I forrige uke ble frigjøringen av Auschwitz markert over hele verden. I minnekulturen som omkranser Holocaustdagen finner vi budskap om å bevare menneskeverdet og kjempe mot rasisme, antisemittisme og fordommer – for en bedre fremtid. Som Erna Solberg sa under fjorårets markering: «Selv om det er vondt, må vi altså holde minnet om Holocaust levende».

Jeg bygger min kunnskap på forsking

Mine forskningsfunn viser at også norske 9. klassinger har internalisert nettopp dette budskapet: At minnet om Holocaust er viktig, ikke bare for å forstå en fundamental historisk hendelse, men også for å hindre at «det skjer igjen». De fleste av oss skjønner imidlertid at dette krever mer av oss enn bare tankevirksomhet. Det krever at vi aktivt gjenkjenner urettferdighet, fordommer, dehumanisering og andre mekanismer som er i spill i vår egen tid. Men å oversette kunnskap om en så ekstrem hendelse som Holocaust til egen virkelighet, er vanskelig.

I tillegg er det jo faktisk slik at Holocaust nettopp ikke vil «skje igjen»: Det var et resultat av en rekke historiespesifikke hendelser som ikke kommer til å gjenta seg. Andre folkemord, etnisk rensning og brudd på menneskerettigheter skjer derimot nå. Men den voksende minnekulturen rundt Holocaust de siste tjue årene har ikke forhindret tilslutning til autoritære regimer.

Hvordan gjør vi erfaringene fra Holocaust relevant i dag?

Oppfatningen av at kunnskap om Holocaust er moralsk viktig, er sterk hos elevene. Når de inviteres til å utforske sin egen rolle og sitt eget ansvar for hva hver enkelt medborger kan gjøre for å stå opp mot urett, blir det likevel krevende, og de har vanskeligheter med å se sin egen plass i dette. Selv om «aldri mer» og «aldri glemme» er vakker retorikk, fremstår det mer som et hinder enn som et verktøy for dem.

Dersom vi aksepterer premisset om at Holocaustundervisning skal ha en forebyggende effekt, blir spørsmålet hvordan vi kan gå fra minne og kunnskap, til handling og refleksjon. Et viktig første skritt på veien kan være å utforske hvordan vi møter hverandre. Hatretorikk, propaganda og dehumanisering var viktige forutsetninger for Holocaust. Disse mekanismene preger også vår egen tid, men på andre måter.

Ved å lære oss å kjenne dette igjen i vårt eget samfunn, og ved å aktivt utnytte mulighetene vi som individer har til å kjempe mot disse mekanismene, fyller vil «aldri glemme» med mening. Og det tror jeg vi kan klare.

Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.