Regjeringen har det siste året ført en energipolitikk der samsvaret mellom mål og faktisk resultat ikke eksisterer. Målsettingen har offisielt har vært å redusere strømprisen og å sikre den norske forsyningssikkerheten mens den faktiske politikken er den motsatte.

En kolossal prisøkning (som nå også skal nordover). Og regjeringen har konstruert en «strømstøtteordning» der folk kun får tilbake litt av ranet (40 milliarder av 100 milliarder, ifølge Åslaug Haga i «Energi Norge»). Resten skal regjeringen bevilge til bl.a. vindkraftutbygging slik at ordførere og kommunestyrer kan få så mye økonomisk støtte at de aksepterer utbygging av vindkraft, egentlig mot sin vilje.

Utredningene har samme premiss

Tallet på kraftutredninger har vært ufattelig i det siste: Statnett, NVE, UiO, Sintef, en rekke godt betalte konsulentselskaper og også utredninger Energidepartementet har tatt initiativet til (sist den innholdsløse Energikommisjonen). Alle skriver omtrent det samme: Norsk «industri» etterspør nå så mye ny energi at Norge trenger minst 60 TWh i løpet av 5-6 år for å unngå kraftunderskudd. Jeg har i flere innlegg det siste året vist at påstanden er usann:

Den hypotetiske industrien trenger angivelig 60 TWh ny energi som kun skal sløses bort på elektrifisering av sokkelen, på mer eksport, på hydrogen- og batteriproduksjon osv. For å understøtte det oppdiktede kraftbehovet, har Statnett og kraftselskapene begynt å nekte ny energi til fornuftig oppdatering i mindre, eksisterende bedrifter over hele landet. Ganske ufattelig, helt ufornuftig, men sant.

Når alt dette utredningsarbeidet ender med samme konklusjon, så skyldes det ikke at Norges mest kompetente «eksperter» er hjertens enige om hvordan energipolitikken bør utformes. Den kompakte enigheten skyldes i stor grad at myndigheter og akademiske institusjoner har håndplukket medlemmer til utvalget («eksperter») som har energisynspunkter som stemmer med synspunktene til Støre, Solberg og EU. Dette framgår også av et oppslag i avisa Klassekampen om bindinger mellom utvalgsleder og kraftbransjen.

Ekspertutvalget som skal vurdere prisfastsettelsen på strøm

I en pressemelding 15. februar forteller regjeringen at dem nedsetter et ekspertutvalg som skal vurdere dagens system for å fastsette strømprisen. Modellene som skal vurderes av utvalget skal kunne sikre den norske forsyningssikkerheten på kort og lang sikt. Det er også viktig å gi nødvendige insentiver til kraftproduksjon, riktig magasindisponering, kraftutveksling og forbruksadferd som er i tråd med dette, sier olje- og energiminister Terje Aasland. De konkrete oppgavene i følge pressemeldingen er:

• Forslag om opprettelse av et eget prisområde (auksjon) for strøm som fraktes gjennom mellomlandskablene.
• Forslag om differensiering av spotmarkeder for innenlands forbruk og kraftutveksling mellom land.
• Forslag som baserer seg på at en andel av kraftproduksjonen omsettes utenfor spotmarkedet i andre typer kontrakter.
• Forslag til tiltak som kan utløse større forbruksfleksibilitet med sikte på å redusere nivået på forbruket som etterspørres i høylasttimer i spotmarkedet.
• Forslag til virkemidler for å begrense eksporten når fyllingsgraden i flerårsmagasinene avviker fra median fyllingsgrad (sesongjustert).
• Forslag til ulike typer avgifter på krafteksport.

Bindingene skaper ikke tillit

Utvalgets leder, Inge Gran, er også direktør ved Sintef Energi som norsk energinæring («Fornybar Norge» som ledes av Åslaug Haga) eier nesten 40 % av. Næringen finansierer tredjeparten av prosjektene ved Sintef Energi. Tilsvarende koplinger til kraftnæringen har også flertallet av de øvrige medlemmer av utvalget. Da kan man lett tenke seg resultatet. Hele utvalgets sammensetning kan leses i E24.

Det pussige er at utvalget i sin tid ble presset gjennom av SV som ledd i budsjettforliket mellom SV og Ap/Sp. SV er ikke direkte misfornøyd med utvalget, fordi SV er enig med hovedtrekkene i regjeringens energipolitikk: Kraftsløseriet skal fortsette – SV er egentlig mot utvidelsen av oljevirksomheten i Barentshavet, men er villig til å akseptere utbygging dersom virksomheten elektrifiseres, dvs. sløser bort nesten 4 TWh årlig, mye mer enn kraftbruken i hele Finnmark. Det er all grunn til å bli like kvalm av Kaski og Haltbrekken som av Støre/Aasland.

Retorikken til Støre/Aasland og Kaski/Haltbrekken er identisk: Alle vil angivelig fremme «det grønne skiftet». Men Støre og Aasland skjønner selvfølgelig at det grønne skiftet er det rene skjære pølsevev som kun skal bidra til å skjerme deres egentlige politiske prosjekt – norsk medlemskap i EU (uten ny folkeavstemning). Men Kaski/Haltbekken svever i illusjonenes verden: De tror at verden blir grønn når verdens utslipp av CO2 vokser og vokser, og når den grønne industrien bare skal utvikles i Norge.

FOTO: Concept © Deyana Robova | Dreamstime.com