En rapport for døve ører?
Israelske myndigheters omfattende og alvorlige menneskerettighetsbrudd mot palestinere har en målrettet strategi, og regnes i internasjonal rett som forbrytelse mot menneskeheten. Dette dokumenteres i Amnestys rapport fra januar i år, og omhandler overgrep og brutalitet som er godt kjent fra nyhetsbildet over mange år.
Amnesty oppsummerer rapporten i sin artikkel fra 26.jan-22:
Etterforskningen viser at:
Apartheid er en forbrytelse mot menneskeheten, definert i Roma-vedtektene til Den internasjonale straffedomstol og FN-konvensjonen mot apartheid.
Det internasjonale svaret på apartheid må ikke lenger begrenses til intetsigende uttalelser og overfladiske fordømmelser. Er en av konklusjonene i rapporten.
Jeg mener norske myndigheter åpenbart ikke legger folkerettslige standarder til grunn for sin politikk overfor Israel. Myndighetene fastholder sin entusiastiske støtte til forhandlinger i det de beskriver som en pågående konflikt. Her skilles ikke mellom rett og urett. På tross av at det som har foregått i mange år er forbrytelser mot menneskeheten.
Rapporten som Amnesty publiserer bygger på solid dokumentasjon, og levner ingen tvil om at begrepet apartheid er dekkende for det politiske systemet i Israel. Men apartheidbegrepet dekker kun en del av de overgrepene som Israel utøver mot palestinerne. I tillegg kommer fordriving og etnisk rensing som har foregått siden opprettelsen av staten Israel i 1948.
Dette er i samsvar med uttalelser fra BDS-bevegelsen i Sør-Afrika. Enkelte hevder at apartheidsystemet i Israel er en styggere form for apartheid enn den de selv var utsatt for. De svarte i Sør-Afrika ble utnyttet og segregerte, men den svarte befolkningen ble ikke fordrevet eller eliminert fra landet.
Hvorfor gis Israel unntak fra loven i folkeretten? Hvorfor har Israel straffefrihet? Og hvorfor tillater Norge at overgrepene skjer uten å iverksette moralske og politiske forpliktelser for å forhindre brutaliteten?
Saken er at Norge er med på å opprettholde apartheidpolitikken ved å inngå i økonomiske og politiske allianser. Der er det den sterkes rett som rår. Selv om uretten mot palestinerne er åpenbar for alle som vil se.
Israelske interesser er tett vevd inn i vårt egent politiske system og våre mediekanaler. De fleste av våre politikere som kjenner til forholdene palestinerne lever under, maner til balansert ro og empati med begge sider. Vi lar oss forlede, og unngår viktige tema som avdekker de reelle politiske maktforholdene som kan endre på apartheidpolitikken.
Rapporten er en sterk erklæring, men kan neppe endre noe som helst, uten politisk støtte. Dette er en kjensgjerning for mange av oss som utgjør motkreftene som støtter palestinerne. Israel har stemplet Amnestys rapport for antisemittisme. Er det redselen for et slikt stempel som forhindrer en åpen debatt og kunnskapsformidling, eller er det Norges uselvstendige utenrikspolitikk?