulig å tvinge noen tusen gigantiske finansselskap og multinasjonale selskap til å erstatte ekstremt forurensende produksjonsmåter med produksjon basert på fornybar energi? Men det krever at vi snur den individorienterte kampen om redusert forbruk til en stor politisk kamp om bærekraftig produksjon. 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.