Dører har mange fasonger og størrelser. Dører kan være malte, umalte, ubehandlet eller behandlet med olje. Dører har riper. Dører snakker. Dører vet. Vet noe om deg og meg.

Har du tenkt over hvor ofte dører går opp og igjen i løpet av en dag? Eller lukkes foran deg fordi du ikke er rask nok. Dører kan òg være en livredder. Det kan skje når den stenger ute en person i siste liten som du ikke vil ha med deg bak døra. 

Det kan være trist når en dør blir låst for deg og du ikke kommer inn i varmen. Dører mener ikke alltid det de gjør. 

“Gjør døra høy, gjør porten vid,” skrev salmedikteren Georg Weissel, født i Østpreussen i 1590. 

Jeg er en dør og dør sakte. Jeg har en viktig oppgave. Jeg er døra i Stortinget i landets viktigste hus. Alle de folkevalgte i dette landet må henvende seg til meg før de kan uttale seg. Jeg kan kjenne på gangen og håndtrykket hvem som er på vei inn i Stortinget. Noen åpner meg raskt og voldsomt. Noen åpner meg sakte og varsomt.

Jeg blir trist når besøkende sukker og gråter før de kommer inn. Noen ler hjertelig, andre ler rått. Jeg blir glad når de blunker til meg før jeg åpnes. Jeg prøver så godt jeg kan å være like høflig til alle som kommer inn i Norges storsal hver eneste dag. Det kan noen ganger være utfordrende. 

Det kan òg være en utfordring når det blåser ute og inne samtidig. Folk flyr som en vind og kolliderer i dørkarmen. Det kiler i dørmagen. Jeg blir helt fortumla og vet ikke om jeg skal le eller gråte. Dører kan faktisk gråte når det er urettferdighet som rår i korridorene i Stortinget. Jeg blir brukt som en skyvedør og det kjenner jeg faktisk er for simpelt for meg å være. Jeg er tross alt en gammel velbrukt dør av god trekvalitet og med smidde hengsler. 

I 1972 under kampen om medlemskap i EF, som ble den heteste politiske kampen vi hadde hatt i Norge siden 1905, var det å være “Døra” som tok imot Ja- og Nei-tilhengerne en interessant jobb. De folkevalgte gikk inn og ut med rullings, sigar eller sigarett i munnviken. Røyken hang etter dem. De var engasjerte dag og natt. Det var ekte engasjement. Det gikk hardt for seg, men jeg følte meg likevel godt behandla. Det var ikke så mye snakk om sjuretters gourmetmiddager den gangen. Representantene i Stortinget, som var i foajeen, tok seg tid til å ønske velkommen og møte folket med en hyggelig kommentar dersom de hadde tid.

I 2020 har noen av lederne flere agendaer og man vet ikke helt hvem man kan stole på. Jeg bruker nå mer krefter på å åpnes og lukkes. Alt går raskere. Samtidig er fokus mer på å holde seg i form og det kan jo være bra.

De folkevalgte som går gjennom døra i Stortinget i disse dager er kanskje mer i sin egen boble. Verden har jo gått mange gode skritt videre. Men det jeg ikke forstår er at noen av de folkevalgte til og med vil overføre makt til Brussel. Ja, til og med selge landet vårt. 

Noen dager føler jeg at det er slutt med verdighet og respekt når man går gjennom Norges viktigste dør. Det hender at de går rett forbi meg uten å se til venstre eller høyre. Du synes kanskje at jeg svartmaler, men jeg er faktisk lei meg.

I 2014 hørte jeg at regjeringa hadde kastet ut 484 asylbarn ut av flere dører i landet. Etter siste runde i bokseringen ble de fraktet gråtende til en flydør og sendt ut av vårt rike.  

“Dette handler ikke først og fremst om jus, men om etikk og nestekjærlighet”, hørte jeg løvene hviske til hverandre. Løvene beveger seg ikke her foran Stortinget. De følger likevel med på livet på Løvebakken. De kan lukte hva som foregår innenfor de fire veggene i Stortinget. De kjenner på de ulike skrittene til stortingsrepresentantene når de går opp Løvebakken og aner hva som er på gang. Jeg er helt enig med løvene som den gangen i 2014 tok asylbarnas parti. De sa høyt og tydelig at de ønsket at de folkevalgte skulle ta barneperspektivet på alvor når de behandler asylsaker. Den ene løven hørte for noen uker siden at det nye i 2020 er at noen i Stortinget ikke har lyst til å behandle asylsaker. 

Når saker behandles i Stortinget kan det gå hardt for seg. Spesielt i siste runde av forhandlingene i statsbudsjettet. Jeg kan til og med høre at flere dører i huset som jeg er verneombud for, smeller opp og igjen. Det meldes om merker i flere dører. Jeg har meldt avvik til Arbeidstilsynet, men det hjelper ikke. Vår statsminister og de folkevalgte fraskriver seg ethvert ansvar. Jeg står igjen med skjemaet klemt i nøkkelhullet og truer med streik. Under debatter og forhandlinger stemmes det på ulike forslag i stortingssalen. Det er skremmende og fascinerende å se hvordan glade, håpefulle ansikter omformes til tristhet, sinne og fortvilelse. Og den omvendte veien fra sinne til glede.

2020 er et merkelig år. Jeg har ennå ikke fått Coronaviruset, enda så mange som tar på meg hver dag. Løvene er livredde for å bli smittet. Løvene hadde sett fram til og gledet seg til å passe på alle de 7500 barneskoene som skulle plasseres på Løvebakken den 1. april. 2020. Det var for å påminne de folkevalgte om at vi har et medansvar for barna i flyktningeleiren i Moria. Løvene har bestemt seg for å støtte demonstrasjonen og gjøre opprør etter å ha stått stille i alle år. De brøler. Hver dag fra nå av vil løvene brøle til alle som går forbi og minne dem på at vi ikke må glemme FNs barnekonvensjon. Den slår fast at alle barn i verden faktisk har rett på et godt liv. Det gjelder for alle barn i verden, uansett hvem de er og hvor de bor. Jeg, Døra i Stortinget støtter LØVENES BRØL.

Om natten når døra er lukket har jeg tid til å filosofere. Jeg tror at vi dører kan være viktige mellomrom og har en viktig oppgave i samfunnet. Vi er faktisk med på å skape nærhet og avstand på en fascinerende og underlig måte. Og vi trenger nødvendigvis ikke være enige med personen som tar i det hellige håndtaket vårt.

Hvilken dør velger du å lukke eller å åpne?

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.