Det finnes for tiden mange analyser og kommentarer som forkludrer det som skjer i samfunnet. Et eksempel kan være inndelingen i «de bofaste» (Somewheres) og de fleksible (Anywheres) utformet av briten David Goodhart. De bofaste har lokale røtter og er konservativt anlagt, mens de fleksible er urbane, kan flytte på seg og kan raskt tilpasse seg til endringer.

En definisjon som tilsier at de gule vestene i Frankrike er de nye konservative. En definisjon designet for å framstille den urbane middelklassen som de nye radikale. De fleksible har fått flere navn. I europeisk sosiologisk terminologi kalles de det øvre sjiktet av akademikere, andre bruker benevnelsen den virtuelle epost-kasten eller globalister. Hva er realitetene under dette forkludrende røykteppet?

Hvem består den nye middelklassen av?

Bildet av den tradisjonelle middelklassen som fortsatt mange har i hodet; er læreren, doktoren og presten. Dette er et svært foreldet bilde. USA (NAICS) og Europa (NACE) har litt forskjellig inndeling i sine statistikker for sysselsetting og BNP. Men i store trekk består den nye middelklassen av gruppene under.

511 – Publishing
512 – Motion picture and sound recording industries
515 – Broadcasting, except Internet
517 – Telecommunications
518 – Data processing, hosting, and related services
519 – Other information services
521 – Monetary authorities-central bank
522 – Credit intermediation and related activities
523 – Securities, commodity contracts, investments
524 – Insurance carriers and related activities
525 – Funds, trusts, and other financial vehicles
531 – Real estate
532 – Rental and leasing services
533 – Lessors of nonfinancial intangible assets (except copyrighted works)
541 – Professional, scientific, and technical services
551 – Management of companies and enterprises
561 – Administrative and support services
562 – Waste management and remediation services
I NAICS kodesystemet er det gruppene som begynner med tallet 5, som utgjør den nye middelklassen

63% av den nye middelklassen (gruppene 521,522,523,524,525,531,532,551,561) er i USA sysselsatt med ulike typer kapitalforvaltning. De resterende skaper infrastrukturen disse bruker, eller propagandaen (informasjonen) for deres ideer og virksomhet.

Det finnes grupper i ytterkanten av dette bildet, som ikke hører hjemme her, likeledes som det finnes grupper i andre klasse som hører hjemme her. Finurlige definisjonsdiskusjoner av disse yttergrensene får være til en annen gang.

De samme gruppene som de vi ser over i NAICS kodesystemet, finnes i det europeiske NACE kodeoppbyggingen, men under litt andre navn.

En annen artikkel om klasser på TrønderRød

Hvordan har den nye middelklassen utviklet seg?

Hvis vi ser på utviklingen i USA, utgjorde den nye middelklassen i 1950 ca. 6% av de sysselsatte, og hadde en andel på 16% av BNP. I 1970 var andelene henholdsvis 9% og 23%. I 1990 var andelene vokst til 15% og 28%, og i 2019 var andelene 22% av de sysselsatte og 39% av BNP. Samtidig, i 2019 var andelene til den samlede varesirkulasjonen 35% av de sysselsatte og 34% av BNP, BNP verdien til den nye middelklassen – «kapitalforvaltningsklassen» var altså større enn BNP verdien av den samlede varesirkulasjonen. For resten av de sysselsatte i USA, var andelene til personlig tjenesteyting 30% av de sysselsatte og 15% av BNP, mens den siste gruppen statlig administrasjon hadde en andel på 13% av de sysselsatte og 12% av BNP. Dette er en uvanlig høy andel i forhold til andre land, noe som skyldes det enorme amerikanske militærforbruket.

Utviklingen i Europa har et litt annet tidsbilde, men følger det samme sporet. I England vokste andelen sysselsatte i den nye middelklassen fra 6% i 1970 til 18% i 2019, og andelen av BNP i samme tidsrommet fra 11% til 46%. I EU var andelene i 2019 17% av de sysselsatte og 28% av BNP.

Det meste av den nye middelklassens vekst, skjer naturlig nok i fasen fra 1970 – 2020. En fase jeg ved flere anledninger har kalt kapitalismens voksenalder. Kapitalismen er i denne fasen finansiert, ikke gjennom fortjenester som følge av forbedringer i produksjonen, men som følge av dannelsen av et gjeldsberg, finansiert gjennom de private bankenes «pengetrykking». Dette er finansnæringenes gullalder, og veksten i den nye middelklassen er en naturlig følge av denne fasen i kapitalismen. Når denne fasen tar slutt i 2020 og dens andel av BNP er større enn den samlede varesirkulasjonens andel, både i USA og England, har denne nye middelklassen opparbeidet seg både politiske interesser og en betydelig politisk betydning.

Denne «kapitalforvaltningsklassen» er det Goodhart ønsker å framstille som de progressive og radikale gjennom begrepet «Anywheres». Det kan derfor være interessant å se litt nærmere på den nye middelklassens forhold til politikk.

Kapitaleiernes og den nye middelklassens politiske interesser

Det store problemet, elefanten i rommet, for høyinntektslandene i den fasen av kapitalismen som har startet nå, er hvordan kapitaleierne skal få finansiert sin fortjeneste. Fortjeneste ved hjelp av forbedringer i produksjonen tok slutt i 1970, og fortjeneste gjennom oppbygging av gjeldsberg med tilhørende verdistigning av kapitalen, tok slutt i 2019. Hva er nå kapitaleiernes muligheter? Dersom man ser på det gjennom markedsbriller er svaret enkelt, tilbudet må ned og etterspørselen opp. Hvis de klarer det, kan de øke prisene og redde fortjenesten, uten å forbedre produksjonen eller å øke det private gjeldsberget. En slik prisøkning vil medføre en gigantisk omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne.

Vi er vitne til starten på denne omfordelingen nå. Kapitaleiernes ønske er naturligvis å øke etterspørselen ved hjelp av sentralbankpenger. Det er statens oppgave. Tilbudet må ned, og det politiske redskapet for å få det til må utvikles. Ned med tilbudet og opp med etterspørselen, er det politiske problemet som vil dominere tiden som kommer, i kapitalismens alderdom.

Her er det den nye middelklassen kommer inn i bildet. Så langt har denne nye «kapitalforvaltningsklassen» fungert som fotsoldater for kapitaleiernes interesser. La oss se litt nærmere på det.

Pandemien

Hvis vi ser på pandemien, ser vi et par hovedtrekk. Pandemien fungerte for det første som en politisk begrunnelse for å trykke sentralbankpenger i alle høyinntektsland. En voldsom innsprøyting av kapital i den kapitalistiske sirkulasjonen. USA var oppe i godt over 20% av årlig BNP. En sikker måte å øke etterspørselen på. Mye av støtten gikk direkte til bedriftene, noe gikk som støtte til husholdningene. Begge disse formene for støtte inngår i den kapitalistiske sirkulasjonen, og vil i sum øke etterspørselen i samfunnet.

Den andre effekten er mer politisk betont, og ville neppe vært mulig uten den nye middelklassen. WHO framstår for de fleste som et slags FN på helseområdet. WHO framstilles som summen av alle lands nasjonale helseorganisasjoner. Men det bildet er jo bare sprøyt, medlemslandenes kontingenter utgjør rundt 20% av WHO’s budsjett. Resten er frivillige donasjoner. Av disse er 88% knyttet opp til formål definert av de som gir donasjonene.

Det skulle vært artig og visst hvilke formål nummer fire på listen over donorer, GAVI (Global alliance for vaccines og immunization) har knyttet sine donasjoner til, eller nummer to på listen Bill og Melinda Gates fond. WHO er i realiteten en privat organisasjon dominert av store kapitalkrefter. De frivillige donasjonene til WHO utgjør samlet 2,2 milliard US dollar. Samtidig har de som produserer vaksinene, som det viser seg ikke fungerer særlig godt, Pfizer, BioNTech og Moderna hatt en fortjeneste på 34 milliarder US dollar. Styrt av WHO har den nye middelklassen vært solide støttespillere for vaksineindustrien. 

Den nye middelklassen har heller ikke kvidd seg for å gå til angrep på de delene av det arbeidende folket som ikke umiddelbart har godtatt kapitaleiernes interesser som de eneste legitime. De har stort sett også støttet de disiplinerende befolkningstiltak; vaksinepass, smitteapp, reiserestriksjoner, portforbud etc, som WHO har vært så sterk forkjemper for.

Det grønne skiftet

Det grønne skiftet tjener to formål for kapitaleierne. Det kan brukes til både å begrense tilbudet, og til innsprøyting av sentralbankpenger. Forspillet til dagens situasjon på dette området, har pågått i mange år. Det har bestått i å piske opp stemningen og hysteriet rundt det grønne skiftet. Politikere uten særlige kunnskaper om feltet har konkurrert i å vedta imponerende målsettinger.

Media hausser opp alle personer som kan fungere i mediesammenheng til å piske opp stemningen, og en varm dag får mange bekymrede artikler, mens en kald dag forbigås i stillhet. Dette forspillet, med den nye middelklassen i førersetet, har nå pågått så lenge at det er politisk mulig for kapitaleierne å høste gevinster.

I USA har de nettopp vedtatt en ny kapitalinnsprøyting fra sentralbanken til den kapitalistiske sirkulasjonen på 600 milliarder US dollar, noe som utgjør 2,6% av BNP. Politisk begrunnes pakken med at 370 milliarder av dette skal gå til klima og energi. I Europa prøver EU med direkte omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne gjennom klimakvoter. Overflatisk sett, ser det ut som et bytte mellom bedrifter som forurenser mye, med de som forurenser mindre.

I realiteten er det en utgiftsøkning som veltes over på det arbeidende folket. Mer spesielt er det at den nye middelklassen har tatt grepet om utforming av det som kalles EU’s taksonomi. Der er det foreslått en ordning som belønner eller straffer boliger etter hvilken energiklasse de er i. Belønning og straff skrives ut som høye eller lave boliglånsrenter. Det er bare nye leiligheter i storbyene som kan oppnå de beste energiklassene. Det er der den nye middelklassen stort sett bor. Eldre hus og eneboliger i periferien har ingen muligheter til å oppnå gode energiklasser, og vil følgelig bli straffet i form av dyrere renter på huslån.

Dersom man virkelig hadde ønsket å gjøre noe med oppvarmingen av hus, hadde det vel vært naturlig å gå i gang med å forbedre energiklassen til hus med dårlig isolering og dårlig energiklasse. I stedet, setter man opp en ordning for å belønne de som bor i nye leiligheter i byen. Når vi vet at utslipp fra oppvarming av husholdninger er forsvinnende lite, blir dette ikke annet enn et egoistisk, klimafiendtlig grep fra den nye middelklassen.

I Norge utgjør CO2 utslippene fra oppvarming av husholdningene 0%, og de samlede klimagassutslippene som består av raskt nedbrytbar metangass, 6 promille av de totale utslippene til luft. På den bakgrunnen synes EU det er betimelig at de som bor i leilighet i byen skal favoriseres. «Anywheres» i arbeid.  At denne typen politikk skaper motsetninger mellom distrikt og by virker ikke veldig rart.

Energi og klima er også geopolitikk

Kapitaleiernes klimainteresser er vevd sammen med geopolitiske spørsmål. USA har i årevis ført kriger i Midt-Østen for å sikre seg kontroll over oljeforsyningen. Frackingteknologien endret dette spillet, og det har lenge vært kjent at USA ville gå fra netto olje- og gassimportør til å bli selvforsynt, og gå over til å bli netto olje- og gasseksportør rundt 2020. Derav ser man den avtagende interessen i USA for Midt-Østen, for annet enn enkel plyndring av olje, f.eks. i nordøst Syria.

Det som isteden har blitt ønskelig er å begrense tilbudet av olje- og gass, for å drive olje- og gassprisene til eksportmarkedene opp. Europa er et foretrukket marked for denne eksporten fra USA. Krig, sanksjoner, sprengning av gassrørledninger har vært nyttige faktorer for å få firedoble eksportpriser for gass til Europa. Den nye middelklassen har dekket bordet for dette, gjennom å føre en uansvarlig energipolitikk, hvor det største siktemålet har vært reduksjon av fossil energi, uten forsvarlige alternativer.

Geopolitisk sett er det kapitaleierne i USA som er den sterkeste interessegruppen, og har de største militære virkemidlene og kapitalgruppene har også det beste propagandaapparatet. Det har vist seg at den nye middelklassen rent geopolitisk, er mer eller mindre underlagt amerikanske kapitaleieres interesser i alle saker.

Den nye middelklassens politiske innflytelse

Som alle andre klasser, ønsker den nye middelklassen å ha størst mulig politisk innflytelse. For styringspartier av gammelt konservativt merke (Høyre) eller av sosialdemokratisk type (AP), er den nye «kapitalforvaltningsklassen» dypt involvert. I de nye «grønne» miljøpartiene er de fullstendig dominerende.

De fleste venstrepartier i Europa, ikke minst i Skandinavia, har blitt skapt og vært dominert av «den gamle middelklassen». Disse venstrepartiene har nå kommet under tung innflytelse av den nye middelklassen.  At begrepet «woke», (å nekte folk taletid) har blitt dagligdags i disse venstrepartiene, viser hvor sterk denne innflytelsen er. Kanselleringskulturen kommer fra de rike i samfunnet, og har funnet sin kanal gjennom den nye middelklassen. Den gamle kulturen til de bedrestilte (på vestkanten) var; har du ikke penger er du ikke verdt noe. Den har blitt omdannet til at; har du ikke de riktige meningene er du ikke verdt noe. Man kan forvente at framtiden vil by på økende spenninger i disse venstrepartiene, mellom den gamle og den nye middelklassens politiske ideer.

Den nye middelklassens framtid

Som vi så innledningsvis, er den nye middelklassens vekst et resultat av finanskapitalens (les gjeldsbergets) vekst i kapitalismens voksenalder, perioden fra 1970- tallet til 2020. Den endrede finansiering av kapitaleierne tilsier at det vil bli mindre behov for tjenestene til den nye middelklassen. Selv om kapitaleierne gjør så godt de kan for å opprettholde fortjenestene og derigjennom kapitalverdiene sine, er det en kamp de vil tape i lengden. Når kapitalverdiene reduseres, enten gjennom konkurser eller andre former for nedskrivninger, vil det medføre en reduksjon i kapital til forvaltning, og dermed færre «kapitalforvaltere».

Artikkelen er tidligere publisert på steigan.no

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.