Vi stod i en stor hall, heftig bluesmusikk, kjempestore tegneark montert på ei loddrett plate foran oss. «Prøv å tegne helt fritt, la kolstiften gå uten å styre den med tanken. Følg musikken!» Det var instruksen vi fikk av de to lærerne, unge, kule arkitekter, Per Kartvedt og Terje Moe, fra det kuleste instituttet: BK2 (Byggekunst 2).

Vi svingte stiften rundt i store buer, over hele arket. Prøvde å fri oss fra forestillinger om hvordan det skulle se ut, men det var ikke lett. Vi var delvis bundet av tanker om hva som var stygt og pent, elegant eller klønete, og vi skotta bort på sidemannen (eller jenta) for å se om de fikk det til bedre.

Førsteklassinger

Utvendig flinkhet – det var et temmelig nedsettende uttrykk som lærerne brukte om enkelte av tegningene som var levert av kandidater, tatt opp på arkitektstudiet på grunnlag av sine tegneferdigheter. Jeg tror det var 20 % som ble tatt opp på slike kriterier. De fleste av oss medstudenter hadde blitt ordentlig imponert av tegningene da de ble utstilt  i korridoren. Presise, nøyaktige gjengivelser av motivene, med en stor grad av håndverksmessig dyktighet.

Men det var dette undervisninga ville fri oss fra. Våre forestillinger om form og farge, hva som var bra og hva som var dårlig. Dette var stort sett fordommer vi måtte frigjøre oss fra. Vi måtte lære oss å finne vårt eget, genuine uttrykk, ikke prøve å etterligne andre. Det måtte være ekte, sprunget ut fra oss sjøl. Vi lærte sjølsagt masse ellers i studiet, men dette står igjen som den viktigste lærdommen for meg. Frigjøring, rett og slett, og tillit til seg sjøl og sine egne skapende evner.

Arkitektstudiet

Disse første årene i arkitektstudiet hadde også ei side som jeg egentlig opplevde som negativ. De fleste av oss hadde tanker om en arkitekt som en halv- eller hel kunstner. Arkitektyrket var for de framstående mestere i å skape rom og form. Dette framelska individualisme. Vi var alle konkurrenter på veien mot dette opphøyde målet.

Noen av studentene tok med seg oppgavene til hybelen. Ingen andre måtte få se de ideene de hadde klekka ut. Eller i det minste prøvde de som satt på tegnesalen å sette opp skjermvegger for å skjule det de holdt på med. Disse holdningene forsterka lagdelinga av studentene, mellom de flinkeste og de mindre flinke. Kommune arkitekter liksom, det var ikke det vi hadde fantasert om å bli da vi starta på dette studiet.

Etter hvert ble det klart for oss at arkitekt yrket hadde rom for mange andre roller enn de vi hadde higa etter.

Et småborgerlig studentmiljø

I 1965, da jeg starta på arkitektstudiet, var studentmiljøet prega av en temmelig småborgerlig kultur. Linjeforeninger, og også Studentersamfunnet som på denne tida ennå ga plass til aktiviteter som store deler av studentene kunne delta i, vi var ikke flere, hadde de samme studentikose miljøene.

På lørdagsmøtene møtte studentene opp til seriøse diskusjoner mellom representanter fra Unge Høyre og Sos. stud. De konservative dominerte ennå. Studentene, som i hvert fall på ingeniørlinjene nesten bare bestod av hannkjønn, møtte opp i terylenbukse, jakke og slips, kortklipt hår og pene manerer. Manerene forsvant vel delvis i løpet av kvelden i takt med inntaket av øl. Kvelden endte ofte i hvileløse runder rundt dansegolvet i bodegaen, nede i den dypeste kjelleren.

Mange av arkitektstudentene var blant de første til å bryte ut av denne konforme kulturen. Det var overmodent for det, den nye ungdomskulturen, der Beatles og Stones trådte inn på rockearenaen, og ikke minst Bob Dylan, som introduserte sanger med meningsfulle og radikale tekster som han sang med den hese stemmen sin, den tok over for den intetsigende popmusikken med de tilhørende småborgerlige, pyntelige idealene. Vi stilte med jeans og genser, og mange lot håret vokse.

Lørdagsmøtene syntes vi var døds kjedelige. En gang meldte jeg og to andre oss på talerlista. Da det ble vår tur, steppa vi opp på scenen med gitar og munnspill, og framførte «We shall be free», henta fra Leadbellys repertoar.

Det ble ikke godtatt. Vi ble jaga ned fra scenen. Seinere fikk vi hvert vårt brev fra styret i Studentersamfundet og ble utvist resten av semesteret.

Hippiebevegelsen

Parallelt med, og som en del av en økende motstand mot Vietnamkrigen, vokste Hippiebevegelsen fram, Bevegelsen var mest dominerende blant hvite amerikanske ungdommer. Den hadde inspirasjon fra Beat bevegelsen på 50 tallet, også den i USA. Det var faktisk to av de viktigste Beatforfatterne, Allan Ginsberg og Jack Kerouac, som skapte to av de viktigste begrepene i den nye bevegelsen, henholdsvis «Flower power» og «Hippie». Men mens Beatbevegelsen var temmelig smal, dominert av intellektuelle, forfattere og kunstnere, favna hippiene om store student- og ungdomsgrupper.

Denne bevegelsen hadde et mangslungent og variert uttrykk, men sentralt stod en frihets- og opprørsideologi retta mot det konforme og firkanta borgerlige konsum og karrieresamfunnet.

Såkalt bevissthetsutvidende narkotiske stoffer som marihuana og LSD var sentrale og prega det kulturelle uttrykket:

  • Psykedelisk kunst og musikk, og også indisk filosofi og musikk
  • Selvfølgelig flower power moten, med fargerike gevanter eller ulike grader av nakenhet, pannebånd og blomster i håret.

Sommeren 1967 var denne bevegelsens store høydepunkt. «The Summer of Love». Politisk var bevegelsen prega av en nokså naiv anarkisme og pasifisme. «Make Love not War». Men også hippiebevegelsen gjorde som nevnt kraftig motstand mot Vietnamkrigen.

Studenter og ungdom i Norge ble også påvirka av denne kulturen, om enn ikke så ytterliggående som i USA. Hasjrøyking  og eksperimentering med andre rusmidler fikk et slags gjennombrudd på denne tida. Opprør mot forbrukersamfunnet og det streite livet som det var forventa at alle skulle følge, slo an. Interesse for indisk religion og filosofi, etter hvert også alle slags alternative religioner og tankeretninger. For eksempel stjernetyding og andre ideer som tidligere hadde vært betegna som overtro, alt dette fikk forbausende stor oppslutning.

Hippiekulturen og studentene

Arkitektstudentene var som vanlig i front på NTH når det gjaldt å tilegne seg nye kulturelle strømninger. Fra hippiekulturen var den viktigste påvirkninga motstanden mot det konforme borgerlige samfunnet. Musikken, motstand mot Vietnamkrigen og støtte til FNL og til andre frigjøringsbevegelser. Altså antiimperialisme.

Selve formspråket til hippiene var fascinerende, men føltes av de fleste som en nokså fremmed kultur. Ikke uten grunn ble hippiene kalt blomsterbarna, det var nettopp noe barnslig ved bevegelsen.  Hasjrøyking fikk også innpass hos oss, men bare nokså perifert.

Et dikt som en av kompisene mine skrev kan tjene som en illustrasjon på denne tida:

HUSK
Tenk på mange speil (som står mot hverandre) Tenk på at kausaliteten er slangeformet Tenk på en bøtte med hull i bunnen Tenk på lyset!  (Det matematisk, fysikalske) Hva er summen? ILLUSJONEN! La oss slutte å granske den. Vi må elske og blomstre!

Klubb Delfin

På denne tida (1967) var vi tre studenter som ønska å få i gang en slags kopi av Klubbsju i Oslo, med sitt brede og dels avantgardistiske kulturelle program. Vi lette etter et lokale, og fant det i en kafe som lå i andre etasje over en fiskmatforretning med navnet «Delfin». Den lå i Tomas Angellsgate midt i byen. Navnet på klubben ble dermed «Klubb Delfin», en slags parallell til viseklubben «Dolphins» i Oslo. Lokalet leide vi hver torsdag kveld, og vi satsa på rock, jazz, viser og blues, dessuten diktopplesning. Klubben fikk raskt et nedslagsfelt blant arkitektstudenter og andre studenter, teaterskoleelever, intellektuelle generelt og også en del gymnasiaster.

Vi hadde ikke råd til å betale honorar til de opptredende, men klubben ble fort ansett som å være så hip at de fleste stilte opp helt gratis. Blant dem var kjente band som rockebandet Difference, Asmund Bjørkens jazzband og mange visesangere, blant annet Ole Paus og andre utenbys artister som tilfeldigvis var i Trondheim. Det var også mange dyktige amatører, som Øystein Dolmen og Gustav Lorentsen, som så vidt var ferdige med gymnaset og ikke var blitt til Knutsen og Ludvigsen ennå. I tillegg leste flere av teaterskole elevene, og også noen forfattere, opp dikt.

Vi syntes vi gjorde et varp da en av Norges ledende lyrikere, Georg Johannesen, kom og leste hele diktsamlinga «Ars moriendi» (kunsten å dø) for oss. «Det er vel ikke mange av dere som kommer til å forstå stort av dette», sa han før han begynte, og det hadde han nok rett i. Men for oss var likevel en stor begivenhet. Han ble med på nachspiel etterpå og sa til oss: «Dere er veldig radikale når det gjelder internasjonal politikk, men bare vent, om få år blir dere nødt til også å vende blikket mot det som skjer i vårt eget land, arbeiderklassens, bøndenes og fiskernes kamp for større rettferdighet».  Lite visste vi da om at det skulle gå troll i ord.

Studentopprøret i 1968

Mens hippiene hadde retta skytset mot borgerlige livsformer og kultur, og en stort sett pasifistisk protest mot Vietnamkrigen, «Fred i Vietnam!», «Stans krigen», eksploderte det i 1968 med de store studentopprørene.

Paris i mai 68 var det mest dramatiske. Men også Berlin, London og amerikanske universiteter hadde store og dels voldelige aksjoner. Og nå ble kampen retta mot selve samfunnsstrukturen, mot kapitalismen og imperialismen, i tillegg til lokale forhold de ulike stedene. De gamle venstrepartiene, sosialdemokratene og moskva-kommunistene ble stående på utsida og protestere mot opprøret, og var blitt helt irrelevante.

I Frankrike ble studentene støtta av store streiker av arbeiderne på flere store industriarbeidsplasser. Det var så vidt de Gaulle overlevde som president.

I kjølvannet av studentopprørene grodde det opp partier og grupper på ytterste venstre fløy. Etterdønningene etter det som skjedde i 68 holdt seg minst ett tiår framover. De som hadde vært mest aktive var prega av radikaliseringa mye lenger. Sjøl om opprørs generasjonen også her i Norge også blir kalt 68ere, var det nok noen år seinere at det virkelig tok av for oss. Men vi sympatiserte og fulgte i spenning det som skjedde i Paris og de andre storbyene.

Studentene fikk klassebevissthet

På arkitektavdelinga krevde vi å få en undervisning som i større grad retta seg mot klasseforskjellene og sosial urettferdighet i Norge. I tillegg ville vi som studenter også ha større innflytelse på hele organiseringa av studiet. Diskusjonsgrupper ble starta, og veggaviser ble hengt opp i korridorene. Alle linjene på NTH deltok. Studentmiljøet endra seg fullstendig, det ble diskutert overalt. Vi ble også tildelt kontorer der vi kunne organisere aktivitetene våre.

Plutselig hadde synet på arkitektrollen som den suverene mester, nærmest forsvunnet. En rolle som hadde føltes undertrykkende for de fleste av oss. I stedet følte vi oss nå som et fellesskap der vi gjennom våre faglige kunnskaper og evner ønsket å bidra til en samfunnsendring som skulle komme alle til gode. Spesielt de gruppene som tidligere hadde ligget et stykke utafor vårt interessefelt som blivende arkitekter, altså arbeiderklassen og de dårligst stilte i samfunnet. Det var en veldig befrielse å bli løfta ut av karriere åket og over i en rolle som føltes som mye mer meningsfull.

For å forsøke å få en slags avklaring på alle diskusjonene ble det høsten i 68 arrangert en såkalt kongress for hele arkitektavdelinga på Røros turisthotell, over to dager. Vi inviterte to framtredende sosialistiske teoretikere fra studentmiljøet, Rune Skarstein og Bernt Michael Førre. De underviste oss i antikapitalisme og marxisme, og først og fremst framførte de en grunnleggende kritikk av den kapitalistiske vekst og overflodsøkonomien.

Diskusjonene gikk også om hvordan vi ønska at arkitektutdannelsen skulle se ut framover. Det var ikke uventa mange forskjellige meninger. Den andre dagen reiste lærerne tilbake og studentene prøvde å finne en enighet om hva vi ville. De mest ytterliggående ville at alle, både lærere og studenter, skulle ha en stemme hver i viktige spørsmål. Flertallet mente at studentene i hvert fall burde ha større representasjon og innflytelse i styrende organer.

Sjøl om alle diskusjonene ikke førte til avgjørende endringer i organiseringa av studiet, hadde studentopprøret og diskusjonene endra hodene våre på en avgjørende og varig måte. Ja, ikke bare våre hoder. 68 generasjonen stod for et paradigmeskifte i politikken som kom til å få betydning i lang tid framover.

Ila prosjektet

Da BK4 la fram den store semesteroppgaven for oss fjerdeklassinger, reagerte vi spontant. Oppgaven gikk ut på å tegne en ny flyterminal på Værnes. Vi betrakta dette som et kapitalistisk prestisjebygg, i tillegg knytta til flytrafikk, som ennå stort sett var forbeholdt de velhavende klasser. Mer umusikalsk kunne det ikke bli. Vi arrangerte et klassemøte, hvor mange var enig om å boikotte denne oppgaven, og heller lage selvvalgte prosjekter, mer i tråd med hva som var politisk akseptabelt for oss.

Bestekameraten min, Jo, og jeg ble enig om å samarbeide om et byplanplanprosjekt for bydelen Nordre Ila. Et typisk arbeiderklassestrøk ispedd industri, en skole, et katolsk nonnekloster, apotek, diverse små butikker og en bibliotekfilial.

Boligene var for en stor del gamle trehus, gamle murleiegårder og et par boligbyggelaghus i betong. Vi stilte oss som mål å kartlegge boligmiljøet i området. Finne ut hvilke krefter som påvirka utviklinga, samt å finne ut hvordan området kunne utvikles til å bli bedre for dem som bodde der. Først og fremst jobba vi med å intervjue så mange som mulig av beboerne. Vi ble overraska over hvor godt de fleste trivdes der, til tross for en temmelig lav standard på husene. Mange hadde ikke vannklosett eller dusj, husene var gamle og trekkfulle, og naboene til noen av industribedriftene klagde over støy og dårlig lukt.

Sjølsagt ønska folk forbedringer i disse forholdene, men de ønska ikke å flytte. «Her er det så godt miljø», sa de, «bare trivelige folk her». En familie skilte seg ut, det var en sivilingeniør og kona hans, som var lærer. En toåring lekte for seg sjøl på golvet i stua, og foreldrene forklarte at de sjølsagt måtte flytte når ungen begynte å leke ute, han kunne jo ikke vokse opp i dette miljøet, forklarte de. De regna med at vi, blivende arkitekter, måtte være enig.

Ellers identifiserte folk seg så sterkt med miljøet at en del eldre menn som hadde havna på et gamlehjem på andre sida av byen, stadig tok turer tilbake og satt på en benk og prata med gamle venner i Ilaparken.

(Prosjektet vårt ble ikke godkjent, og Jo og jeg måtte gå om 4. klasse)

Politisk nyorientering

Da vi starta i fjerdeklassen på nytt, hadde holdningene til Jo og meg endra seg. Nå brydde vi oss ikke så mye om fagkritikk lenger, vi leverte pliktskyldigst inn oppgavene etter oppsatt tidsskjema, men uten engasjement.

Jo og jeg vendte nå interessen vår utover. Vi bestemte oss for å skolere oss politisk og ble med på SUF(m-l)s grunnsirkel i marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenkning, og på nyåret 1970 meldte vi oss begge inn i SUF.

Dermed begynte et nytt liv for oss. Hyppige møter, politiske studier, løpeseddelutdeling foran fabrikkportene. Vi gikk rundt og ringte på dører for å selge den nylig starta månedsavisavisa «Klassekampen», aksjonerte mot filmen «Green Berets» som var laga som en støtte til amerikanernes krigføring i Vietnam, og mye annen politisk aktivisme. Med andre ord, et hektisk politisk liv som snudde opp ned på tilværelsen vår.

Ingjald med bok om sitt yrkesliv

Et opprør for demokrati og frihet

Den politiske modningsprosessen som min generasjon hadde gjennomgått i løpet av studietida mi var et ideologisk og politisk skifte. Skiftet skulle bli dominerende spesielt i tiåret som fulgte. Og det var ikke bare for oss som valgte de maoistiske partiene som deltok i den. Hele venstresida var med. Til og med folk på venstresida i Arbeiderpartiet og i AUF var forholdsvis positive til Mao og kulturrevolusjonen i Kina. De var et stykke på vei antiimperialismer, med frigjøringskrigen i Vietnam som en av de viktigste kampsakene. Partiet SF programfesta at de var et revolusjonært, sosialistisk parti.

Mange av ungdommene som få år tidligere hadde flørta med hippiebevegelsen og sittet i Slottsparken i Oslo og røykt hasj, la hasjrøykinga på hylla, kledde seg mer og mindre som andre ungdommer og meldte seg inn i SUF. Vel, SUFerne hadde også sin uniformering, vindjakke og ei grå skulderveske som ble kalt SUF-bikkja.

I ettertid har vi i m-l bevegelsen blitt beskyldt for å ville slutte oss til en autoritær, diktatorisk og antidemokratisk samfunnsform. Det motsatte var tilfelle. Vi så på kommunismen som en frigjøringsideologi, det klasseløse samfunnet med like rettigheter for alle. Vi protesterte mot sosialdemokratiets klassesamarbeid og Sovjets degenerering til en diktaturstat. Og vi betrakta Kina som modell for en mer demokratisk form for sosialisme.

Slik var vårt verdensbilde.

Les også Ingjalds artikkel om sitt yrke murarbeider.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.