De fleste trøndere har fått med seg de ulempene som hyblifiseringen av bygårder på Møllenberg kan representerer for vanlige folk. Da studiene startet i august 2021, fikk beboere erfare konsekvensene av å skulle bo og leve i et område med mye feststøy. Historien ga gjenklang i media, og fikk etterhånden stor oppmerksomhet hos politikere og onkel Politi. «Alle» var enige om at noe måtte gjøres. Men ikke alle historier får vinger av norsk presse. Det er greit nok å kritisere rotløse studenter for å lage ufred, men er aktøren(e) mektig nok stilner kritikken.

Det vet vi vanlige folk som bor i borettslag og er nabo til en mektig eiendomsbesitter og entreprenør og som er i familie med en toppbyråkrat i kommunen. Tenk at borettslagene engang var sosialdemokratiets Mercedesstjerne. Landsfader Einar Gerhardsen bodde selv i borettslag; de flyttet inn i Sofienberggata 61D i 4. etasje i 1949 og han bodde der helt til sin død i 1987. Dette hjem er vårt dyreste eie, heter det i Frihetens forpost. Og det er det være enten det er stort eller lite. Men det var lenge før OBOS tok til å likne mer på flyselskapet Norwegian enn på et samvirkelag som skulle tjene andelseiernes interesser. I dag bor ikke engang arbeiderklassens øverste ledere i borettslag, men i Holmenkollen omgitt av redere og forretningsadvokater, de som har digre seilbåter i Svartehavet som Haakon Lie kalte Frognerkilen.

De kan støye så mye de vil. For når jeg ringer Politiet og forteller at hunden forstyrrer helligdagsfreden, sier de at jeg må ringe Mattilsynet, for de kan ikke hjelpe meg. Men for hunder stiller de opp med stort mannskap, som de gjør 16. august 2022, ifølge avisa iLevanger, da de rykker ut med flere patruljer for å hjelpe hunder som er gjensatt i biler. Sier ikke dette noe om menneskesynet hos Politiet? Når jeg ringer hundeeieren, som for øvrig har vært politiker, sier han til meg at han og hunden kom hit før meg, og at de derfor har en naturgitt rett til å gjøre som de vil. Å gjøre som han vil, altså ikke ta noe hensyn, får han også medhold i av Onkel Politi.

Men er det ikke noe totalitært over folk som krever at andre mennesker skal like den støyen de selv liker? Noe var altså bedre før i tiden. Som da Arbeiderpartiet var for vanlige folk. Som da en rallar som var nabo av morfaren min ikke kom noen vei med distriktslegen. Rallarens problem var at kjerringa hans var det en i den tid kalte tullat, eller det avdøde professor Nils Christie ville kalt et ekstraordinært menneske. Og kjerringa behøvde tidvis noe legetilsyn. Slik var loven. Men slik så ikke distriktslegen på det; han ville også heller sitte i plysjen med konemor og mumse tekake med ovnsvarm kanel og strøsukker på enn å se om ei tullåt kjerring.

Rallaren må ha følt det vi kaller en veldig avmakt når han så nedover sine store, sterke arbeidsnever. Det er ingen god følelse. Derfor oppsøkte han min morfar som han visste var skrivekyndig. Sammen forfattet de et brev til Sosialministeren, Sverre Eilertsen Støstad. Kamerat Støstad satte de i headingen, fordi de mente at Støstad godt mulig var både kommunist og revolusjonær. Deretter lot de meddele sitt ærend. Støstad, som var stodbygg, husmannssønn, og rallar og anleggsarbeider fra trange brakker med røffe mannfolk på Rjukan og Dovrebanen, viste seg som en handlingens mann; han forsto meldinga uten noen dikkedarer. Nærmest på dagen dikterte han fra regjeringsbygget i Tigerstaden distriktslegen på gjennomslagspapir om å se til kjerringa, prompte. Det fulgte en kopi til min morfar og rallaren.

Sånn var det da min morfar og rallaren skrev til kamerat Sverre Eilertsen Støstad i regjeringsbygget i 1939. Men det var da det og itte nå.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.