Foran valget vil Trønderrød se på partiprogram for 50 år siden. Vi vil ha fokus på økonomi, men også på miljø, der store endringer har skjedd. Programmene uttrykker partienes meninger, strategier og mål. Dessverre er det få som leser dem. Det kan være pinlig å oppdage at man har stemt for noe man absolutt er mot!

Ofte handler partiene i strid med programmet. Andre triks kan være å «sitte stille i båten», mens konkurrerende partier tar støyten. Å gjøre som «Peer Gynt» -protestere for all verden, men følge villig med på ferden -er et annet politikerknep. Det kan være langt mellom liv og lære.

Det er også interessant å finne ut hva som ikke står i programmene. Derfor må de sees i forhold til praksis, til samtidas store hendelser, og til hva som har skjedd i årene fram til i dag. Siden prinsipp- og handlingsprogram ofte teller hundrevis av sider, blir avisartikler nødvendigvis en «harelabbøvelse». Sitatene fra programmene er korrekte, men av og til forkortet og tatt ut av sammenhengen. Noen parti -feks. MDG, er ikke 50 år gamle. Da må vi nøye oss med det eldste vi finner.

Grønn spire for 30 år siden

MDG startet i 1987-88 som et parti dypt urolige for framtida: «Vi frykter økologiske katastrofer, miljøfattigdom, brutalisering og utarming. I strid med all fornuft blir jord, luft og vann ødelagt, og de økonomiske og sosiale kløftene i verden øker. Det materielle overforbruket i de rike landene gjenspeiles i økt fattigdom for folkeflertallet i de fattige landene», het det i det første partiprogrammet.  

Den deprimerende tiraden stoppet ikke der: «Vi frykter at jordklodens evne til å opprettholde våre og våre etterkommeres liv er i fare. Verden vil bli mere trangbodd og overbefolket, mer forurenset, ensformigere, mindre økologisk stabil og mer sårbar», sto det i det første, framsynte programmet. 

MDG anno -88 var også urolige for forholdene i Norge: «Forgiftning av livsmiljøet, rovdrift på ressursene, vansiring av landskapet, pengevelde og økende klasseskiller, rotløshet og sosial isolasjon, sviktende folkehelse, utarming av nærsamfunnet og militær galskap», lød litt av diagnosen på et av verdens «rikeste» land.

Kampen mot klimaendringene sto ikke like sentralt i de første programmene, men MDG mente at «Den veldige økningen i energibruk er en alvorlig trussel mot natur, liv og helse. Utvinning av metaller, mineraler og olje til bruk i industri, transport og ikke minst til produksjon av våpen sluker kolossale ressurser og energimengder. Samtidig som disse aktivitetene fører til enorme utslipp av svovel, kulldioksid, nitrogen, tungmetaller og andre radioaktive eller giftige stoffer».

I dag forbinder vel de fleste MDG med uforsonlig kamp for klimaet. Tidlig utfasing av oljevirksomheten, ulike grønne samferdselstiltak (elbiler, sykkelstier) og «kjøttskam» er velkjent. I tillegg er utbygging av havvindgeneratorer for å begrense utslipp av CO2 et av tiltakene det satses på. Partiet har også brukt mye krefter på å bevare ulv og andre rovdyr. Populistisk kan man i hvert fall ikke kalle MDG, som har blitt et populært mobbeoffer for blant andre Sp og FrP.

Ikke blått, ikke rødt

MDG var inspirert av bl.a. vest-tyske «Die Grûnen» og miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender. Partiet stilte til valg lokalt allerede i 1987, selv om MDG formelt ikke ble stiftet før i 1988. Både i Halden, Kristiansand og Fredrikstad ble det valgt inn grønne representanter i bystyrene. De Grønne i Akershus fikk et mandat i fylkestinget. Til stortingsvalget i -89 fikk partiet imidlertid bare 0,4 prosent av stemmene.

I 1993 sto blant annet kampen for å berge jordas ozonlag sentralt. På den tida karakteriserte MDG seg som: «Ikke blått eller rødt, men grønt, ikke grått… Anti-autoritært, ikkevoldstradisjon, feminisme, rettferdig fordeling, desentralisering, lokaldemokrati, individets frihet. MDG er ikke et parti for spesielle samfunns- eller interessegrupper, men en politisk bevegelse til vern av livet. Vi innser at frihet uten sosialisme er egoisme og utbytting, mens sosialisme uten frihet er tyranni og brutalitet» og slutter oss slik til den anarkistiske frihetsvisjonen», het det.           

I 1993 formulerte man også hovedmålsettingen som siden har fulgt partiprogrammene: «Miljøpartiet De Grønne vil ha et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå dette målet».

I dette programmet skrev man også: «Norge skal stå utenfor internasjonale organisasjoner som er basert på utbytting og rasering av mennesker eller natur. Herunder NATO, VEU, EU/EF/EØS, GATT, OECD og IMF. De Grønne er i mot framtidig norsk medlemskap i EU, og Norge må tre ut av Schengen-samarbeidet. Vi mener også at Norge skal trekke seg fra EØS-avtalen».  

Kapitalismekritisk og Skatteglad

I programmet fra 1993 ville MDG blant annet jobbe for: «Et næringsliv i pakt med naturen, forbruk basert mest mulig på egne ressursser, teknologi tilpasset natur og mennesker, samt sosial og økonomisk utjevning».

Partiet var også «Mot en økonomi basert på utbytting av mennesker og rasering av natur. Mennesket har rett til å bruke naturen, men ikke til å ødelegge livsgrunnlaget vårt og stjele fra våre etterkommere. Naturen må bare brukes på en slik måte at økosystemenes produksjonsevne holdes vedlike. Artsmangfoldet må bevares. Vi skal vise respekt for alle livsformer og for hele jordens artsrikdom», het det.

«Miljøpartiet De Grønne tilstreber en nøktern økonomi der produksjon, distribusjon og forbruk er tilpasset naturlige, økologiske begrensninger. Skatte- og avgiftssystemet skal være reelt inntekts- og formues-utjamnende, straffe luksusforbruk og ressurssløsing. Vi vil redusere skatten på de laveste inntektene, først og fremst ved å øke minstefradraget. Vi vil øke progresjonen på de høyeste inntektene», sto det i programmet.

De Grønne vil også «…innføre streng regulering av kredittvesenet og strenge restriksjoner på valutabevegelser for å begrense den frie flyten av kapital ut av og inn i landet. De Grønne vil senke skatten på arbeid og øke skatt på råvarer og formue».

Og videre: «De Grønne prioriterer samfunnsansvar, rettferdighet og solidaritet foran privat vinning. Framfor alt avviser vi bruk av ulikhet og store klasseforskjeller for å fremme økonomiske mål. De Grønne går inn for et sterkt importvern, sterk regulering i markedet og forbud mot driftsformer som tilsidesetter naturens spilleregler. Større grad av lokal selvforsyning og selvbestemmelse er nødvendige elementer i frigjøringen fra dagens verdensøkonomi, som er styrt av de multinasjonale selskapenes profittbegjær og vekstideologi. De Grønne ønsker mindre sosial ulikhet og langt mindre lønnsforskjeller enn i dag. De fleste i vårt samfunn må akseptere å redusere sitt forbruk», mente MDG.

Det ble understreket at «For å redusere forurensing og forbruk av ikke fornybare ressurser, må det bli en vesentlig nedgang i langtransport av varer. Utenrikshandelen må derfor bli mye mindre enn i dag. De Grønne vil prioritere produksjon som kan erstatte tidligere import, framfor produksjon som kan øke vår eksport».

Fra motstander av eksportproduksjon til venn av EØS

Videre at «Vi avviser myten om at eksportproduksjon er sosialøkonomisk «sunnere» enn produksjon for hjemmemarkedet, og at privat vareproduksjon nødvendigvis innebærer en større «verdiskapning» enn offentlig tjenesteyting. De Grønne sier nei til frihandel, fordi dette fører til urettferdige bytteforhold mellom I- og U- landene, og reduserer samfunnets muligheter til å styre økonomien. Vi vil ha en generell toll på 20-30% for varer fra alle land».

Partiet mente også at «Store bedrifter bør legges under samfunnets kontroll, men det er ingen grunn til å tro at statsbedrifter eller samvirkeorganisasjoner automatisk vil oppføre seg bedre enn privateide. De Grønne vil stabilisere økonomien, blant annet ved å dekapitalisere produksjonsmidlene. Det vil si å få eiendomsretten over i former hvor den ikke blir gjenstand for kjøp og salg. Dette behøver ikke innebære offentlig eierskap. Vi ønsker et mangfold i eierstrukturen, men vil prioritere kollektive, lokale eierformer og medarbeidereide bedrifter».

«Konkurranseøkonomiens krav til effektivitet og vekst – i nøye sammenheng med moderne teknologi – tvinger i dag alle næringer, også landbruk og fiske, til rovdrift på naturen. De Grønne vil begrense aksjeeiernes makt i norsk næringsliv og styrke de ansattes representasjon i bedriftsstyrene».

«Det er nødvendig å redusere det materielle forbruket i bred forstand. De varene som produseres må være holdbare og mest mulig satt sammen av deler som kan brukes om igjen, resirkuleres eller gjenvinnes. Livskvalitet framfor høyt materielt forbruk. Medmenneskelighet framfor effektivitet. Solidaritet og sosial utjamning framfor egennytte».

Man finner mye av denne kritiske holdningen til kapitalismen også i dagens program, om enn noe nedtont. MDG håper stadig at kapitalismen skal bli grønn. Nå er MDG blant annet positive til NATO, EØS, atomkraft og vindgeneratorer til havs. Partiet har også vaklet i synet på landbasert vindkraft, men er nå mer negativt. Trolig er MDG positivt til medlemskap i EU også, men det er ennå ikke programfestet. Det sies at alle nystiftede partier har en radikal fase, en sosialdemokratisk og en sentrumsfase. MDG er trolig midt mellom de to siste?

Adjø fredsparti, Heisann NATO

For tredve år siden hadde MDG denne holdningen til kjernekraft: «All forskning på atomenergi i Norge skal opphøre, og midlene overføres og øremerkes til forskning, utvikling og innføring av fornybare energikilder. De Grønne ønsker at Norge skal arbeide aktivt for en internasjonal avvikling av kjernekraften og for et internasjonalt forbud mot dumping av radioaktive og andre miljøfarlige emner i havet».   

I de første partiprogrammene var også tonen overfor NATO en annen. Hovedprinsippet var fredelig konfliktløsning i stedet for volds- og våpenbruk. «Vår såkalte forsvarspolitikk aksepterer krig og trussel om krig som en måte å løse konflikter på – sjøl om det skulle innebære globalt massemord».

«Fiksering på frykten for et militært angrep avleder oppmerksomheten fra andre og viktigere trusler mot vår sikkerhet, og bidrar til å opprettholde fiendebilder og svart/hvitt-tenking. Militærapparatene sløser vekk og misbruker menneskelige og materielle ressurser og er mange steder en alvorlig forurensningskilde og en tung belastning på miljøet», het det da. 

«Gjennom NATO er vårt land medansvarlig for en folkeretts-stridig militærpolitikk, basert på våpen som ikke skiller mellom militære og sivile mål. Gjennom medlemskapet kan vi også trekkes med i fjerntliggende konflikter, og bli en brikke i stormaktenes spill for å eksportere krig og opprettholde en imperialistisk verdensorden.

I stedet ønsket De Grønne «…et forsvar basert på ikkevoldelige metoder. De Grønne vil ha totalt internasjonalt forbud mot atomvåpen, kjemiske og bakteriologiske våpen. De Grønne går inn for å nedlegge den norske rustnings-industrien og stanse norsk våpeneksport. Vi går mot alle militære forsknings- og utviklingsprogrammer, også på grunnforskningsnivå. Forsøk på å bruke militære metoder til å skape et rettferdig samfunn vil nesten alltid slå feil, fordi de militære metodene er basert på udemokratiske maktstrukturer og på voldsbruk som i seg selv er forrående og nedverdigende for alle parter i konflikten».

Disse resonnementene er fjernet med et strøk av historiens viskelær Man kan lure på hvordan de første stifterne ville sett på dagens MDG, som for et par programrevisjoner siden, sa nærmest uforbeholdent ja til «miljøorganisasjonen» NATO.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.