Den enkleste form for problemløsning er at hver enkelt dekker alle sine egne behov og løser alle sine problemer selv. Slikt har historisk foregått innenfor familie/slekt og gruppe/stamme…‽
Alle samfunn er basert på arbeidsdeling med henblikk på å dekke felles behov bedre og mer effektivt enn hver enkelt kan klare alene;
Samarbeid krever koordinering som medfører mer (hjerne-)arbeid enn å arbeide alene.
På akademisk kan dette kalles for koordineringskostnader…
Flere samfunn kan dekke behov og løse problemer bedre og mer effektivt enn enkeltsamfunn kan alene; noen driver jordbruk, mens andre fisker; hvis man har mer enn nok til eget behov, kan man bytte.
Byttehandel mellom fler enn to kan være kinkig, men kan løses gjennom et marked der noen tilbyr sitt produktoverskudd og andre får dekket sine behov for noe man ikke selv kan produsere…
Byttehandel innebærer merarbeid i form av å bringe produkter til og fra markedet, samt å holde seg informert om hva man kan bytte til seg og hva bytteverdien er.
På akademisk kalles dette for transaksjonskostnader. Ronald Coase (1910-2013) fikk «Nobel»pris i økonomi i 1991 «for hans oppdagelse og avklaring av betydningen av transaksjonskostnader og eiendomsrett for økonomiens institusjonelle struktur og funksjon.» (min oversettelse).
Ronald Coase påpekte i artikkelen The Nature of the Firm at forholdet mellom produsent og forbruker balanseres av transaksjonskostnadene, noe Herbert Simon har diskutert i «Public Administration in Today’s World of Organizations and Markets«.
Ulempen ved ekspansjon er at kompleksiteten øker, og dermed øker koordinerings- og transaksjonskostnader som forsterkes ved at alle også skal kjøpe og selge fra hverandre innenfor en organisasjon (internfakturering er et velkjent prokuratorknep for å kunne øke administrasjonen…:)
Samfunn, stater og organisasjoner ser ut til å forsøke å løse problemer og/eller dekke behov ved å ekspandere. Noen stater underlegger seg andre staters ressurser for å hente råvarer derfra.
I det «moderne» Norge har det blitt vanlig med omorganisering i form av «fusjon», jfr. helseverket, universiteter og høgskoler, politiet, mv.… Ved neste omorganisering («reform») blir det nok oppdeling, som heller ikke vil ha noen effekt utover å doble byråkratiet…
Etter flere tiår med organisasjonsinnvikling ved NTNU har vi fått merke den inkompetente kompleksitet. Et av mange nyere eksempler er Glassvegg til besvær – en studie i NTNUs inkompetente kompleksitet.
Når byråkratiet lider av kronisk mangel på meningsfylt beskjeftigelse, fyller man gjerne tiden med å finne fiktive «problemer», og deretter konstruere behov (alle som ikke er «normale» har behov for tiltak…‽). «Løsningene» på de fiktive og/eller konstruerte problemer og behov er forskrifter, direktorater, tilsyn, eller annet som kan utløse store mengder «friske» midler med tilhørende direktører, staber og rådgivere, jfr byråkratiske illusjoner. Slik kan maktapparatet finne vel avlønnet sysselsetting for sine inkompetente slektninger og bekjente…
Jeg forstår Joseph A. Tainters teori om sosial kompleksitet slik at økende kompleksitet koster mer enn det smaker, og overforbrukeriet må ende med sammenbrudd …
Årsaken er at kostnaden ved økende kompleksitet er større enn gevinsten; «Kompleksitet er et paradoks for langsiktig problemløsning. Det letter løsningen av problemer på kort sikt, samtidig som det undergraver muligheten til å løse dem på lang sikt.» (min oversettelse).
I Romerriket gikk landbruksproduksjonen sakte ned og befolkningen økte, og man produserte for lite næringsenergi pr. innbygger. Romerne «løste» dette problemet ved å erobre sine naboer og sikre seg deres energioverskudd i form av jordbruksprodukter, slaver, og andre råstoffer.
Etterhvert som imperiet vokste, økte kostnadene til kommunikasjon, legioner, stattholdere, osv.… Til slutt ble denne kostnaden så stor at eventuelle nye utfordringer som invasjoner og avlingssvikt ikke kunne løses ved anskaffelse av mer territorium.
Med kriser følger også moralsk forfall, korrupsjon, mv. Romerne var dessuten i en ugunstig situasjon med sitt innviklede informasjonssystem (romertall).
MIn hypotese er at romerriket bukket under pga. det klønete tallsystem; Stattholderne kunne gjerne føle seg fristet til å underslå noen dukater, og de visste nok at revisor ville få en ganske umulig oppgave med å kontrollere regnskapet…
Eksempel:
forsøk å regne ut: MMDCCXXVI – DCXLVIII…
Det blir lik MMLXXVIII, eller med arabiske tall: 2726 – 648 = 2078
Snik unna noen LXVI, og se om revisor oppdager det…
Tallsystemet gjør det heller ikke enkelt å beregne hvilket utstyr og forsyninger garnisonene behøvde, men det ble enklere ved at de romerske legioner var strengt standardisert i et hierarkisk system slik at alt kunne repeteres…
Historikeren Edward Gibbon (1737-1794) beskrev tilstanden slik (min oversettelse):
“Fem kjennetegn ved den romerske kulturen i forfall:
Jeg synes at dette minner ganske mye om Norge og den vestlige «sivilisasjon» (dvs. kapitalismen) i dag…‽ Man regjeres av uvitende, korrupte horebukker…
Digitalisering på norsk minner om en lignende innvikling og korrupsjon, jfr. Helseplattformen, og man kan se klare fellestrekk mellom Norge/USA og Romerrikets forfall.
Norge har dessverre oljepenger til å smøre et oppblåst byråkrati som har innviklet det meste etter beste evne.
Den italienske professoren Ugo Bardi har brukt systemdynamikk til å simulere hvordan langsom vekst og økende kompleksitet kan føre til dramatisk kollaps i noe han kaller Seneca-effekten… (Toward a General Theory of Societal Collapse. A Biophysical Examination of Tainter s Model of the Diminishing Returns of Complexity)
Min hypotese sier at mennesker er født med et instinkt for læring som utvikler seg til et instinkt for kompleksitet og innvikling. Kompleksitetsinnviklingen lar seg derfor ikke stanse uten tvang utenfra; individets frihet må undertrykkes.
Man kan undre seg over at svært få reagerer på galskapen, og at mange forsvarer den, men det har kanskje sin naturlige forklaring:
Noen titalls årskull har gjennomgått full dressur i barnehage, grunnskole, videregående skole, høgskole/universitet; der man hele tiden har blitt fortalt at det viktige med utdanning er å svare riktig til eksamen, for da vil du få jobb og tjene penger. Du skal gi de gamle, riktige svar på kjente spørsmål. Det er forbudt å stille spørsmål. Læreren har alltid rett. Man er dressert til: Sitt stille, hold kjeft og gjør det du blir bedt om å gjøre!
I dagens propagandakrig har makthaverne kraftige virkemidler i form av det digitale hjernevaskeri, og publikum er villige soldater, slik Oswald Spengler (1880-1936) sa det: “Media i dag er en hær med velorganiserte våpen, journalistene er offiserene, og leserne er soldatene. Leseren verken vet eller skal vite hvilke formål han brukes til og hvilken rolle han skal spille.” (min oversettelse)
Bilde: Social network © Ae Ae | Dreamstime.com
