Å være lærer på mellomtrinnet i grunnskolen er for meg en givende men samtidig særdeles anstrengende og fortvilende øvelse.

Givende av mange grunner
  • Det gir stor glede å oppleve at elever, som ved skoleårets start hadde et ganske så miserabelt forhold til skole og læring, endrer dette, og ”kommer på plass” både når det gjelder adferd og når det gjelder innstilling til skolearbeid og læring.
  • Det gir stor glede å oppleve at elever som var redd for å ta ordet i klassen, både når det gjaldt å svare på spørsmål og når det gjaldt å lese høyt – etter hvert tar mot til seg og gjør begge deler. Og blir minst en halv meter høyere!!!
  • Det gir stor glede å oppleve at klasser med et forholdsvis dårlig klassemiljø, preget av sjikane, mobbing og andre nedbrytende vaner – etter hvert erfarer at andre samværsformer er langt å foretrekke og deretter går inn for dem.
  • Det gir stor glede å oppleve elevenes iver og stolthet når de opplever fremgang i fag som de hadde konstatert at de var totalt mislykket i.
  • Det gir stor glede å, sammen med gode kollegaer, utpønske strategier for videre fremgang og utvikling hos elevene. Sette strategiene ut i livet, korrigere dem, utvikle dem i en evig vekselvirkning mellom teori og praksis.

Ja, i sannhet. Læreryrket er utrolig givende. En skikkelig vitamininnsprøytning rett i psyken på en aldrende lærerskrott. Det er ikke mange yrker som kan by på noe lignende.

Det er også et særdeles anstrengende yrke

Ikke fysisk – man får verken tennisalbue, podagra, jumpers knee, isjas, lumbago, kreft, lungebetennelse, slitasjegikt, grå eller grønne stær … av å være lærer.

Det er i hodet man blir sliten. For vår herre skal vite at hvis man skal oppnå de gledene som jeg skrev om innledningsvis – ja så må man være på tærne!! Ikke bare med et godt, spennende, relevant og vel forberedt undervisningsopplegg.  (Veldig viktig men ikke nok.) Man må i tillegg ”ta situasjonen” underveis. Dvs. handle presist, korrekt og oftest hurtig i minst 32 ulike ”situasjoner” som dukker opp i en undervisnings økt. Situasjonene har ikke har noe fasit svar!!! De krever ulik reaksjon og handling fra læreren.  Ut fra hva det dreier seg om, men også ut fra hvem som er involvert og hvordan de er involvert. Lærerens reaksjon må nemlig være ulik hvis det er Per som gjorde eller sa det og det, eller om det var Pål. Eller også om Per  sa det til Fred, eller om Per sa det til Ole … osv. osv. Hver situasjonen er nemlig unik og krever noe unikt. Krever en spesifikk handling som gjør at det kommer noe godt ut av det. For de involverte og for klassen!

Ja … da må man være på tærne. Da kan ikke hjernen gå  på autopilot. ”Jeg gjorde slik i fjor …. Så da gjør jeg slik igjen. ”

Det er anstrengende og krever at man er i form – toppform!!!

Det er også et ekstremt fortvilende yrke

Dels fordi det er så mange elever som kunne ha kommet lenger!!! Det er så mange som ikke kom dit de skulle kunnet komme, faglig og personlig. Som ikke opplevde triumfene i tilstrekkelig grad til at noen skikkelige peler ble slått ned i deres personlige fundament slik at plattformen sto stødig i livets opprørte hav. Det er slitsomt å konstatere.

Men mest fortvilende er kanskje opplevelsen av at de som skal være våre støttespillere i dette vårt krevende arbeid, oftest oppfører seg slik at de suger ut overskuddet, gleden og kreftene som vi er så avhengig av å ha. Ja jeg sikter til våre skolepolitikere – nasjonale, lokale og de som er ansatt i byråkratiet.

De gjør det ikke med vilje. Tvert i mot. De er snille mennesker som oppriktig vil skolen vel. Og som ikke kan forstå at vi er så utakknemlige overfor alle deres velmenende påfunn. Det er kanskje det som er mest tragisk av alt.

De gjør det i beste mening

De pålegger oss omfattende bruk av IKT – på tross av at det ikke finnes noe forskningsmessig belegg for at økt bruk av IKT medfører bedre læring. Tvert i mot. De eneste studiene som er gjort om emnet  peker i retning av at læringseffekten blir mindre ved økt bruk at IKT.

De pålegger oss omfattende testing gjennom nasjonale prøver og annen kartlegging – på tross av at det ikke finnes forskningsmessig belegg for at dette resulterer i forbedret læring. (Jeg snakker om læring! Ikke om at man ved intens øvelse på bestemte typer oppgaver, kan få elevene til å svare riktig på dem og dermed øke sin score på en bestemt prøve. Det er selvsagt fullt mulig.)

De pålegger oss en ufattelig mengde med dokumentasjon – uten at det kan påvises at denne dokumentasjonen gir økt læringseffekt!! Eller at den engang har en ønsket og nødvendig funksjon.

Og jeg kunne fortsette oppramsingen. Lenge. Svært lenge. Listen over myndighetenes påfunn er nemlig tilnærmet uendelig.

Det er fortvilende å oppleve at myndighetspersoner tvinger oss til å misbruke vår tid. Til de grader. Istedenfor å legge til rette for at vi kan få utfolde oss.

Skal jeg konkludere?

Da må det være at det å være lærer på mellomtrinnet i grunnskolen er for meg en givende men samtidig særdeles anstrengende og fortvilende øvelse.

I øyeblikket balanserer det. Det givende oppveier det anstrengende og fortvilende.  Foreløpig.

Så gjenstår det å se om myndighetene har mer å legge i sin vektskål. Slik at det bikker over. Jeg håper virkelig at de nå har uttømt sine lager av ideer.

Jon Nordmo

Artikkelforfatter har også skrevet Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær og Bør lærerne bytte ut stortromma?

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.