Årets jordbruksforhandlinger er over. Regjeringen har flesket til med en avtale som er omtrent ti ganger mer generøs enn et gjennomsnittlig oppgjør. Omtrent halvparten er kompensasjon for økte kostnader til diesel, strøm, kraftfôr, kunstgjødsel osv. Resten vil bli en reell inntektsøkning, ca. 60 000 kr. per årsverk.

Dette er 40 000 kr. mer enn andre yrkesgrupper, og et solid bidrag til å tette det inntektsgapet som bare har økt gjennom flere tiår.

Men jordbruksforhandlingene er mer enn utdeling av penger. Pengene skal også fordeles mellom store og små bruk, mellom ulike produksjon og landsdeler, og ikke minst styre investeringer og innkjøp av driftsmidler. Forhandlingene er derfor langt mer enn et inntektsoppgjør, de utformer selve styringsredskapene i mat- og jordbrukspolitikken.

15.000 nederlag

Vi er vant til at forhandlingene er en hard utslagskonkurranse.  Forhandlingene har som premiss at en del av oss blir presset ut av næringa på grunn av sviktende økonomi. Årlig gjelder det 6-800 av oss. Siden daværende landbruksminister Terje Riis-Johansen erklærte  at «hvert nedlagt bruk er et nederlag» i 2005, kan vi notere oss for 15.000 nederlag.

Forventningene til årets forhandlinger er høye. Klimaendringer og internasjonal spenning typer på at også kommende år vil gi kostnadsøkning for oss bønder og økt behov for å styrke selvforsyningen av mat. Dette vil ikke bare krever mer penger, men like mye en vilje til styring og prioritering.

Voks eller forsvinn

De siste tiårenes satsing på store bruk og økt bruk av innsatsfaktorer som (importert) kraftfôr, store maskiner og nye, helmekaniserte driftsbygninger har ikke bare gitt oss en rekordlav selvforsyningsgrad (under 40%), men også en rekordforgjeldet bondestand og en matproduksjon basert på fossil energi og avhengighet av fôrimport.

Bli stor, eller pell deg vekk», sa en amerikansk landbruksminister for 50 år siden. Så direkte ærlige har ikke norske landbruksministre vært, men meningen har vært den samme: Vi skulle bli færre, og ble lovt at dette skulle gjøre oss sterkere, slik det het i et norsk slagord fra den samme tida.

Bare vi mekaniserte, la under oss nabogårdene, bygde store nok fjøs og skapte oss en fortjenestemargin ved å kjøpe billig importert kraftfôr, skulle vi bli konkurransedyktige, og oppnå «en inntekt på nivå med andre yrkesgrupper».

Bøndenes drittsekk-tv

Slik har jordbruksforhandlingene fungert som en versjon av drittsekk-tv: jakten på bonden. De beste skulle stemmes inn, vi andre ut. For hver runde (forhandlinger) blir det færre igjen. Den som føler seg stor og utvalgt i år, vil bli for liten neste år.

Bondeopprøret har slått sprekker i denne fortellingen om den «framtidsrettede, omstillingsvillige bonden som satser». På tross av årlige tilskudd, kvoteordninger, konsesjonsgrenser og ikke minst målrettete imnvesteringstilskudd, er det nå ekspansjonsbonden som har fått kniven på strupen.

Konkurransen om å bli størst for å produsere billigst, har møtt veggen, og har ingen vinnere. Pengene som pumpes inn i næringa blir ikke værende på gårdene, men forsvinner rett ut til banker, maskinforhandlere og fôrleverandører.

Korthus i storm

Situasjonen er ytterligere strammet til i år: Dramatisk økte energipriser, gjødselpriser og kraftfôrpriser har gitt de store brukene økte utgifter i flere hundretusenkroners-klassen. Økte renter vil ytterligere forverre situasjonen. I følge FAO har matprisene på verdensmarkedet nådd en historisk topp.

Det rammer gårdsregnskapet med økte fôrpriser, og kullkaster idéen om «selvforsyning» basert på import, som er styrende for norsk landbrukspolitikk. Hvorfor tenkte ikke landbrukspolitikerne, landbrukstoppene, rådgiverne og Innovasjon Norge på at noe slikt kunne skje? Var de totalt uvitende om vår urolige verden utenfor kontorvinduene?

Var de så forstokket konservative at enhver ytre endring ble ansett som umulig? Forsto de ikke at gigantfjøsene løsrevet fra lokale ressurser og belånt til over mønet, var korthus som knapt var bygd for laber bris?

Vanlige gårdsbruks tur

Landbruksminister Sandra Borch lover politiske endringer i neste års jordbruksforhandlinger: «Vi har sagt at vi ønsker å satse på små og mellomstore bruk, og at det ikke skal være en politikk som gjør at folk må doble produksjonen for å satse».

Skal små og mellomstore bruk overleve slik at vi får brukt arealene i inn- og utmark, trengs en skikkelig landbrukspolitisk opprydning – ikke en reformpause slik vi hadde siste gang de rødgrønne regjerte og Senterpartiet hadde landbruksministeren.

Konsesjonsgrensene for svin og fjørfe og taket for melkekvoter må senkes for å unngå ytterligere oppbygging av fabrikkdrift. Melkebørsen (omsetning av melkekvoter) må avvikles, tilskuddene må rettes inn mot små og mellomstore bruk, investeringsmidlene ha en klar struktur-, ressurs- og miljøprofil, og ikke minst må korn- og kraftfôrprisen kraftig opp slik at husdyra våre igjen kan føs på eng og beite og ikke på menneskemat (korn).

Agronomisk og biologisk modell

Det trengs mer penger for å rette opp flere tiårs feilslått politikk. Men først og fremst trengs det en forståelse av hvorfor det er gått så galt, og en vilje til å forlate en modell basert på industriell og finansiell tankegang til fordel for en agronomisk og biologisk forståelse.

Vi trenger flere bønder og ikke færre, gårdsbruk tilpasset det lokale ressursgrunnlaget og ikke spekulasjon på verdensmarkedet, vi trenger å bygge opp matjord og biologisk mangfold framfor ensidig satsing på innkjøpte driftsmidler.

Vi trenger en landbrukspolitikk som ser produksjon, ressursbruk, selvforsyning og kosthold som en helhet, og ikke satser ensidig på økte volumer basert på importert fôr. Og ikke minst: Vi trenger en omlegging av tilskudds- og investeringsmidlene slik at de fremmer et slikt landbruk.

Ole-Jacob Christensen, småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet de Grønne

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.