Det føres for tiden en lite påaktet, men massiv kampanje i alle slags media, både i Norge og internasjonalt, for å bortforklare den pågående økonomiske krisa. Det er om å gjøre at ingen finner på å legge skylden for den på kapitaleierne og det kapitalistiske systemet.

Bortforklaringene

I Aftenposten 9/7-22 kan vi les en typisk forklaring:

«Prisøkningen skyldes blant annet at Ukraina-krigen har redusert tilbudet av olje og enkelte matvarer. Det har igjen ført til at prisen på disse varene har økt.» Denne forklaringen, i litt ulike varianter, har blitt gjentatt om og om igjen, den skal hamres inn i folket. Problemene i økonomien skyldes pandemi og Ukraina, pandemi og Ukraina ….

Slik jeg ser det er den pågående krisa et ektefødt barn av det kapitalistiske systemets utvikling. Mange andre forhold spiller riktignok inn, som Ukraina, lockdown, politikere som har mistet det å ta ansvar for samfunnets beste ut av syne og vedtar politikk som er nødt til å føre til kriser, at USA nå er i ferd med å bli energieksportør i stedet for importør, USA’s sanksjonspolitikk – for å nevne et lite knippe.

Men for å skjønne bakgrunnen for hvorfor alle disse prosessene utvikler seg i retning krise på samme tid, er det viktig å se den mer overordnede utviklingen av kapitalismen.

Faseinndeling etter hvordan fortjenesten skapes

Dersom vi deler kapitalismen inn i faser ut ifra hvordan kapitaleierne skaper sin fortjeneste, vil ting fort bli mer forståelig. La oss kalle kapitalismens etableringsfase i høyinntektslandene fra 1750-1870 for dens barndom. Da kan vi kalle selve industrialiseringsfasen fra 1870-1970 for dens ungdom. Dette er fasen hvor forbedringene i samfunnet går så fort at de finansierer både kapitaleiernes fortjenester og billiggjøring av varene for folk. Kraftkildene endres dramatisk, maskineri utvikles i rasende tempo, masseproduksjon av varer samles i fabrikker, osv.

På 1970-tallet ble forbedringstakten i samfunnet langsommere, det ble ikke lenger skapt tilstrekkelig med forbedringer til å finansiere både kapitaleiernes fortjeneste og folks forventninger til bedre kår. Kapitalen måtte skape en ny kilde til fortjeneste, samtidig som man ønsket å opprettholde den «kapitalistiske orden».

Forrige fase – kapitalismens voksenalder

Dette innleder epoken det da blir naturlig å kalle kapitalismens voksenalder, som etter en overgangsperiode varer fra 1980-tallet til rundt 2020. Det skapes et system hvor private banker, på vegne av samfunnet, får fullmakt til å skape «skape» penger i form av kreditt.

Den som skal låne penger må presentere et troverdig opplegg for transaksjonen/prosjektet det skal lånes penger til. Hvis transaksjonen gir en avkastning for langt under gjennomsnittlig avkastning (på tiden for lånesøknaden), skal banken avslå å gi lån. På denne måten opprettholdes den «kapitalistiske orden».

Hovedregelen i den forrige fasen, kapitalismens ungdom, var at man skulle tjene pengene før man investerte dem. Den regelen blir i denne fasen erstattet av at man måtte presentere en prosjekt/transaksjon med dokumenterte muligheter for å tjene like bra som den gjennomsnittlige avkastningen. Kort sagt, kan vi si at investering med opptjente penger, ble erstattet med investering av kreditt gitt på mulig opptjening av penger.

Det fine med denne måten å finansiere fortjeneste til kapitaleierne og framgang til folket var at den ikke førte til inflasjon, selv om samfunnet ble tilført 5-7% mer penger/kreditt enn veksten i BNP hvert eneste år.

Dette systemet medførte at ressursene til et prosjekt som man søkte lån til, måtte være til stede før man søkte om lån. Det var, og er, ikke god bankskikk å gi lån til luftslott uten nødvendige ressurser til gjennomføring. Det medførte at tilførselen av penger/kreditt ikke kunne overstige veksten i ressurstilgangen i vare- og tjenestesirkulasjonen. Dermed ingen inflasjon.

Utviklingen i forrige fase – voksenalderen

Kapitalismens voksenalder innledes i høyinntektslandene med en stor etterspørsel etter kreditt. Det medfører at lånerenten raskt stiger til rundt 17-18% i høyinntektslandene. Denne perioden kunne vare til rentesatsen falt ned mot null. Jeg bruker her et litt vidt begrep om rente, men bruk gjerne en graf for sentralbankenes styringsrente.

Etter hvert som renten faller, øker gjeldsberget i alle høyinntektslandene. Økonomer elsker å trekke fram husholdningenes gjeld, men den er bare en liten del av den samlede gjelden, og slett ikke den som har vokst mest. Mot slutten av perioden har dette gjeldsberget vokst til mellom 3-5 ganger årlig BNP i høyinntektslandene. Denne tilførselen av kapital har en for kapitaleierne svært positiv bieffekt, vi kan kalle det en multiplikator.

Når det stadig tilføres mer kreditt/lånekapital, brukes mye av den til å etterspørre aksjer, boliger, kunst, eiendommer osv. Det er til å med så mye kapital i systemet at det lages helt nye, kunstige formuesobjekter av typen bitcoin og etherum.

Når etterspørselen etter disse kapitalobjektene stadig øker, medfører det at prisene på disse objektene stadig øker. Aksjeprisene øker i forhold til underliggende inntjening, boligprisene øker, eiendomsprisene øker, til og med bitcoin er det folk som er villig til å betale stadig mer for. Ikke for å bruke til noe riktignok, men i troen på at de skal bli mere verdt i framtiden.

Alt i alt leverer derfor kapitalismens voksenalder økt fortjeneste til kapitaleierne, og bedre kår for folket. Riktignok medfører denne multiplikatoreffekten på formueskapital, til at kapitaleierne stikker av med langt de største pengene, og ulikheten øker som en naturlig følge av det. Logisk nok må denne perioden ta slutt når renten nærmer seg null. Da kan man ikke lenger øke gjeldsberget til samme årlige kostnad.

Dette skjer med litt forskjellig hastighet i de forskjellige høyinntektsland, men rundt 2020 innledes overgangen til den fasen som vi kan kalle kapitalismens alderdom.

Kapitalismens alderdom

Faseinndelingen bygger som sagt på hvordan kapitaleiernes fortjenester finansieres. Hvordan kapitaleiernes fortjeneste og bedre kår for folket skal finansieres i denne perioden, blir derfor det første spørsmålet.

Det er nå, 50 år siden fortjeneste på grunn av forbedringer var i stand til å finansiere kapitaleiernes fortjeneste og bedre kår for folket. Mulighetene for videre finansiering med å øke kreditten har tatt slutt. Da ser det ut til at mulighetene for videre finansiering av kapitaleiernes fortjeneste snevres inn.

Vi er nå i en overgangsfase hvor det foregår utprøving av mulige modeller for den fasen vi går inne i. Trykking av sentralbankpenger har stått sentralt i kapitaleiernes tankegang for denne perioden, noe som har vært omtalt i steigan.no gjennom dekning av Blackrock og World Economic Forum. De har tydelig sett for seg at sentralbankene skulle være kapitaleiernes nye sponsor. Men utviklingen har ikke gått akkurat som de har sett for seg.

I stedet for sentralbankpenger, virker det som omfordeling fra det arbeidende folket til kapitalen er i ferd med å bli alderdommens hovedspor.

For å forstå det som skjer nå er det nyttig å dele kapitaleierne inn i tre fraksjoner: produksjonskapitalen (bedrifter mv), finanskapitalen (lånekapitalen) og formueskapitalen (tomter, bygninger mv).  I den fasen vi er inne i nå, ser produksjonskapitalen etter nye muligheter for fortjeneste. Forbedringer i produksjonen går nå langt langsommere enn i industrialiseringsfasen, og gir ikke nok fortjeneste.

Tiden for oppsvulming av låne/finanskapitalen er over, hva nå? Den muligheten som gjenstår, er økning av prisene.

Eksempelet økte priser fra 2020

La meg konkretisere: i august 2020 skriver Bloomberg Market Watch om Exxon og Chevron, to av de største oljeselskapene i USA, at gjeldsgraden kommer til å øke ettersom de betaler utbytte selv om de har gått med tap. De selskapene har i mange år gått med tap og lånt penger for å betale aksjonærene utbytte. De har et veldig behov for prisøkning på olje for å kunne bli lønnsomme.

Omtrent på samme tid som Bloomberg skriver sin analyse, begynner oljeprisene å stige, lenge før krigen i Ukraina.

Prisøkninger går som en farsott gjennom flere bransjer. Trevarer er for eksempel tidlig ute. I Norge kommer leverandørene med et lite eventyr om at årsaken er et barkebilleangrep i Canada. Canada økt sin eksport med 4% dette året, og barkebilleangrepet startet i 1996, ikke særlig troverdig forklaring med andre ord.

Matvarepriser øker, 30% av den amerikanske jordbruksjorden og det meste av foredlingsleddet (slakterier, bakerier mv) er nå kjøpt opp av kapitalinteresser, det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken interesse de har av prisøkning. World Economic Forum er i ferd med å overta FN’s matvarepolitikk for å få fart på prisøkningene.

Prisøkninger virker å bli produksjonskapitalens måte å tjene penger på i kapitalismens alderdom.

Kapitaleiernes foretrukne strategi, å trykke sentralbankpenger, gir både en etterspørsel etter varene, og tjener som en bortforklaring av prisøkningene. Pandemien har fungert som en generalprøve for denne trykkingen av sentralbankpenger, med opptil 20% av årlig BNP i kapitaltilvekst.

Taperen blant kapitaleierne så langt har vært finanskapitalen. De vil nå i sin tur sikre seg en andel av sentralbankpengene. Derfor settes rentene opp relativt raskt i alle høyinntektslandene. Det vil føre til det motsatte av den multiplikatoreffekten vi så i kapitalismens voksenalder.

Da tilførte den synkende renten og det voksende gjeldsberget kapital til produksjons- og formueskapitalen. Nå vil kapital trekkes ut av disse to sektorene, tilbake til finanskapitalen.

Det vil i forhold til kapitalismens voksenalder medføre den motsatte effekten på verdien av formueskapitalen (eiendom, bygninger) og produksjonskapital (eierandeler og aksjer) – etterspørselen vil synke og verdiene falle. Rentehevingen vil ganske raskt føre til fallende fortjeneste og krympende aktivitet i økonomien.

Alderdommens utvikling vil bli sterkt preget av sykluser

Utviklingen i kapitalismens alderdom vil trolig bli langt sterkere preget av sykluser, enn de periodene vi har bak oss. En syklus vil starte med trykking av sentralbankpenger, som gir mulighet til å øke prisene, så vil finanskapitalen ha sin andel og renta går opp, så blir det krisetendenser og synkende aktivitet, som igjen må avhjelpes med mer sentralbankpenger, så er neste syklus i gang.

Hvis vi ser hastigheten på den syklusen vi er inne i, virker det sannsynlig at en syklus kan ta 6-8 år.

Fattigdomsstupet

I dette mønsteret med hovedaktørene produksjonskapital, finanskapital og lønnsnivå, er det lett å forutse at lønnen/folkets levekår kommer til å bli hengende etter. Større og større grupper vil rykke nærmere og falle ut over fattigdomsstupet, fordi priser og renter stiger mens lønningene og velferdsgoder øker i langt mindre fart.

Alderdommens langsiktige utvikling

Hvis vi ser bort fra denne sykliske formen for utvikling, og spør oss om den mer langsiktige utviklingen i kapitalismens alderdom, hvordan vil den se ut? Det er ennå ikke lett å alderdommens utviklingsbane helt klart, men noen hovedtrekk begynner å tegne seg.

Det er store bevegelser i gang for å skape permanent og jevn tilførsel av sentralbankpenger. Pandemien var for så vidt en pangstart, men man kan ikke innføre den permanent, selv om noen ønsker seg det.

De viktigste områdene som bearbeides politisk for jevn tilførsel av sentralbankpenger, har vært klimatiltak (batterifabrikker, omdanning av energi, flytende hydrogen, CO2 lagring, CO2 avgifter osv.), energiproduksjon (vind- og solenergi), erstatning av eksplosjonsmotorer med elektriske motorer (elbiler, elektriske gravemaskiner mv.), tiltak for energiøkonomisering, og det kan nevnes mange flere.

Felles for disse tiltakene er at man ser for seg at de mer eller mindre skal betales av staten med «sentralbankpenger».

Foreløpig ser det ikke ut som staten og kapitaleierne har klart å finne fram til en funksjonell modell for en slik jevn tilførsel av «sentralbankpenger». Om man klarer det, vil det allikevel ikke påvirke den langsiktige utviklingen i kapitalismens alderdom. Kjernen i den utviklingen er at forbedringenes hastighet i produksjonen fortsatt er avtagende. Litt enkelt kan vi framstille det slik:

En langsom forbedringsstakt og vekst i jordbrukets epoke, og enda langsommere før den tid. Så en rask forbedringsstakt og vekst under industrialiseringsperioden, veksttakten opprettholdes i voksenalderen på grunn av at kapitaleierne sponses av økende gjeld, så kommer alderdommen og tiden etter med langsom forbedringstakt og lav vekst.

Hovedsaken blir å overføre penger fra det arbeidene folket

Kapitalismens alderdom er fasen innenfor den røde sirkelen. Kapitalisme er en samfunnsmodell som er avhengig av en rask forbedringstakt.

Utviklingen av kapitalismens alderdom viser så langt å være at omfordeling fra det arbeidende folket til kapitalen blir hovedsporet. Dette gjøres gjennom prisøkninger, godt hjulpet av sentralbankpenger (som stimulerer etterspørselen) og med hjelp av politikere (for eksempel i matproduksjon og energi), og hjulpet av rentetilpasninger så finanskapitalen får sin andel.

Taperne i denne perioden så langt har vært folks levekår. De fattigste skyves utfor stupet først, så det vil ta en del tid før Norge som et av de rikeste landene i verden ser fattigdommen i full bredde.

Rammene rundt krisa høyinntektslandene er inne i nå, er begynnelsen på kapitalismens alderdom som fase. Det er ingen vanlig syklisk finanskrise, det er et systemskifte i kapitalismen, som vi hadde på 1970- og 80 tallet.

Artikkelen er tidligere publisert på steigan.no

Følg oss på Facebook

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.