Opp gjennom historien er det mange som har «bannet i kirka», dvs. fremmet meninger og synspunkter som har vært skikkelig på tvers av det som det absolutte flertallet i samfunnet har ansett som ufravikelige sannheter. Nesten uten unntak har det gått dem ille. De har blitt ansett som fanatiske, sinnsforvirrete, eller ofre for meget uheldig påvirkning. Og blitt innesperret, fengslet, latterliggjort eller frosset ut.

Les også andre leserinnlegg av Jon Nordmo

Dette gjelder skikkelig «gamledager» med blant annet den spanske inkvisisjonen. Det gjelder alminnelige gamledager hvis man påsto at indianerne i USA hadde rettigheter eller at det var galt å kjøpe og selge mennesker (riktignok svarte, men likevel mennesker) som slaver. Det gjelder litt nyere tid hvis man mente at kvinner skulle ha stemmerett. Det gjelder enda nyere tid (for eks. 1950) hvis man mente at en prest i Norge kunne være kvinne – og lesbisk. Og det gjelder i dag hvis man mener at massevaksinasjon mot Covid 19 ikke nødvendigvis er veien å gå for å bekjempe sykdommen. For å komme med noen veldig få eksempler.

På tross av risikoen, har jeg likevel tenkt å banne i kirka!

Det handler om krigen mellom NATO / Ukraina og Russland.

Jeg har nemlig tenkt:

Bør vi egentlig heie på Russland?

Bør vi håpe på at Russland kommer styrket og seirende ut av bataljen?

Er ikke det å banne i kirka, så vet ikke jeg!

Hva ligger til grunn for mine funderinger?

Rett og slett en annen forståelse av krigens / konfliktens årsaker enn det som det absolutte flertallet i vårt land anser som den ufravikelige sannheten. Nemlig at et aggressivt Russland har ambisjoner om å utvide sine grenser der hvor de kan gjøre det. På bekostning av mindre, forholdsvis svake stater. Og at Ukraina derfor må forsvare seg og vi må hjelpe dem med det for å hindre Russland i å underlegge seg denne første delen av sin europeiske kake.

Utfra denne forståelsen er det klart at det å heie på Russland blir det samme som å erklære seg som russisk agent eller totalt sinnsforvirret.

Men som sagt. Dette er ikke min forståelse.

Verden har, etter Sovjetunionens kollaps og Russlands kraftig svekkede stilling, gått fra å være en verden med to sterke supermakter som «holdt hverandre noenlunde i sjakk», til å bli en «unipolar verden». En verden med en ubestridt hersker. USA.

Herskeren kaller seg ikke hersker (det er et forholdsvis negativt ladet ord), men leder (en leder er som kjent nødvendig for å unngå kaos). Landet var så stort og mektig, økonomisk og militært, at det kunne bestemme lover og regler som skulle regulere adferden (politikken) til stort sett alle land i verden. Disse reglene ble kalt for «Rules Based Order». (Regel baserte ordenen). Og alle land på hele kloden måtte følge dem. Gjorde de ikke det, så ble de satt på plass. Mildt hvis det var tilstrekkelig, kraftig hvis det var nødvendig.

Hvilke lover og regler?

Her ble det diffust. Reglene er nemlig ikke nedskrevet. De er ikke vedtatt i kongressen eller på noe regjeringsmøte. Heller ikke i noe internasjonalt fora som FN. De bare er der. Tolkningen av dem er like diffus. Når har man brutt reglene? Det finnes ingen uavhengig instans som skal vurdere dette. Det er USA som bare sier at nå har man brutt reglene. Det som gjør det ekstra vanskelig er at reglene ikke er de samme for alle!

Israel kan for eks. bombe Syria (noe de i følge det israelske forsvarsdepartementet har gjort over 200 ganger i de siste 10 årene og nå sist 20.12 da de bombet flyplassen i hovedstaden Damaskus) uten å bryte med reglene. NATO kan bombe Libya og sørge for at landets leder blir myrdet, uten å bryte reglene. USA kan ha ulike tortursentre i ulike land hvor de torturer fanger de mistenker kan være i ferd med å gjøre noe som vil skade USA, uten å bryte reglene.

Saudi Arabia kan ha ekstremt kvinnefiendtlige lover uten å bryte reglene. Ulike militærdiktatur kan installeres, med amerikanske støtte og de kan sette i gang med omfattende mord på journalister og mennesker de mener vil arbeide mot diktaturet, uten å bryte reglene.

Frankrike kan slå knallhardt ned på demonstrasjoner som krever billigere drivstoff og bedre levekår for de som ikke har lite, uten å bryte reglene. Kosovo (en del av Serbia), kan utrope seg som selvstendig land og bli anerkjent av USA, uten å bryte reglene. USA kan invadere hvilket som helst land i verden som de mener de har grunn for å invadere. Uten å bryte reglene.

På den annen siden kan ikke Kina slå ned på demonstrasjoner i Hong Kong. Selv ikke når demonstrantene setter fyr på politistasjoner, banker o.l. Da bryter de reglene. Venezuela kan ikke slå ned på voldelige demonstrasjoner organisert av opposisjonen. Da bryter de reglene.

De to utbryter republikkene Donetsk og Luthansk (tidligere Ukraina) kan ikke utrope seg som selvstendige land (slik som Kosovo gjorde). Da bryter de reglene. Afghanistan kan ikke lage egne lover som regulerer kvinnenes rettigheter på en måte USA ikke liker. Da bryter de reglene. Russland kan ikke støtte en lovlig valgt regjering i Syria og hjelpe dem med å bekjempe de væpnede forsøkene på å fjerne regjeringen. Da bryter de reglene.

Nei, den regelbaserte ordenen er ikke den samme for alle. Og det er som sagt verdens ubestridte supermakt – USA – som bestemmer hvem som bryter dem og hvem som ikke bryter dem.

Supermaktas posisjon er utfordret

Så, etter årtusen skifte skjer to veldig viktige forandringer.

  1. Kina vokser frem til å bli en økonomisk stormakt. Og deres velstand er ikke bygd på lån og gjeld. Den er bygd på produksjon av varer og handel med dem.
  2. Russlands nye leder etter den alkoholiserte – og føyelige (sett med «vestens» øyne) – Boris Yeltsin, blir Vladimir Putin. En målbevisst herre som ser som sin oppgave å gjenreise Russland, fra det vraket som Yeltsin etterlot seg, til et velstående, sterkt, stolt land. Og går i gang med det.

Er USA truet? Ikke slik å forstå at noen av de nevnte landene har tanker eller planer om å invadere USA. Eller på annen måte forsøke å ødelegge landet. USA er ikke truet på den måten. Men det er deres unike posisjon som verdens politi, dommer, aktor og forsvarer som blir truet. Ved at noen land føler seg mektige nok til å ikke etterleve dommen de får! Til å ikke justere sin innenriks og utenriks politikk etter USAs pålegg. Til å stake ut sin egen vei. De mener, i fullt alvor, at deres egne veivalg er deres valg og at USA må respektere og godta det. (Så lenge det ikke strider mot FNs definisjoner av internasjonal lov og rett.)

Sagt med andre ord: De er forkjempere av en ny verdensorden. En verdens orden uten en sjef. En verdensorden av likeverdige samarbeidende stater.

En multipolar verden

Situasjonen har paralleller.

  • De eneveldige kongene i middelalderen hadde tilnærmet samme makt over sine land som USA har over verden. De laget også reglene som gjaldt i de områdene de hersket over. De var heller ikke valgt av de som de hersket over. Deres statsapparat fungerte også som politi, dommer, aktor og forsvarer. De hadde en regelbasert orden.
  • De europeiske kolonimaktene hadde tilsvarende makt over sine afrikanske, sør amerikanske og asiatiske kolonier. De bestemte også reglene som gjaldt i disse koloniene. Og de hadde maktmidlene til disposisjon for å håndheve reglene.

Når kongenes undersåtter krevde større rettigheter, da kjempet de eneveldige kongene imot.

Når kolonienes innbyggere krevde likeverdige kår, da kjempet kolonimaktene imot.

Selvfølgelig. Eneveldet var truet.

USAs enevelde er nå truet

Det jeg har skrevet hittil, representerer bare et lite banneord i kirka. Noe sånt som «Gud bedre». (Ikke noe nord norsk kraftuttrykk altså). Det er kontroversielt å si at USA har et verdensherredømme, at de både uttrykker og tolker alle regler i «Den regelbaserte Ordenen», at de bruker makt til å få ulike gjenstridige land til å innordne seg deres vilje osv…. Men hos mennesker som befinner seg på venstresiden i det politiske landskapet, er det forholdsvis selvsagt. Altså ikke noen alvorlig synd.

Men hva har nå dette med NATO/Ukrainas krig med Russland å gjøre?

Jo, når USAs enevelde er truet gjør de nemlig det samme som kongene i middelalderen og koloniherrene i kolonitiden gjorde. De nekter å akseptere en deling av makten. De er verdens leder og har tenkt å være det for all fremtid. De som arbeider for en verden hvor det ikke er noen «eneveldige», men mange samarbeidende land? De må elimineres.

Russland er altså en trussel mot USAs hegemoni. Trusselen må elimineres.

Kina er faktisk også en trussel mot USAs hegemoni. Trusselen må elimineres.

Hvordan eliminere trusselen?

Det ville føre for langt å ta begge truslene i dette innlegget. Jeg nøyer meg med å si noe om Russlands trussel.

For å nøytralisere Russland som stormakt med vilje, kraft og økonomi til å føre en selvstendig politikk er det 3 områder som må være på plass.

  • Militært

USA / NATO må omringe Russland med land som USA har kontroll over. Der må man opprette militærbaser. Baser med raketter som enkelt kan utstyres med atomstridshoder. (Det kan «rakettskjoldets» raketter)

Det har USA allerede gjort. De har inkorporert stadig flere land i NATO og således fått baser nærmere og nærmere Russlands hjerte. Rakettene er på plass og vil bruke ca. 7 minutter på å nå Moskva. (så vidt vi vet er de ikke «ladet» med atomstridshoder – enda)

  • Svekke landet militært og økonomisk.

Vanskelig. Russland er en skikkelig stormakt når det gjelder natur ressurser. Olje, gass og en utrolig mengde med både sjeldne og ikke sjeldne mineraler. Det sikrer landet en plass i solen når det gjelder økonomisk styrke. Å svekke landet er ikke lett. Faktisk er kanskje den eneste måten å få det til på å få landet til å føre en krig som bare varer og varer, og på den måten tvinge landet til å bruke sine ressurser på krig istedenfor utvikling.

Hvis man samtidig kan gi landet skylden for krigen, kan man muligens også få tilstrekkelig antall land til å bli med på noen skikkelig økonomiske sanksjoner mot Russland. Og derved hjelpe til med å ødelegge landet.

(Som en belest leser vil erindre har både USAs ledelse og Englands ledelse uttalt nettopp dette målet. Krigen skal ikke slutt før Russland er så redusert at det ikke lenger utgjør noen trussel mot den «Regel baserte ordenen».)

  • Få brutt det økonomiske og politiske samarbeidet mellom Europa og Russland. Slik at Europa blir avhengig av USA for sin energiforsyning og dermed vil måtte underlegge seg – enda mer – de beskjedene de får fra Washington. En av dem er opprustning! Som igjen forsterker innringingen av Russland.

Har USA/NATO planlagt krigen?

Det er lett å se at krigen mellom NATO/Ukraina og Russland passer perfekt inn i en slik strategi for å svekke Russland.

  • Landet må bruke masse ressurser på krigen
  • Landet blir utsatt for knallharde økonomiske sanksjoner på alle områder det er mulig å forestille seg.
  • Randstatene i NATO landene får tilført baser, militært utstyr, amerikanske tropper, raketter, fly som kan bære atomladninger og ellers alt som skal til for å gjennomføre et vellykket angrep på Russland.
  • Det gjensidige økonomisk fordelaktige samarbeidet mellom Europa og Russland er effektivt ødelagt for overskuelig fremtid. Slik at Europa nå er økonomisk på knærne og må i enda større grad gjøre det USA sier de skal gjøre.
  • Russland har fått skylden for krigen. I hvert fall i NATO pressen og deres allierte.

OK. Krigen passer perfekt. Men er den villet fra USA sin side? Har de med vilje presset Russland så langt at landets ledelse har «måttet» gå til krig? Slik Russland hevder?

Se, det kan vi ikke svare ja eller nei på og så dokumentere våre påstander. Men det at det er USA og NATO som presser på for at den ikke skal slutte før Russland er utmattet (det sier i hvert fall statslederne åpent), det er et faktum. Utmattet vil si at Russland blir nødt til å gi seg og godta de fredsbetingelsene som NATO krever. Med andre ord: NATO vinner! Et utmattet og ruinert Russland, underlagt seierherrenes vilje, er som alle vet ingen trussel – mot USAs eneveldige styre av verdenen.

Jeg mener at hvis denne analysen holder mål, så er det all grunn til å håpe på at Russland kommer styrket ut av denne krigen. Som vi sier nordpå: At de klarer å «stå han av».

Gjør de det, så har USAs verdensherredømme ikke bare fått seg et kraftig skudd for baugen, men vi kan da snakke om et banesår. Et banesår så dypt og vondt at det er vanskelig å forestille seg at de er lysten på å forsøke seg på en ny krig – denne gangen mot Kina. Trussel nummer to. Og vi vil få en verden hvor ingen stormakt alene kan diktere betingelsene som resten av landene i verden skal underlegge seg. Men få flere kraftsentre. En multipolar verden.

Vinner USA/NATO, så blir «trusselen» fra Russland eliminert. Meget sannsynlig er det da at landet får svi skikkelig for sin invasjon. Og ender opp i økonomisk ruin og som et de fakto lydrike under USA. Jeg tror det da er stor fare for at USA får blod på tann og så tar oppgjøret med Kina.  

Kina vil da få en lang grense mot et Russland i USAs grep, de vil ikke lenger ha tilgang til Russlands naturressurser som da er i hendene på USA og deres allierte, og etter en effektiv sjøblokade som forhindrer import av natur ressurser fra Afrika og Latin Amerika vil de være i håpløs situasjon. Da er det en klar mulighet for at USA går seirende ut av også den bataljen.

Og den unipolare verden fortsetter.

Med det uopplyst enevelde som USA representerer.

Vil vi det?

  1. Etter min mening er det bruddstykker av bra historisk analyse i denne artikkelen. Men konklusjonen blir likevel feil. «Vi» bør ikke heie på Russland og håpe at landet går styrket og seirende ut av krigen. Min hovedinnvending er at artikkelen mangler klasseanalyse. Russland styres av et oligarkisk diktatur, som daglig plager og utbytter både sitt eget og andre lands folk.

    Jeg ser i stedet krigen fra mitt ståsted som «undersått» (pensjonist og tømrer) og som nordmann. Som undersått og nordmann vil jeg at så mange ukrainske arbeidsfolk (med-undersåtter) som mulig kommer ut av krigen med liv og helse i behold, og samtidig beholder så mye demokrati og nasjonal sjølråderett som mulig. Det kommer de ikke til å gjøre hvis gangster-veldet Russland vinner.

    Ja, USA og NATO har til en viss grad presset Russland til å angripe Ukraina, men det er likevel Putins Russland som er angriper og aggressor. Det er en morderbande som har kastet seg over Ukraina, og resultatet er åpenlyst bestialsk og uhyrlig.

    Ukraina kjemper først og fremst en kamp for å overleve som nasjonalstat. Som nordmenn og arbeidsfolk har vi interesse av at de skal lykkes. Gjennom egen innsats og ved hjelp av våpen og støtte fra USA, NATO og andre land har Ukraina nå lyktes i å stoppe den russiske invasjonen. Det gjør at at Ukraina kan forhandle om våpenhvile fra en styrket posisjon.

    Som nordmenn og arbeidsfolk bør vi ta avstand fra både supermakta USA og stormakta Russland, og støtte Ukrainas folk. Vi må også avvise USA/NATOs, Russlands og alle andre aggressive grupperingers forsøk på å forlenge krigen og lidelsene. Tida er etter min mening overmoden for forhandlinger.

    • Du har nok rett i at Russland ikke representerer noe særlig demokrati. Det gjør heller ikke Kina. Ihvertfall ikke hvis det er NATO landenes definisjon av demokrati som gjelder.
      Såvidt jeg har forstått gjør heller ikke Ukraina det. Der ble som kjent den demokratisk valgte lederen og regjeringen fjernet ved et kupp styrt av USA. (Og med et visst tilbakeblikk på USAs lange historie med å organisere kupp i ulike land i verden, vet vi nesten instinktivt at det er ikke for å forsvare demokratiet og arbeidsfolks interesser at USA organiserer kupp) . De etterfølgende valgene har gitt flertall for det styret som idag er på plass. Etter at opposisjonen effektivt er blitt kneblet (ikke ulikt Russland). Media sensurert, uønskede partier forbudt osv. Ukraina regnes som det mest korrupte landet i Europa, hvor oligarkene hersker uinskrenket.
      At NATO sine medier hyller «demokratiet» gjør ikke landet til et demokrati hvor arbeidsfolk har gode rettferdige forhold.
      Men det er selvsagt ikke noe argument for at Russland har rett til å innlemme de to utbryterrepublikkene som nektet å la seg styre av kuppmakerne i Kiev i 2014. Men det nyanserer bildet noe.
      En annen sak er NATO medienes påstand om at Russland har som mål å legge under seg Ukraina. Som jeg ser du gjentar. Den kan ikke jeg gjendrive. Og heller ikke du bevise. Hva vi to mener om det avhenger av hvilke kilder vi benytter og hvor stor tiltro vi har til den versjonen som er tilrettelagt for oss.
      Mitt egentlig anliggende i debatt innlegget handlet egentlig ikke om disse spørsmålene.
      Hovedpoenget handlet om den unipolar verden med USA som hersker, eller en multipolar verden, med Kina, USA og Russland (og om ti år kanskje også India) som holder hverandre noenlunde i sjakk. Hva ønsker vi? Og ser vi krigen i Ukraina som en del av denne eventuelle nyordningen? Her mener jeg at vi som nordmenn er mest tjent med en multipolar verden. USA og NATO landene har vist oss gjentatte ganger hvordan de har tenkt å handle i den unipolare verdenen de streber etter å opprettholde. Riktignok har det ikke hatt negative konsekvenser for «oss nordmenn». Vi er jo en del av denne herskereliten (selvom vi er arbeidsfolk eller pensjonister), men for hundretalls millioner mennesker i «jungelen» (som EUs utenrikspolitiske tallsmann kallte områden utenfor NATO og sine anglosaxiske allierte) er den unipolare verdenen blitt en katstrofe.
      Men som sagt: Våre to ulike synspunkter handler i stor grad av hvordan vi forstår krigen.
      * Russlands plan om å underlegge seg Ukraina + evt flere land
      eller
      * USAs plan om «contain» Russland og så svekke det slik at sitt uopplyste eneveldig kan fortsette.

  2. Jon Nordmo: Vi er temmelig enige. Tror Norge og de fleste andre små nasjonalstatene er best tjent med det du kaller en multipolar verden. Og masse alliansefri mindre nasjoner. Pluss et sterkt FN. Parolen «Kamp mot alle stormaktene» står seg fremdeles godt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.