Viggo Kristiansen er frikjent for en av de mest grusomme forbrytelser som er begått her til lands i dette århundret. Riksadvokatens beklagelse 21. oktober er en av en serie innrømmelser påtalemakten har måttet gjøre for grove justismord som den har begått de senere tiårene. Hvordan kan det ha seg at påtalemakten og dommerne har lest en forbrytelse så fullstendig feil?

Jeg har igjennom de senere år sett på en tragedie fra Verdal der 7 familiemedlemmer ble ofre og en gjerningsmann utpekt, og jeg har sett er at feilen gjerne starter allerede nederst i straffesakskjeden, hos Politiet, slik politimannen og forskeren Asbjørn Rachlew har skrevet og uttalt, og forplantet seg videre oppover i straffesakskjeden. Det handler ikke om at Politifolk er dummere enn vanlige folk. Men de er heller ikke smartere.  Uaktet det, politifolk behøver mer skolering i bevisvurdering enn de har hatt. Det er de på god vei til å få. Men for Viggo Kristiansen er det liten trøst.

For om restene etter ett av DNA’ene som ble «funnet» på åstedet i Baneheia for drøye tjue år siden, ble det sagt at indikerte at det var to gjerningsmenn til stede da drapene i Baneheia ble begått. Det har det neppe noensinne vært dekning for.  DNA-beviset var så sparsomt at det knapt kan regnes som bevis. DNA fra åstedet som ble brukt til å knytte Viggo Kristiansen til drapene i Baneheia, kan tilhøre 54,6 prosent av den mannlige befolkningen. La oss da si at det er 700 000 voksne, norske menn i den gruppen (halvparten av den mannlige befolkingen), da er sannsynligheten for at det er Viggo Kristiansen som har begått udåden falt til 1/700 000-del, altså kan det regnes som et utelukkelsesbevis, og ikke et inklusjonskriterium

Politifolk er først og fremst trent opp til å detektere avvik ved en mistenkt eller et åsted, ikke se på det som faktisk er normalt. Kriminologen Liv Finstad kalte dette Politiblikket i sin bok om perseptuelle bias hos etterforskere i kriminalsaker. Politiblikket har først og fremst vært preget av det som kan kalles, bifokalitet: Det vil si, at først så har man semiprofesjonelle blikket som er formet av utdannelsen og Politiloven, og så har man det intuitive, private blikket som formes av at politifolk verdsetter handlekraft og standslojalitet fremfor teoretisk kunnskap. Mastergradstudentene Per Ivar Olsen og Anders Sjøtrø(2013) har kalt det magefølelsen som kunnskapsform. Men magefølelsen er evolusjonens form, og ikke noen høyere form for tenkning eller analytisk vurdering. Magefølelsen har vi for å overleve, ikke får å finne sannheten

En politikvinne sa i et intervju med lokalavisa under det verste incesthysteriet på 1990-talle at det som er mest skremmende i sånne saker er at så mange ikke blir dømt. Journalisten stilte  ikke ett kritisk spørsmål. Ettertiden har vist at for mange ble dømt (Bratholm A. og Eskeland S. 2008).I likhet med Thomas Kuhns begrep om normalvitenskapelige virksomhet, har altså ikke politipraksis hatt til hensikt å kaste om på fakta. Vi så det da Fritz Moen ble dømt for drap og voldtekt på 2 kvinner i Trondheim. Sæd ble nemlig funnet i et av ofrene, Sigrid, blodtypet som type A, noe Fritz Moen ikke hadde, men som ble refortolket som at det hadde blitt til A ved bakteriell nedbryting og at det altså likevel var Moens sæd (Bratholm, Anders og Eskeland, Ståle 158:2008).

Justismordet mot Viggo Kristiansen følger hovedtrekkene i den saken jeg forsker på: For også Viggo Kristiansen ble uthengt som morder fra dag en (1) av Politi og presse. Spesialenheten gransker derfor nu Agder Politidistrikt for å fastslå om hvorvidt politidistriktet aktivt har tilbakeholdt informasjon om Jan Helge Andersen for Gjenopptagelseskommisjonen, for å skade Viggo Kristiansens muligheter til å få saken sin gjenopptatt..

Nå fikk Viggo Kristiansen sin beklagelse, sogar av selveste Riksadvokaten. En liknende beklagelse bør også deler av norsk presse gi til Kristiansen. Den har vært nådeløs mot Viggo Kristiansen alt fra begynnelsen av, slik den har var nådeløs mot Fritz Moen, Per Liland, og Åge Vidar Fjell, da de ble dømt på feil grunnlag. Drepte med kaldt blod, sto det i en Oslo-tabloid om den psykisk utviklingshemmede Åge Vidar Fjell.

Gjenopptakelseskommisjonen skriver at forhåndsdømmingen av den psykiske utviklingshemmede Åge Vidar Fjell var massiv i pressen (Gjenopptakelseskommuisjonen SAK 2008 00067). Fjell fikk senere medhold i at han aldri skulle vært dømt. I giftdrap-saken i Trondheim, en lokal avis til avstemming om skyldspørsmålet Heldigvis førte protester til at man la bort det eksperimentet. (Rune Ottosen i Bratholm A. og Eskeland S. 2008).

Så hvordan går det med den saken jeg nevnte innledningsvis og som jeg har arbeidet med? Jo, den vil neppe bli gjenopptatt så lenge jeg lever. For det første har det vært motstand i lokal presse mot å se på saken igjen med nye øyne, for det andre har bygdefolket, slik tilfellet vel også har vært i deler av folket i Kristiansand, vært sterkt imot enhver diskusjon av andre forklaringer på den fryktelige tragedien enn den som er opplest og vedtatt av autoriteter.

Det er slik justismordformelen er.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.