Kan Coronakrisen ødelegge norsk økonomi? Hvor lenge kan en markedsøkonomi overleve på halv maskin? IMF har nettopp lagt fram dystre prognoser. I år anslår de at norsk økonomi vil ha en negativ vekst på 6,3 %. En slik økonomisk bråstopp har vi ikke opplevd i etterkrigstida. Coronakrisen påvirker hele verdensøkonomien og IMF anslår at den økonomiske veksten i hele verden vil reduseres med 3 %. Men Coronakrisen er ikke en vanlig økonomisk lavkonjunktur. Den er mer som et økonomisk sjokk som plutselig stanser en stor del av økonomien. Men sjokket varer bare noen måneder. IMF antar at verdensøkonomien raskt tar seg opp igjen og at alt i 2021 vokser den med 5,8 %. Prognosen for norsk økonomi er 2,9 % for 2021 (dette er mer enn det doble av veksten i 2018 og 2019).

Det internasjonale pengefondet (IMF) kom 14. april med sine siste prediksjoner for global økonomisk vekst for 2020. De forventer en betydelig kraftigere kontraksjon enn under finanskrisa.

I kapitalismens historie har vi rikelig med erfaringer fra lavkonjunkturer og kriser, men knapt noen erfaringer fra sjokk som dette. Når vi skal studere historia har vi også problemer med sikre data. Vi har hverken tall for BNP eller arbeidsledighet fra kapitalismens første 100 år. Statistisk Sentralbyrå har imidlertid anslått BNP tall tilbake til 1865.

Om kraftige fall i BNP kan vi lese dette: Bare fire ganger i historia har vi hatt så kraftige fall i BNP som årets anslag på -6,3 %, 

1917 -9,1%, 1921 -9,7%, 1931 -7,8 % og 1940 -9,2 %.

Like alvorlig for økonomien som ett kort tilbakefall  er varigheten av krisa. I norsk økonomi har vi hatt disse langvarige kriseperiodene:

1877 – 1887. Dette er den første registrerte lavkonjunkturen i kapitalismens historie i Norge. Krisa var  så brutal at 250 000 «flyktet» til Amerika av en befolkning på 1,9 millioner. Krisa førte til at fagorganisering og faglig kamp ble satt på vent i flere år. Først i 1887, ble arbeiderklassens første parti, DNA, dannet.

1921 – 1932. Etter den mest revolusjonære perioden i arbeiderklassens historie, 1911 – 1920, kom krisene på rekke og rad. Hele perioden, fra slutten av 1. verdenskrigen til 1932, var en sammenhengende ustabil periode der det svingte fra de dypeste kriser til korte perioder med vekst. Arbeiderklassen møtte krisa med faglige kamper. De fleste endte med nederlag.

Etter 1945 skiftet borgerskapet synet på offentlig økonomi. Offentlig økonomi var noe de kunne bruke for å styre markedet. Disse lærdommene kunne de utnytte helt fram til den nyliberale revolusjonen på 1980 -tallet. Nyliberalistenes profitthunger tillot ikke en sterk stat. Dermed fikk vi igjen sterkere konjunktursvingninger, men enda ikke slik de var i kapitalismens første 100 år. Etter 1945 har vi hatt 3 perioder der utviklingen har vært kritisk:

  • 1981/82 – negativ vekst
  • 1988/93 – negativ vekst ett år ellers svært lav vekst.
  • 2008/2011 – den alvorligste av etterkrigskrisene. BNP pr. innbygger var 5 % lavere i 2011 enn i 2008.

Hva har vi lært av historia?

Lavkonjunkturer og kriser har vært det vanlige i kapitalismens historie. Men etter dype kriser har økonomien på kort tid igjen kjørt med full maskin. Årene 1945/46 er det beste eksempel på hvor raskt en styrt markedsøkonomi kan ta igjen alt det tapte. Men i motsetning til i dag styrte AP-regjeringa gjenoppbygginga etter krigen med fast hand. Finansminister Erik Brofoss var sosialist og trodde lenge at det som var på gang var byggingen av det sosialistiske Norge. Men han var ikke godt nok orientert. De «store gutta», som Gerhardsen og Tranmæl hadde klokketro på borgerskapet.  

Det er i slike tider som disse at visjonære folk diskuterer alternativer til krisa og det økonomiske kaoset. Først klimakrise og krise for miljøet. Så Corona krise. Er det noen som tror markedet kan håndtere dette når vi har makteliter som har ett mål for øye: profittmaksimering? Alt på slutten av 18-hundretallet mente mange at vi snart hadde en stor nok produksjon til å dekke alle viktige menneskelige behov. Tida var inne til å redusere arbeidstida. Noen mente bare 2 timers nødvendig arbeid trengtes for å dekke våre materielle behov. Med kontrollen over produksjonsmidlene kunne hele folket engasjeres i diskusjoner om «Hva er viktigst»? «Hva trenger vi»? Vi er dessverre langt fra en slik sosialistisk situasjon i dag. Nå er det markedskreftenes idiotiske logikk som bestemmer for oss. Men en ting kan vi være sikre på: kapitaleierne nøler ikke lenge med å få folk i arbeid. Det er derfra deres rikdommer kommer. Derfor tror jeg også at Coronakrisen for økonomien blir et lite intermesso. Om ett år er vi i gang for fullt: hvor mye kan vi produsere? Hvor rike kan vi bli? Men hva med klimakrisa, hva med miljøet? Og hva med neste økonomiske krise. Hvor alvorlig blir den?

I mellomtida må vi komme i gang med det som er vår store utfordring: diskutere hva slags samfunn vi vil ha!

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.