Økonomisk ulikhet på helsa løs
NAV skriver på sin nettside at nordmenns inntekt og formue de siste 25 årene har økt kraftig med kraftig vekst i sysselsetting og lav arbeidsledighet, sammenlignet med andre land. FN har i flere år på rad kåret Norge til verdens beste land å bo i og det er små økonomiske forskjeller i Norge, skriver NAV.
Riktignok påpeker NAV at velstandsøkningen er skjevt fordelt og har forsterket inntektsforskjellene. Overrepresentert blant fattige er de stadig flere som lever alene (skilte, enslige forsørgere m.fl.), barnerike familier og innvandrere uten arbeidsinntekt og opptjente rettigheter.
NAV trekker fram at fattigdom i Norge i stor grad handler om manglende arbeidsinntekt. Lav eller manglende arbeidsinntekt sammenfaller gjerne med dårlig fysisk og psykisk helse, og høye boutgifter for alene boende.
Ulikhetene gjennomsyrer hele det norske samfunnet og følger oss helt til graven, skriver FriFagbevegelse 01.07.21. Nettstedet viser bl.a. til en UiO-undersøkelse om klasser i Norge som Aftenposten publiserte 04.03.19 sammen med artikkelen «Fattige velger ikke å ha lite penger». Videre konkluderer forfatterne av boka «Økonomisk og sosial ulikhet i Norge» (2021) at nordmenn er mindre like enn vi tror. Avstanden har økt betydelig.
NAV har to oppgaver: Å sørge for arbeid og velferd. Åpenbart er arbeidslinja mer prioritert enn velferdslinja i tråd med EUs «flexicurity». Skal NAVs primære oppdrag da være å sikre arbeidskjøpere billig, lett tilgjengelig og fleksibel arbeidskraft, framfor å gi syke og uføre et verdig økonomisk liv? Å skvise siste rest av arbeidsevne hos «klienten» mot trussel om å bli fratatt økonomisk hjelp er ikke veien å gå.
– Ingen blir frisk av at en tar fra dem pengene, sier hovedtillitsvalgt Svein-Arild Gullvåg i NAV Trøndelag (FriFagbevegelse 08.10.21). Og historia til Geir Pedersen (FriFagbevegelse 09.09.21) er et skrekkens eksempel på NAVs manglende respekt for syke mennesker. Arbeid er en viktig inntektskilde, men syke og uføre må ha en selvfølgelig rett til økonomisk trygghet i en velferdsstat. NAV har i dag en sentral rolle i bekjempelse av fattigdom i Norge. Ansvaret ble overlatt til NAV av den norske regjering for rundt 10 år siden, ifølge Fattignettverket Norge.
NRK forteller 23.08.21 om Christine Strandmann (45) på Jessheim. Hun har 6.600 kroner på konto når husleia er betalt. Pengene skal dekke forsikringer, mat, bil, klær, internett, telefon og alt annet. Tannlege, ferie eller julegaver er det ikke rom for. Strandmann ble i 2020 permittert fra en 75 prosent stilling i SAS og er på arbeidsavklaringspenger (AAP).
Strandmann sier dagens velferdssystem er belastende og nedverdigende. Å tråle hyllene i matbutikkene for varer som er nedsatt på grunn av dato er vanlig praksis for henne. Også venner kommer med mat de har laget.
Og hun er ikke alene. Stadig flere trenger hjelp til grunnleggende ting som mat og klær. Over en halv million nordmenn lever under grensa for lavinntekt. Studenter er ikke medregnet.
– Folk flest i Norge tror ikke det er sant at vi har fattige, og når vi forteller hvor lite penger de har å rutte med nekter folk å tro det, sier Janne Raanes i Kirkens Bymisjon. Hun sier at det er noe som går igjen: At mange med dårlig råd rett og slett blir psykisk syke av bekymring i et evig jag etter å få endene til å møtes. (NRK 23.08.21)
En UiO-undersøkelse viser at lønna til dem som tjener mest økte med nesten 457 000 kroner i snitt fra 2006-2020. I 2006 var snittlønna til de best betalte 702 800 kroner i året. I 2020 var snittlønna økt til 1 159 800 kroner i året. Lønna til dem som tjener minst har økt med nesten 93 000 kroner i snitt i samme periode. I 2006 var snittlønna til de lavest lønnede 217 700 kroner i året. I 2020 hadde snittlønna økt til 310 080 kroner i året (Åtte fakta om Forskjells-Norge, FriFagbevegelse 15.19.21).
VG (23.04.21) spurte statsråd Henrik Asheim (H): – Hva er egentlig en helt vanlig inntekt i Norge? Statsråden svarte: «Hvis du ser på hva som er gjennomsnittsinntekten i Norge, så er det 500 000 eller noe sånt. Jeg tror en helt vanlig inntekt for folk er 5-6-700 000 kroner. Det er en ganske vanlig lønn».
«Gjennomsnitt er et svikefullt mål», kommenterer LOs spesialrådgiver Kjetil Staalelsen i et innlegg i Dagsavisen 10.05.21: «Hvis du og jeg deler en pizza i åtte biter, jeg spiser sju og du bare én, så har vi i gjennomsnitt spist fire biter hver».
Videre skriver LOs rådgiver: «Ca. 25 prosent av alle nordmenn hadde mellom 500 000-700 000 kroner i inntekt i 2019. Det er mange folk og det er jo ikke en løgn at å si at dette er «vanlig». Men saken er at nesten alle de andre tjener mindre enn dette. Studerer man norske inntekter i «trinn», ligger desidert mest vanlig inntekt på mellom 300 000 og 400 000 kroner. På andreplass kommer inntekter mellom 400 000 og 500 000 kroner.
Det er altså her tyngdepunktet ligger. En typisk inntekt i Norge er mellom trehundretusen og femhundretusen kroner. Når de som styrer landet tror det er vanlig å tjene veldig mye mer er politikerne ikke med på hva økonomien til «vanlige folk» er.
Dessuten er lønn og inntekt selvsagt ikke det samme. Statsråden snakker om «lønn» når han blir spurt om inntekt. «De med lavest inntekt har bare sin arbeidslønn. De med de høyeste inntektene har selvsagt også andre inntekter. Renter og annen kapitalinntekt», poengterer LOs rådgiver.
I 2018 la SSB fram en rapport som viste en kraftig økt formueulikhet i Norge de siste 20 årene. I perioden 1995-2016 tok de rikeste en stadig større del av inntektene, de økonomiske forskjeller mellom de som har mest og minst bare økte. Og det er få tegn til at trenden vil snu, konkluderte SSB.
En nylig utgitt Fafo-rapport, «Flere lavtlønte i Norge: Hvem er de – og hva kan egentlig gjøres» (2021), viser at på ti år (2008-2018) har andelen lavtlønte i Norge økt fra 21 til 27 prosent. Undersøkelsen viser også at nær en tredel som jobber i privat sektor har lav lønn, økt fra 25,6 prosent i 2008 til 31,6 prosent i 2018. (Rapporten er omtalt av Terje Bjørlo i Friheten nr. 21 – 14. oktober 2021).
Å være lavtlønt i Norge er pr. definisjon å tjene mindre enn 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Fafo-rapporten viser at i 2018 var drøyt 600 000 norske arbeidere lavtlønte. Altså 25 prosent av alle lønnsarbeidere.
Fafo-rapporten bekrefter en tydelig trend de siste førti årene. I boka «Capital in the 21. Century» (2014) viser økonom Thomas Piketty i tall hvordan utviklingen av formue- og inntektsulikhet i Europa og USA har vært siden 1700-tallet. Hele perioden er preget av store inntektsforskjeller mellom de få rike og mange fattige. Først i tiårene etter andre verdenskrig minsker ulikheten i inntekt, men så fra 1980-tallet og fram til i dag har forskjellene igjen økt dels betydelig. De rike har hatt den raskeste inntektsvekst de siste tiårene, og de rikes formue vokser nå raskere enn økonomien ellers.
I likhet med «verdens første sosialøkonom» den skotske filosof Adam Smith (1723-1790) avviser Piketty ideen om at markedet vil utjevne de økonomiske forskjellene i samfunnet. Tvert om bidrar det frie markedet til å øke forskjellene, derfor foreslår Piketty en global skatt på kapital som skal hindre at kapitalinntekter vokser raskere enn lønnsinntekter.
La meg her nevne at til forskjell fra dagens applauderere av det frie marked, innrømmet Smith at «Guds usynlige hand» (det frie marked) ville skape store økonomiske og sosiale ulikheter, men han mente at de rikes «gudfryktighet» ville hjelpe de aller fattigste fra den verste nød og elendighet.
SSBs siste tall viser at antallet milliardærer i Norge er mer enn doblet de siste ti åra. Samtidig har altså mange flere nordmenn blitt fattige. Norges 1 prosent rikeste disponerer nå hele 20 prosent av inntektene i landet. Og det er også de aller rikeste som betaler minst skatt (forskning.no 27.08.21).
«Ulikhet er farlig» understreker programleder, komiker og sosiolog Harald Eia i NRK-serien «Sånn er Norge». Og det må bekymre oss at ulikhetene øker selv om vi nordmenn er i toppsjiktet i verden når det gjelder lykke, sier Eia.
At de som lever i fattigdom har større sjanse for å utvikle en del sykdommer og kroniske helseproblemer er en kjensgjerning, skriver Nettavisen 25.01.14 og viser til studier omtalt i The Huffington Post 22.01.14:
Å leve fattig øker nemlig risikoen for kroniske sykdommer (diabetes, astma, fedme, hjertesykdom), mentale helseproblem, søvnforstyrrelser og stress. Barn som vokser opp i fattigdom erfarer ofte kronisk stress som kan svekke hjernens normale funksjon i voksen alder. (Kilde: WHO)
Andelen lavinntektsfamilier i Norge har ifølge SSB økt fra fire til ti prosent de siste 20 årene (forskning.no 25.09.20):
– Det er ikke alle familier i Norge som har råd til bøker og PC. I noen familier i Norge er det knapphet på mat. Noen sparer kveldsmaten for å ha som matpakke dagen etter, sier professor Henrik Zachrisson ved institutt for spesialpedagogikk ved UiO (Zachrisson og Haugen i Podkast Læring 14.09.20).
Visepresident Heidi Svendsen Tessand i Psykologiforeningen sa på en konferanse om ulikhet arrangert av Tankesmien Agenda i 2018, at økonomisk ulikhet er et stort offentlig helseproblem og foreningen har sosial utjevning som et overordnet satsingsområde (Dagsavisen 17.09.18).
I boka «Økonomisk og sosial ulikhet i Norge» (Universitetsforlaget 2021) spør professorene Stjernø og Halvorsen om hvilke følger høy ulikhet har for samfunnet?
– Vi har høyere sysselsetting og et mer sjenerøst trygdesystem enn de fleste andre land, og utdanningssystemet er i hovedsak gratis. Også inntektsforskjellene er små i internasjonal sammenheng, blant annet takket være et organisert og regulert arbeidsliv.
– Likevel når det gjelder privat formue er ulikhetene i Norge like store som i gamle klassesamfunn som Storbritannia og Frankrike. Og forskjellene fortsetter å øke. Under alle regjeringene på 2000-tallet har ulikhetene i formue økt, skriver forfatterne.
Hovedgrunnen er at kapitalinntektene (renteinntekter og aksjeutbytte) har økt mye mer enn lønnsinntektene. I tiårsperioden 1986-96 økte de ti prosentene med høyest inntekt sin andel av kapitalinntektene fra 30 til 73 prosent, skriver Halvorsen og Stjernø i boka. Og forskjellene økte mest under Gro, samt under Bondeviks andre regjering 2001-2005.
Utviklingen i ulikhet henger ikke bare sammen med de enkelte regjeringers skatte- og velferdspolitikk, men påvirkes av internasjonale konjunkturer, økonomiske kriser, teknologiske endringer og andre trender, sier Stjernø. Likevel er det liten tvil om at politikerne har makt til å påvirke utviklingen i ulikhet, poengterer han.
Det politiske handlingsrommet er mye større enn det folk flest tror. Under sentrumsregjeringen til Kjell Magne Bondevik (1997-2000) med mål å «motvirke utviklingen i retning av større forskjeller i økonomiske vilkår» gikk inntektsforskjellene ned. Under regjeringene Solberg (2013-2021) har inntektsforskjellene derimot økt.
I et intervju med Aftenposten 14.04.21 sa statsminister Solberg at regjeringen ikke er så opptatt med å «bekjempe rikdom» fordi «privat kapital er viktig for å skape arbeidsplasser i Norge». Dette er en velkjent høyre-argumentasjon, men at store formuer hos de rike skaper nye arbeidsplasser har ingen klart å dokumentere, poengterer Stjernø (FriFagbevegelse 14.06.21).
At forskjellene øker er et samfunnsproblem som må tas på største alvor, mener de to professorene. Også internasjonale organisasjoner som OECD, Verdensbanken og Pengefondet (IMF) har i de senere årene uttrykt bekymring for de negative virkningene en økende ulikhet kan ha på samfunnet og økonomien.
Å utjevne økonomiske-sosiale forskjeller er viktig for nordmenn flest. I april fant Aftenposten i en spørreundersøkelse at «sosiale forskjeller i samfunnet» var den viktigste saken for velgerne foran årets stortingsvalg. Og skatt har alltid vært et viktig politisk tema, men i kroner og øre har skattelettelsene de siste årene vært mye større blant de rike enn de med mindre penger.
Så får vi da se hva den nye Ap-Sp-regjeringen er god for. Å snu en systembestemt trend er umulig uten å fjerne systemet. Alternativt og eneste valg er å gå den sosialistiske vei.
KILDER: Elstad & Pedersen: «Fører dårlig familieøkonomi til flere subjektive helseplager blant ungdom?», Tidsskrift for velferdsforskning 2/2012; Jon Epland «Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt» SSB 2018; Universitetet i Oslo (UiO): «Barnefattigdom finnes i Norge» – forskning.no 25.09.20; Aslak Bodahl (lomedia.no): «Lavtlønte i Norge: Her er de største lønnstaperne, ifølge ny undersøkelse» – FriFagbevegelse 28.09.21; Ragnhild Heyerdahl (lomedia.no): «Gjennomsnittslønn, medianlønn og inntekt. Hva er vanlig lønn i Norge? Dette sier statistikken» – FriFagbevegelse 27.08.21; Kjetil Staalesen: «Spontanitet er en vakker ting» – Dagsavisen 10.05.21; Ragnhild Heyerdahl (lomedia.no): «Økonomisk ulikhet. Nordmenn er mindre like enn vi tror, hevder professorene Steinar Stjernø og Knut Halvorsen» – FriFagbevegelse 16.06.21; Jens Marius Sæther: «Større ulikhet gjør oss alle mindre friske og mindre lykkelige» – Dagsavisen 17.09.18; Kjell Werner: «Det er dypt urovekkende at det blir flere lavtlønte» – FriFagbevegelse 28.09.21; Anette Snarby: «Fattigdom i Norge – Det er ensomt å være fattig» – kk.no 10.09.21; Fattignettverket i Norge: «NAV sin rolle i bekjempelse av fattigdom» – Arendalsuka 19.08.21; Jenny Dahl Bakken: «Christine lever på under 15 000 i måneden» – NRK 23.08.21
Artikkelen har tidligere blitt publisert i avisa Friheten
