Vi orka egentlig ikke å sette oss inn i den forsøksvise detaljargumentasjonen herfra og derfra omkring den såkalte rusreformen som Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til 16. mai i fjor. Det ble nemlig en vel hissig debatt. Takk til Abid Raja som løfter disse spørsmåla fram på nytt i Klassekampen, tirsdag 19. juli 2022. Denne diskusjonen er viktig og bør langt fra være over med det første, og den bør føres uten at følelsene løper altfor løpsk.

Hadde markedsliberalisten og sjukehusdödaren Bent Høie og de andre i den forrige regjeringa, etter å ha herja rundt i helsevesenet vårt i åtte år og blant annet lagt ned nitten lokalsjukehus – hadde de plutselig blitt folk som sliter sine mest omsorgsfulle bestevenner fem måneder før stortingsvalget i september i fjor?

Jeg mente og mener uansett at norske politikeres ruspolitikk i det store og det hele har vært menneskefiendtlig så lenge jeg har fulgt med. Et eksempel:
På tidlig syttitall var jeg en eksperimenterende ungdom i hovedstaden. Jeg var femten da jeg røyka hasj første gang. Etter hvert fant jeg ut at den stimulansen som passa meg best var den sentralstimulerende; fordi jeg kunne sitte oppe hele natta og skrive dikt i ett sett. Amfetamin intravenøst. Alle som den gangen brukte sprøyter gikk på apoteket. Der fantes det engangssprøyter og flasker med sterilt vann. Rusbrukere er ikke idioter.

Midt på syttitallet ble det slutt på dette, fordi noen der oppe fant ut at slikt salg over disk var «rekrutterende». Dermed måtte man til lege og be om resept på injeksjonsutstyret. Sånt hadde ikke gjennomsnittsmorfinisten tid til. Dermed ble engangsutstyr brukt flere ganger, sprøyter ble delt av flere.
Og slik gikk det til at den dødelige sjukdommen hepatitt C spredde seg som ild i tørt gress.

Jeg har ikke brukt noe mer stimulerende enn røyk og kaffe siden 1983. Men smitta rakk jeg å bli, og dødssjuk ble jeg, første sjukehusinnleggelse i år 2000 (dette viruset har en inkubasjonstid på 20 – 30 år!), og levertransplantert ble jeg så vidt det var på Rikshospitalet i november 2004. En neve medisiner må jeg ta hver dag resten av livet.

Mange, mange var ikke så heldige.

Og etter at de hadde vedtatt dette reseptregimet gikk vel de angjeldende politikerne våre til festsalen som de pleier, drakk seg snydens, og klådde på damene. Vi drekker nemlig sprit i Norge, som skyggestatsminister Sylvi Listhaug pleier å formulere bånnlinja. 

Dagens parole, derimot, den bør være som i første mai-toga i forrige århundre: – Nei til tvang. – For flere og bedre tilbud. 

Som tidligere medlem av RV, nå medlem i Rødt, er jeg for en restriktiv alkohol- og ruspolitikk, i tråd med arbeiderbevegelsens beste tradisjoner. Det empiriske grunnlaget for det restriktive standpunktet finner alle som tar seg bryet med å sette seg inn i tilgjengelighetsteorien. Anbefalt lektyre, anbefalt startpakke, er for eksempel denne grundige boka: «Alkohol og narkotika – myter og virkelighet» av professor Hans Olav Fekjær (2018). Førsteutgaven som kom i 1987 er digitalisert av Nasjonalbiblioteket – nb.no.

Pensum, mener jeg, for alle som i likhet med Abid Raja ønsker seg «en kunnskapsbasert debatt om ruspolitikk». Abid Raja skriver også: «Når nordmenn i dag kjøper illegal cannabis, er de med på å finansiere kriminelle gjenger. Dersom vi legaliserer vil det bidra til å bekjempe kriminalitet.»

​Som sosialist må jeg få lov til å replisere at vi alle, hver dag, er med på å finansiere kriminelle gjenger, det er nok å ta seg en tur innom nærmeste butikk, ettersom produksjonsmåten vi mennesker er belemra med, kapitalismen, sjøl er kriminell. Å skifte produksjonsmåte er ikke gjort i en håndvending. Men det bør helst gjøres før kapitalens kvinner og menn har satt planeten vår over styr. Og i mellomtida, i prosessen, er det siste vi trenger enda flere rusmidler i omløp. Alkohol er ille nok, og vel så det. Vi trenger tvert imot klarhet, klarhet og atter klarhet.

(En avkortet versjon av artikkelen var tidligere publisert i Klassekampen. Innlegget er publisert under «Til Debatt» og gir uttrykk for forfatterens egne meninger)