Mandag 15. august leverte Ytringsfrihetskommisjonen sin etterlengtede rapport, med tittelen: «En åpen og opplyst offentlig samtale». Kommisjonen slår på side 65 fast at «sammenlignet med omtrent alle andre land i verden står ytringsfriheten sterkt i Norge». De trekker fram at Norge de siste seks årene er kåret til landet med størst pressefrihet av Reportere uten grenser.

Samtidig nevner rapporten på side 66 at svært få nordmenn deltar aktivt i den offentlige debatt. Bare cirka ti prosent av befolkningen kommenterer eller lenker til nyheter som har å gjøre med samfunnsspørsmål, og bare én til to prosent uttrykker jevnlig meninger om samfunn og politikk. Går man nærmere inn i hvem som deltar i samfunnsdebatten forteller utredningen at det er en overvekt av godt voksne menn med lang utdannelse.

Hvorfor deltar så få i den offentlige samtalen?

Selvros skal man som kjent lytte til, for det pleier å komme fra hjertet. Men hvis alt var så bra, hvorfor trenger man da en ytringsfrihetskommisjon? Og hvorfor deltar så få av befolkningen i den offentlige samtale? Dette helt sentrale spørsmålet berøres bare perifert i rapporten. Frykten mange har for å bli misforstått, få kritikk eller å bli plaget og trakassert, nevnes kort. Men her ligger mye av bakgrunnen til at så få velger å stå fram med sine meninger. For det koster å stå frem. Det vet vi som jevnlig deltar i den offentlige debatt meget godt. Og det er en klar grunn til at de mest aktive skribenter er godt voksne og samfunnsengasjerte mennesker med uavhengig økonomi, som har lite å tape på å stå frem med sine meninger.

Er man aktiv i yrkeslivet, risikerer man fort å trakke noen på tærne. Det er risikabelt, særlig i lokalsamfunn hvor nettverk spiller en stor rolle. Selv om kommisjonen i kapittel 15 drøfter reglene for ytringsfrihet i arbeidslivet, er det som kjent forskjell på liv og lære. At kommisjonen ikke har gått dypere inn i hvilke begrensninger på jobbmarkedet en aktiv bruk av ytringsfriheten kan få, er en svakhet.

Mediene kontrolleres av noen få

Også når kommisjonen skriver om medienes stilling i samfunnet, er det mye ull og tåkeprat, som bare i begrenset grad berører en av de viktigste utfordringene: konsentrasjon av eierskap. Rapporten er innom problematikken på side 256, hvor den hevder at mediene i større grad ligner hverandre. Kommisjonen advarer mot for sterk ensretting. Men lenger går den ikke. Anbefalingene er tannløse og uforpliktende selvfølgeligheter, som at redaksjonene bør vise større åpenhet om eierforhold og stoffutvekslingsavtaler, og være tydeligere om egne feil.

Medialedere som gransker ytringsfrihet

Alt i alt er kommisjonsrapporten et omfattende stykke arbeid som på beundringsverdig vis unngår å drøfte de virkelig vanskelige sidene ved ytringsfrihetens stilling i Norge. Kanskje skyldes det personutvalget? Kommisjonen har vært ledet av Kjersti Løken Stavrum, en av mediebransjens mektigste kvinner. Som styreleder i Blommenholm Industrier og administrerende direktør i Tiniusstiftelsen kontrollerer hun over 25 prosent av aksjene i Schibsted, Norges største mediekonsern. Som et tankeeksperiment kan man reflektere over hva som ville skje hvis hun som Ytringsfrihetskommisjonens leder leverte en virkelig kritisk utvalgsrapport som for eksempel problematiserte eierkonsentrasjonen i det norske medielandskap?

Underlig nok problematiseres dette foreløpig heller ikke i medieomtalen av Ytringsfrihetskommisjonens rapport. Hvorfor ikke? Kan det være noen som ikke vil trakke sine eiere på tærne? For selv om prinsippet om den redaksjonelle frihet ligger fast, vet vi alle at det er styrene som ansetter redaktører – og det er styrene som sier dem opp!

Artikkelen ble publisert først i avisa Klassekampen 23.8.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.