Benjamin Netanyahus foreslåtte koalisjonsregjering av jødiske ekstremister, fanatiske sionister og religiøse fanatikere, representerer en stor endring i Israel, en som vil forverre Israels pariastatus, erodere ekstern støtte til Israel, gi næring til et tredje palestinsk opprør, eller intifada, og skape uforsonlige politiske splittelser innen den jødiske staten.

Alon Pinkas, som skriver i den israelske avisen Haaretz, kaller koalisjonsregjeringen, som er planlagt å ta makten om en eller to uker;

«et kakistokrati helt uten sidestykke: en regjering av den verste og minst egnede samlingen av ultranasjonalister, tilhengere av jødisk overherredømme, antidemokrater, rasister, fanatikere, homofober, kvinnehatere, korrupte og angivelig korrupte politikere. En regjeringskoalisjon av 64 lovgivere, hvorav 32 enten er ultraortodokse eller religiøse sionister. Absolutt ikke en koalisjon Zeev Jabotinsky, far til revisjonistisk sionisme, eller Menachem Begin, grunnleggeren av Likud, noensinne kunne ha forestilt seg.»

Itamar Ben-Gvir, fra det ultranasjonalistiske partiet Otzma Yehudit«Jødisk makt», blir ny minister for intern sikkerhet. Otzma Yehudit er befolket med medlemmer av Rabbi Meir Kahanes Kach-parti, som ble utestengt fra å stille til valg til Knesset i 1988, for å ha fremmet en «nazi-lignende ideologi» som inkluderte å fremme etnisk rensing av alle palestinske borgere i Israel, så vel som alle palestinere som lever under israelsk militær okkupasjon.

Forestillingen om Israel som et demokrati fordufter

Hans utnevnelse, sammen med andre ideologer fra ytre høyre, inkludert Bezalel Smotrich, til å være ansvarlig for de okkuperte palestinske områdene (OPT), forkaster effektivt de gamle forestillingene liberale sionister brukte for å forsvare Israel – at det er det eneste demokratiet i Midtøsten, at det søker en fredelig løsning med palestinerne i en tostatsløsning, at ekstremisme og rasisme ikke har noen plass i det israelske samfunnet, og at Israel må innføre drakoniske former for kontroll av palestinerne for å forhindre terrorisme.

Ben-Gvir og Smotrich representerer det israelske samfunnets bunnfall, et samfunn som fremmer «jødisk identitet» og «jødisk nasjonalisme» i en sionistisk versjon av fascismens oppfordring til blod og jord. De er Israels motstykker til Lauren, Boebert og Marjorie Taylor Greene. Deres religiøse sionistiske blokk er nå den tredje største i Knesset.

Ben-Gvir, som ble avvist for militærtjenesten på grunn av sin ekstremisme, stjal Cadilac-emblemet fra Yitzak Rabins bil noen uker før den daværende statsministeren ble myrdet i 1995, av den jødiske ekstremisten Yigal Amir. Amir, som mange høyreekstreme israelere, mest sannsynlig inkludert Netanyahu selv, anså Rabins støtte til Oslo-avtalene for å være en forrædersk handling. «Vi kom til bilen hans, og vi kommer til ham også,» sa Ben-Gvir den gangen. Han oppfordrer til deportasjon av palestinere som konfronterer israelske soldater, tilhengere av den antisionistiske, ultra-ortodokse Netueri Karta-bevegelsen, så vel som det israelsk-arabiske Knesset-medlemmet Ayman Odeh og det antisionistiske, marxistiske Knesset-medlemmet Ofer Cassif, som er jødisk.

De gamle forestillingene Israel brukte for å rettferdiggjøre seg selv var alltid mer fiksjon enn virkelighet. Israel ble for lenge siden en apartheidstat. Den kontrollerer direkte, gjennom sine ulovlige jødiske bosetninger, begrensede militærsoner og hærforbindelser, over 60 prosent av Vestbredden og har de facto kontroll over resten. Det er 65 lover som direkte eller indirekte diskriminerer palestinske borgere i Israel og de som bor i OPT.

De gamle forestillingene blir erstattet av polerte, rasende utsagn som tegner et bilde av palestinere og arabere (muslimer og kristne) som forurensning og en eksistensiell trussel mot Israel. Denne talen av hat er ledsaget av en ondskapsfull intern kampanje for å kneble jødiske «forrædere», spesielt de som er liberale eller venstreorienterte og sekulære.

Et Otzma Yehudit-styrt autokrati vil stenge ned den demokratiske debatten, fjerne beskyttelsen av det sivile samfunn og ytterligere kodifisere det som lenge har vært virkeligheten – jødisk overherredømme og den pågående etniske rensingen av palestinere fra deres eget land, som dateres tilbake til grunnleggelsen av Israel på 1940-tallet.

Det utenkelige er nå nå mulig

Det en gang utenkelige er nå tenkelig, som å formelt annektere store deler av Vestbredden, inkludert «område C» der opptil 300.000 palestinere bor. Drapene på rundt 140 palestinere i år, inkludert den amerikanske journalisten Shireen Abu Akleh, er det verste dødstallet siden 2006 (ikke inkludert store opptrappinger av vold som israelske bombardementer av Gaza). Den har vært ledsaget av palestinske angrep som har etterlatt 30 israelere døde.

Den nye regjeringen vil akselerere disse drapene sammen med riving av hus og skoler, fordrivelser av palestinere fra Øst-Jerusalem, ødeleggelse av palestinske olivenhager, massefengsling og etnisk rensing av palestinere. Til sammen utgjør disse forbrytelsene den internasjonale forbrytelsen folkemord, forklarte det New York-baserte Center for Constitutional Rights i 2016.

Gaza, verdens største fengsel uten tak, vil fortsatt bli oftere bombet og beskutt. Infrastrukturen, inkludert vann-, elektrisitets- og avløpssystemer, samt lagringsanlegg for drivstoff, vil bli målrettet for utslettelse. Gazas innbyggere og deres medpalestinere på Vestbredden vil bli utsatt for stadig strammere blokader, og vil redusere dem til et livsopphold som vil være ett skritt fra sult. I stedet for å forsøke å dekke over drapene på palestinere utført av jødiske bosettere og den israelske hæren, vil den nye regjeringen åpent feire grusomhetene.

Etter den nylige henrettelsen av en ubevæpnet palestiner som ble skutt tre ganger på kloss hold og deretter en gang til mens han lå på bakken, av en israelsk grensepolitimann, under et basketak som ble fanget på video, kalte Ben-Gvir offiseren en «helt».

Netanyahu, som er siktet for bedrageri, brudd på tillit og for å ha tatt imot bestikkelser i tre korrupsjonssaker, er fast bestemt på å politisere rettsvesenet. Han og hans koalisjonspartnere vil ytterligere innskrenke rettighetene til palestinske borgere i Israel, som allerede er annenrangs borgere. De vil fortsette å presse aggressivt på for en krig med Iran. De vil støtte arbeidet med å ta Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, som jødiske israelere kaller Tempelhøyden, det antatte stedet for det andre tempelet, ødelagt av romerne i år 70 e.Kr.

Det diskuteres å rive Al-Aqsa-moskeen

Jødiske ekstremister har lenge bedt om at Al-Aqsa-moskeen, den tredje helligste helligdommen for muslimer, skal rives ned og erstattes av et «tredje» jødisk tempel, et trekk som ville sette den muslimske verden i brann. Ben-Gvir, som anser Baruch Goldstein, den jødiske bosetteren som i 1994 massakrerte 29 muslimer i bønn, i Hebron, som «en helt», har kunngjort et nært forestående besøk sammen med andre jødiske ekstremister til området ved moskeen. Da Ariel Sharon, daværende israelsk opposisjonsleder, dro til moskéområdet i september 2000, antente det den andre intifadaen.

Jeg skulle ønske dette var gjetninger. Det er det ikke. Det er det disse fanatikerne tar til orde for.

Avigdor Maoz fra det ekstremistiske partiet Noam, som er imot LHBTQ-rettigheter og ønsker å forby kvinner å tjenestegjøre i militæret, er utnevnt til å føre tilsyn med israelsk skolepensum, russisk innvandring og nasjonal jødisk identitet.

«Enhver som prøver å skade den virkelige jødedommen, er mørket,» sa han denne uken. «Alle som prøver å skape en ny, såkalt liberal religion, er mørket. Enhver som – med forsettlig fortielse og tilsløring – forsøker å hjernevaske Israels barn med deres agendaer, uten foreldrenes viten, er mørket.»

Jeremy Ben-Ami, presidenten for den liberale sionistiske advokatorganisasjonen, J Street, sa i en offentlig uttalelse at Israels neste regjering «ser ut til å ta flere tiltak som strider mot verdiene som amerikanske jøder lærer sine barn er essensen av jødisk identitet,» inkludert støtte til sivile rettigheter, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen og LGBTQ-friheter.

«Hvordan kan vi forklare våre barn og barnebarn, enn si for oss selv, at disse verdiene er kjernen i den jødiske identiteten, mens staten til det jødiske folk nekter et annet folk deres rettigheter og likhet og undergraver folkerettens regel?» 

spurte han. «Dette er en grunnleggende krise som truer samfunnet vårt i årene som kommer. De i etablissementet i vårt samfunn som insisterer på at det jødiske Amerika må stå lojalt med Israel, forent og uten spørsmål, uansett, gjør en stor, stor, bjørnetjeneste med helsen til det jødiske samfunnet.

Den første intifadaen

Etter krigen i 1967, der Israel invaderte og annekterte Egypts Sinai-halvøy, Syrias Golanhøyder og Palestinas Gaza og Vestbredden, besøkte israelere palestinsk territorium for å handle, spise på restauranter, tilbringe helgen i ørkenoasen i Jeriko eller få bilene sine fikset av palestinske mekanikere.

Palestinerne var en kilde til billig arbeidskraft, og på midten av 1980-tallet var rundt 40 prosent av den palestinske arbeidsstyrken ansatt i Israel. Men den økende undertrykkelsen fra israelske myndigheter på Vestbredden og i Gaza, beslagleggelsen av større og større områder av palestinsk land for å utvide jødiske bosetninger og økende fattigdom, fikk palestinere, de fleste av dem for unge til å huske okkupasjonen i 1967, til å reise seg i desember 1987 for å starte seks år med gateprotester kjent som den første intifadaen.

Opprøret førte til slutt til Oslo-avtalen mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), ledet av Yasir Arafat, i 1993. Arafat, som hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv i eksil, returnerte i triumf til Gaza med PLO-ledelsen.

Oslo-avtalene så ut til å innvarsle en ny æra. Jeg var i Gaza da de ble signert. Palestinske forretningsmenn som hadde tjent sine formuer i utlandet, kom tilbake for å hjelpe til med å bygge den nye palestinske staten. De radikale islamistene trakk seg unna. Palestinske kvinner tok av seg hodeskjerfene. Skjønnhetssalonger spredte seg. Det var et kort og skinnende øyeblikk da et normalt liv, fritt for okkupasjon og vold, virket mulig. Men det surnet raskt.

Den andre intifadaen

Utestengelsen av palestinske arbeidere fra Israel, kombinert med økt israelsk vold og landtyveri, førte til et nytt opprør i 2000 som endte i 2005. Dette opprøret, som jeg dekket for The New York Times, var langt mer voldelig. Jødiske bosettere ble flyttet fra Gaza og Gaza ble sperret av. Israel bygde også en sikkerhetsbarriere – til en kostnad på rundt 1 million dollar per 1,6 kilometer og ansett som ulovlig av den internasjonale domstolen – for å skille Israel fra Vestbredden og annektere mer palestinsk land. Muren ble bygget i kjølvannet av en flom av selvmordsbombere som var rettet mot israelere, selv om ideen ble luftet av statsminister Rabin på 1990-tallet, på grunnlag av at «separasjon som filosofi» krever en «klar grense». Arafat, som jeg møtte mange ganger, tilbrakte de siste dagene av sitt liv i israelsk husarrest. Oslos sammenbrudd gjorde slutt på forestillingen om en fredsprosess eller forhandlet løsning.

En trede intifadaen kan bety massakre

Jeg mistenker at vi står på terskelen til en tredje og langt mer dødelig intifada. Et opprør vil bli brukt av Israel for å rettferdiggjøre brutale represalier som vil overskygge en straffende økonomiske blokaden og engrosslaktingen som ble utmålt i Gaza under Israels angrep i  20082012 og 2014, som etterlot anslagsvis 3.825 palestinere drept, 17.757 såret og over 25.000 boliger helt eller delvis ødelagt av Israel, inkludert fleretasjes boligblokker og hele nabolag. Titusener ble hjemløse og store deler av Gaza ble redusert til ruiner. Under protestene i Den store marsjen for retur i 2018, der unge mennesker i den beleirede enklaven demonstrerte foran den israelske barrieren, ble 195 palestinere skutt og drept av israelske snikskyttere, deriblant 41 barn, så vel som leger som Razan al-Najjar.

Etter hvert som sikkerhetsstyrkenes vold og undertrykkelse mot palestinere, som snart skal drives av jødiske fanatikere, øker, vil et større og større antall palestinere, inkludert barn, dø i luftangrep, beskytning, snikskyttere, drap og andre israelske angrep, inkludert de som utføres av lovløse jødiske militser, som også angriper arabiske borgere inne i Israel. Sult og elendighet vil bli utbredt.

Den brutale undertrykkelsen av palestinerne, rettferdiggjort av en giftig ideologi av jødisk overherredømme og rasisme, vil bare bli stoppet av den typen boikottkampanjer som ble gjennomført med suksess mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Hvis ikke, vil Israel bli et despotisk teokrati.

Chris Hedges: Israel and the Rise of Jewish Fascism er oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.