75 år etter FNs delingsplan er situasjonen for palestinerne verre enn noensinne. Norge må bidra til klargjøring av folkeretten.
Den 29. november 2022 var det 75 år siden FNs generalforsamling vedtok delingsplanen for Palestina – resolusjon 181. Planen skulle legge til rette for Israel og Palestina som to selvstendige stater med virkning fra høsten 1948 med Jerusalem under internasjonalt tilsyn. Etter en brutal krig som skapte i overkant av 700.000 flyktninger, ble det inngått en våpenhvile som medførte et vesentlig større Israel enn delingsplanen forutsatte. Flyktningene bor i dag i leire på Vestbredden, Gaza og i naboland.
Etter 1967 og fortsatt etter Oslo-avtalen av 1993 har Israel okkupert palestinsk territorium, annektert Øst-Jerusalem og bygget bosettinger på okkupert område i strid med folkeretten. Siden 2007 har palestinerne på Gaza levd under israelsk blokade, av mange definert som verdens største fengsel. Selv om årsaksforklaringene kan være komplekse, foreligger langvarige og manifeste brudd på internasjonal rett, som Israel er forpliktet til å etterleve.
Situasjonen har forverret seg med den nye regjeringen etter valget i Israel. Den har vedtatt utviding av de folkerettsstridige bosettingene i Palestina og tatt grep for ytterligere å svekke levevilkårene for palestinerne. Disse tiltakene er motivert av en resolusjon i FNs generalforsamling vedtatt 30. desember 2022.
Her bes Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) om å avgi en formelt rådgivende uttalelse om to hovedspørsmål: Hva er de rettslige konsekvenser av Israels brudd på det palestinske folkets rett til selvbestemmelse som følge av okkupasjonen og israelske bosettinger på palestinsk territorium, og hva er de rettslige konsekvenser for andre stater og for FN?
Noe av bakgrunnen er Sikkerhetsrådets resolusjon 2334 av 23. desember 2016, som gjentok målet om at Israel og Palestina skal leve side om side som to demokratiske stater, og krevde at Israel måtte stanse all israelsk bosetting i de okkuperte områder inklusive Øst-Jerusalem.
Generalforsamlingens nye resolusjon skjer dessuten i kontekst av stigende spenning og voldsbruk i de okkuperte områdene. Det vises til Israels systematiske brudd på palestinernes menneskerettigheter på en rekke områder, også inne i palestinske flyktningleirer. Stadig flere mener at apartheid er en treffende karakteristikk av hvordan palestinerne behandles.
Hvorfor kunne så ikke Norge støtte resolusjonen som ber om en fagkyndig rettsavklaring fra ICJ? Norge stemte verken for eller imot. I Stortinget svarte utenriksminister Huitfeldt på et spørsmål innlevert 29. november 2022, altså på 75-årsdagen for delingsplanen og en måned før resolusjonen kom til avstemming i Generalforsamlingen. Her er Huitfeldts begrunnelse 9. desember:
En anmodning til ICJ om en rådgivende uttalelse er imidlertid et særskilt virkemiddel som krever grundige vurderinger, både når det gjelder hva slags spørsmål som forelegges domstolen, og hvilke konsekvenser en rådgivende uttalelse har for den aktuelle saken. […]
Etter vårt syn burde derfor en henvisning til ICJ som det her er tale om, vært forelagt FNs medlemsstater i god tid før votering, slik at statene kan påvirke spørsmålsstillingen og i det minste foreta grundige overveielser og brede konsultasjoner med relevante parter med sikte på avklaring av hvilke konsekvenser en rådgivende uttalelse vil ha for gjenopptakelse av politiske forhandlinger, og hvordan det vil slå ut for partene på bakken. Det er viktig å vurdere virkemiddelbruken grundig, særlig når det er en fare for at det foreslåtte tiltaket kan bidra til å skape enda større avstand mellom partene. Det er også en risiko for at en slik henvisning vil bidra til en politisering av ICJs arbeid.
Vi stiller oss undrende til dette resonnementet. For det første er det FNs generalforsamling som bestemmer hvilke rettsspørsmål som ønskes avklart av ICJ. Norge er medlem av FN og kan følgelig påvirke spørsmålenes utforming gjennom diplomatisk arbeid på ethvert stadium. Enhver medlemsstat kan også arbeide for å reise de spørsmål som ønskes stilt, men det kreves flertall i Generalforsamlingen før spørsmål faktisk kan stilles til ICJ. Uansett om regjeringen kunne tenkt seg andre spørsmål eller en annen utforming, er det etter vårt syn meningsfylte spørsmål ICJ er blitt bedt om å vurdere. Norge kan eventuelt levere skriftlig innlegg og forklare sitt syn på spørsmålene for ICJ.
For det andre er det ikke noe som tyder på at ICJs arbeid med andre saker har blitt svekket av den rådgivende uttalelsen om den israelske muren i 2004. Norge har for eksempel nylig besluttet å intervenere i saken mellom Ukraina og Russland for ICJ, til fordel for Ukraina. Da bidrar man heller ikke til politisering av domstolens arbeid, selv om Russland har sete i Sikkerhetsrådet. I begge tilfeller brukes ICJ slik den var tenkt, nemlig til å avklare rettsspørsmål og løse konflikter på en fredelig måte i en uavhengig domstol.
Det siste står heller ikke i noen motsetning til å støtte Ukraina militært i forsvaret mot et klart ulovlig og straffbart russisk angrep. FN-pakten bygger på begge deler som lovlige og ønskelige virkemidler innenfor gitte rammer. FN-pakten forhindrer heller ikke et spesialtribunal for aggresjonsforbrytelse slik Ukraina ønsker, altså en annen rettslig mekanisme for klargjøring og håndheving av folkeretten, men som Norge ikke på noen tydelig måte har villet støtte. En klar prinsipiell folkerettslig linje er det vanskelig å få øye på.
Utenriksministerens svar i Stortinget 9. desember bidrar snarere til å skape uklarhet om verdien av uavhengige domstoler og rettsavklaring i folkeretten, hvor essensen synes å være at det er hensynet til Israels «godvilje» som er avgjørende for Norges holdning. Å vise til at en klargjørende uttalelse fra ICJ vil «øke avstanden mellom partene» lyder i hvert fall hult all den tid Norge ikke har villet anerkjenne Palestina som stat og juridisk likeverdig forhandlingspart.
Konsekvensen er at Israel kan fortsette sin brutale politikk, som mange uten spor av antisemittisme vil mene verken tjener Palestinas eller Israels interesser. Vi kan ikke forstå at veien til fred, frihet og rettferdighet stiller seg vesensforskjellig for Ukraina og Palestina. Det er bare aktiv og praktisk støtte til okkuperte folk i alle land som kan føre til varige og rettferdige løsninger – ikke folkerettslig likestilling av okkupant og okkupert eller straffrihet for alvorlige krenkelser av internasjonal rett.
Kjell Brygfjeld, Forsvar Folkeretten og advokat
Terje Einarsen, professor og styreleder i ICJ Norge
FOTO: Palestinian People Protesting © Rafael Ben Ari | Dreamstime.com,
Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen
