Det europeiske kraftmarkedet er i krise. Mens EU sitter i krisemøte på grunn av de høye gassprisene som også betyr sjokkpriser på strøm, skylder kraftselgerne og regjeringa på været. Folk flest og alle virksomheter som ikke har sikret sitt strømkjøp på børsen, fortviler over uforutsette kostnader. Er det noe å gjøre med problemet?

Med energiloven av 1990 la Stortinget til rette for et kraftmarked etter modell av råvarebørsene. Da Statnett Marked etablerte kraftbørsen i 1993, så mange av de markedsfrelste på Norge som et foregangsland. Ideen spredde seg fort og i 2001 skiftet selskapet navn til Nord Pool, der alle skandinaviske land var medeiere. I dag eier Euronext med hovedkontor i Amsterdam, 66 % av aksjene i Nord Pool.

Foranledningen for børsen

Bakgrunnen for etablering av kraftbørsen var ikke bare markedstenkning. Før energiloven av 1990 hadde elverkene forsyningsansvar i sitt konsesjonsområde. For å utveksle kraft mellom elverk og regioner, etablerte man allerede i 1932 Samkjøringen. På 80-tallet ble det klart for de fleste at det snart var slutt på fjell og daler som kunne omgjøres til kraftverk. Alta-kampen var et vendepunkt på flere måter. Svartisen kraftverk, i produksjon fra 1993, ble da også den siste store utbyggingen av vannkraft i Norge.

På den ene siden skulle bransjen planlegge for økonomisk vekst og økt forbruk. På den andre siden fløt store mengder kraft over demningene og elverkene solgte «spillkraft» med tap. Begge faktorene talte for en effektivisering av bransjen.

På denne bakgrunnen var det stor enighet om innføring av marked på kraft. Dette var jo også ei tid da politisk styring av samfunnet generelt, hadde lite vind i seilene. Samtidig var det konsensus om at kraftnettet, kablene som kobler forbrukerne til strømgeneratorene, ikke kunne være en del av markedet. Dermed etablerte man begrepet nettselskap og deres virksomhet ble skilt ut fra kraftsalg og produksjon.

Nettselskapene skal drives effektivt utenfor markedet

Når markedet bestemmer prisen på krafta, hva skal så nettselskapene ha betalt for å bygge og drifte kraftnettet? Tidligere var nettet en del av et selskap med både produksjon, salg og distribusjon. Prisen ble bestemt ev elverkets styre og gjenspeilte både kostnader og eieres forventning til utbytte.

Nettet i Norge har forskjellig kostnad pr distribuert kW, avhengig om det ligger i by eller i kupert terreng med lange avstander mellom forbrukerne. Det er derfor langt ned et betydelig arbeid i å utvikle modeller for benchmarking av nettselskap. Her er faktisk noe å lære for den som tenker at samfunnskritiske tjenester skal drives effektivt utenfor markedet.

I det nye regimet setter NVE en inntektsgrense for hvert nettselskap, ved hjelp av disse modellene. Resultatet er nett-tariffen som er spesifisert på strømregninga. Det siste her er innføring av kapasitetsledd og rabatt på forbruk om natta. Bakgrunnen for endringene som trer i kraft fra nyttår, er at forbruker skal betale mer i tråd med sin belastning av nettet.

Resultatet av liberaliseringen

Innføring av marked i kraftbransjen løste opp byråkratiet og førte til bedre utnyttelse av vannet i demningene. For kundene, spesielt de litt store, ga markedet også lavere strømpris i flere år. NVE kom i 2007 med publikasjonen «Et kraftmarked blir til» hvor de involverte oppsummerer et vellykket arbeid. Det rapporten ikke drøfter er om markedet var nødvendig. Med allerede etablert datateknikk og politisk lederskap kunne man tatt i bruk andre metoder. Markedets usynlige hånd er et effektivt verktøy mot byråkratier men alle store nyvinninger har tross alt vært politisk bestemt.

Som vi ser av grafen fører ikke innføring av børsen i -93 til umiddelbar økning av priser. Det var først etter 2000 at vi opplevde at kraftprisene tok av. Dette henger først og fremst sammen med økt kraftutveksling med utlandet. I 1960 ble det for første gang eksportert elektrisk kraft via en høyspent kraftlinje mellom Norge og Sverige. Siden har forbrukerne gjennom nettleie finansiert mange linjer og kabler til utlandet. Spesielt har kablene til Nederland, Tyskland og Storbritannia ført til en direkte kobling mot europeiske priser. NorNed startet overføringene i 08 og NorLink åpnet i vår mens Nord Sea Link til England kom i høst.

Bransjen har lyktes med å innføre europeiske priser

At vannkrafta er verdifull for både forbruker og industri i Norge, skjønner alle. Denne verdien har også Europa sett lenge. Det er også naturlig at eiere av kraftverk ønsker større fortjeneste på sin produksjon. Noen representanter er til og med forkjempere for Norge som batteri for Europa. For folk og industri i Norge er det like naturlig å tenke at når så mye av landets natur er omdisponert til kraftverk, må resursen kommer landet til gode. Kraftutbygging berører om lag 70 % av Norges vassdrag. I tillegg vil vi før 2022 er omme, ha brukt til sammen ca. 600 kvadratkilometer, hovedsakelig uberørt natur, til vindkraft.

Når det nå er krise i det europeiske kraftmarkedet er det åpenbare spørsmålet om vi kan koble oss fra. Bransjen forteller hele tiden om gjensidig nytte med utvekling. Utveksling er fornuftig for å hindre at ikke vann må renne over demningene og vindturbinene ikke må stoppes. At vi har naboer som ikke er like eksponert for tørrår er også bra. Det er imidlertid tydelig at de oversjøiske forbindelser har vært laget for å presse opp prisen for kraftprodusentene. Forbindelsene har ingen ting med forsyningssikkerhet å gjøre.

Børsen kan demonteres uten problem

Kraftbørsen er en møteplass for kjøper og selger av elkraft engros. Hensikten med børs er daglig handel og dermed fastsetting av pris. Dersom prisen bestemmes politisk er børsen uten hensikt. Politisk bestemt pris er uproblematisk med en forutsigbar og fornybar resurs og meget stabile kunder. Både produksjon og forbruk følger i stor grad været, som varierer rundt normalen, år etter år. Kunden og produsent er til og med fysisk knyttet sammen i et kraftnett. Dette skiller kraftbørsen fra elle andre børser.

Det heleide statlige selskapet Statnett er ansvarlig for at alle landets regioner har strøm. Statnett drifter også vårt sentralnett, inklusiv alle forbindelser til utlandet. Vi har dermed den statlige virksomheten som kan effektuere et politisk vedtak om å styre, uavhengig av det europeiske markedet. Gjennom å strupe forbindelsene ned til kun nødvendig kraftutveksling, kan importen av europeisk kraft minimeres. Dette har allerede svenskene praktisert.

Det akutte tiltaket er makspris på elkraft

Utviklingen av dagens kraftregime tok flere år. I den akutte situasjonen med krise i systemet er det mest nærliggende å la mesteparten av strukturen bestå, inntil videre. En innføring av politisk bestemt makspris vil imidlertid dette systemet tåle. Det kan regjering og storting innføre på dagen.

Makspris er derfor det opplagte kravet for fagbevegelse, virksomheter og forbrukere. At regjering og Storting ikke selv ser galskapen er illevarslende. Situasjonen er så alvorlig at Lov om pristiltak gjelder. Hvilke andre livsnødvendige varer har en prisoppgang på 4 – 500 prosent, uten at myndighetene griper inn? Ville for eksempel bøndene få lov å øke prisen med 500 prosent, dersom det var krise i matforsyningen?