Stortingsmøtet mandag om kraftsituasjonen i Norge, førte ikke til noe strømkundene kan glede seg over. Det forelå over 90 forslag, men ingen ble vedtatt – alle ble sendt energikomiteen. Her er energiministerens redegjørelse – regjeringen vil prioritere utbygging av mer nett og mer vindkraft – og det haster. Skremmende, men vi får håpe kommunene klarer å torpedere mest mulig av idiotiet.

Mye av debatten i Stortinget var irrelevant. Den handlet tilsynelatende om «det grønne skiftet», men dreide seg i stedet om hvordan også norsk energipolitikk skal underordnes EU, og hvordan norske strømkunder skal finansiere norske og utenlandske spekulanters investeringer i nett og vindkraft Norge ikke trenger.

Russland får skylda

«Listhaug fritar Putin for ansvar. Hvorfor?» skrev Kjetil B. Alstadheim, en av redaktørene i landets største avis i kommentar til stortingsdebatten. Han gjentok resonnementet sitt i kveldens utgave av Dagsnytt 18. Man leser selvfølgelig mye rart i media om norsk kraftpolitikk, og Alstadheims kommentar var i tråd med de absurde «analysene» han har spesialisert seg på. Egentlig bør alle se gjennom kommentaren, i alle fall de som ikke har hjerteproblemer.

Alstadheims kommentar til kraftproblemene i Norge handlet om Putin og om Russlands angrep på Ukraina: Russland fører to kriger, skriver Alstadheim, en i Urkraina og «en energikrig mot Europa». Målet med krigen «er å svekke den vestlige støtten til Ukraina» som skal «svekke samholdet på vestlig side». «Putin holdt igjen på gassen allerede i fjor høst». Særlig Sylvi Listhaug får passet påskrevet for uttalelsen: «Slutt å skylde på krigen i Ukraina». Problemene har først og fremst sammenheng med noe helt annet, nemlig at EU-landene har «ført en uansvarlig klima- og energipolitikk. – Bjørnar Moxnes, Rødt, blir av Alstadheim oppfattet som Listhaugs «politiske tvilling» – også han «later som om krigen ikke pågår».

Tyskland og EU har selv sagt nei til russisk gass

Jeg har ikke alle detaljer om Russlands eksport av gass til Europa, men her er hovedtrekkene: Det første som skjedde var at Tyskland, etter press fra USA, i 2021 unnlot å åpne den nye gassledningen Russland har bygd til Tyskland, også den gjennom Østersjøen. Begrunnelsen for denne strategien har jeg skrevet om tidligere og striden har pågått i flere år.

Da krigen kom, iverksatte Vesten en generell boikott av Russland. I noen grad rammet dette også gassektoren. Videre: I løpet av sommeren fikk russiske gasselskaper vedlikeholdsbehov – der har selskapene i stor grad avtaler med vestlig industri, bl.a. i Canada. Flere vedlikeholdsprosjekter er ikke blitt returnert til Russland, og har bidradd til redusert gasseksport.

Muligens har Russland på slutten av sommeren på eget initiativ redusert eksporten, men dette er ikke dokumentert. Men tross alt dette, er importen av gass til Europa etter hvert blitt ganske tilfredsstillende, dels 10 % mer gass fra Norge, mye mer flytende LNG-gass er mottatt fra USA (en rekke mottaksanlegg for LNG er allerede bygd i bl.a. Tyskland), mer gass fra Algerie sendt til Sør-Europa. Og lagrene for vinterforsyningen er i ferd med å fylles.

Politiske beslutninger er årsaken

Jeg trodde aldri at jeg skulle bruke et positivt sitat fra statsråd Barth Eide, men han sa minst en gang til Klassekampen i vår at Russland ikke hadde redusert gasseksporten til Europa. Russland hadde holdt seg til inngåtte avtaler. Barth Eides kritikk var at Russland ikke skal ha vært villig til å øke eksporten ut over avtalene.

I alle fall: Kjetil Bragli Alstadheim (og andre) oppfatter kaoset i norsk energipolitikk som så problematisk at han ikke finner et eneste godt argument som kan begrunne «fornuften» i de ufattelige kraftproblemene energipolitikken har ført til i Norge. Derfor tyr han til alternative forklaringer som har lite eller ingenting med saken å gjøre.

Årsaken til elendigheten er selvfølgelig det liberaliserte kraftmarkedet, de nye eksportkablene, tømmingen av norske helårsmagasiner, elektrifisering av sokkelen og mye annen unødvendig elektrifisering. Putin og Ukraina blir kombinert med «det grønne skiftet» som blir viktigere og viktigere som politisk mål, jo mindre relevant argumentet er for utviklingen i verden.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.