Det finnes flere måter man kan nøytralisere sine politiske motstandere på. Stempling er en hyppig brukt metode, og den brukes og har blitt brukt av alle fløyene i det politiske landskapet:

• I USA blir folk fra det demokratiske partiets som forsøker å innføre et offentlig helsevesen, stemplet om fordekte sosialister.
• Enhver kritiker av Israel sin politikk overfor palestinerne, blir av Israel og deres støttespillere, stemplet som antisemitt.
• Stiller man spørsmålstegn ved den innvandringspolitikken som føres og argumenterer for at en tilstramming er veien å gå, blir man stemplet som rasist.
• Står man frem og mener at den sentraliseringen som foregår på stort sett alle nivåer i det offentlige Norge, burde erstattes av desentralisering, er man bakstreversk.
• I gamle dager var ethvert avvik fra å støtte politikken til Sovjetunionens kommunistiske parti, stemplet som Trotskyisme, revisjonisme, antisosialisme osv.

Eksemplene er uendelige og kan komme fra alle fløyer i det politiske landskapet.
Stempleren har flere fordeler av denne stemplingen.

• For det første sikrer man at offentligheten ikke trenger å ta informasjon fra personen eller hans organisasjon alvorlig. Han er jo antisemitt, rasist, sosialist, bakstreversk osv.
• For det andre slipper man å argumentere mot de fremsatte synspunktene. Når man har gitt personen bak synspunktet et stempel, så er det tilstrekkelig til å «jorde» synspunktet.
• For det tredje stiller man fremføreren av synspunktet i en meget vanskelig situasjon. Stemplingen er nemlig et personlig stempel. Det er selve personen eller organisasjonen som er antisemitt, rasist, revisjonist eller kamuflert sosialist. Å forsøke å argumentere mot at man er det, slik at ens synspunkter blir tatt alvorlig, resulterer bare i en avsporing av debatten. Og er også egentlig umulig. Hvordan kan man bevise at man ikke er rasist?

Alt dette som jeg har skrevet innledningsvis er sikkert kjent for de fleste. Og det er relativt ukontroversielt. Men jeg tar det med likevel, for å danne bakgrunn for mitt egentlige anliggende som er å si noe om det nye, ganske effektive stempelet som er tatt i bruk i løpet av de siste årene.

Nemlig konspirasjonsteoretiker!

Det nye stempelet

Som alle andre stempel, er dette nye ikke presist definert. Hva er en konspirasjonsteoretiker? Når er man egentlig det? Er det alltid dårlig å være det, eller er det bra i gitte tilfeller?

Og som alle andre stempel sørger det for at sak ikke blir analysert/diskutert/endevendt. Sakens innhold blir rett og slett bare avvist som en konspirasjonsteoretikers fantasifoster. Og han som fremsetter saken, mister sin troverdighet.

Effektivt!

Men egentlig bør jo konspirasjonsteoretiker være et honnør ord! En æresbetegnelse. Ihvertfall hvis vi skal ta ordet og forstå det som viljen til å forsøke å avdekke forhold som mektige interesser forsøker å holde skjult. Av noen viktige konspirasjoner som er blitt forsøkt skjult av «makta», men likevel avslørt, kan nevnes:

• Watergate skandalen. President Nixon og hans støttespillere konspirerte for å holde skjult at de ulovlig hadde installert mikrofoner for å avlytte den demokratiske partis hovedkvarter.
• Krigsforbrytelser i Irak. Julian Assange og Wikileaks avslørte hvordan det amerikanske militæret konspirerte om å holde skjult ulike krigsforbrytelser i Irak.
• Sigaretter og kreft. Det ble avslørt hvordan de multinasjonale tobakksprodusentene konspirerte for å holde skjult fakta om at sigarettrøyking var både avhengighets skapende og kreftfremkallende.
• Sverting av politikere i England. I Al Jazeeras dokumentarfilm om Israels innflytelse i engelsk politikk, The Lobby, forteller navngitte israelske agenter, på film, hvordan de konspirerer for å sverte engelske politikere som de bedømmer som «Israel fiendlige».

Og listen kunne fortsette. For det er nok av eksempler på at de med den politiske eller økonomiske makten av og til har en hemmelig dagsorden med sine handlinger. Dvs de gjør og bestemmer ting fordi og fordi, mens de egentlig gjør det av helt andre grunner.

Graving og konspirasjoner

Det krevende arbeidet for journalistene og andre, er da å forsøke å komme til bunns i deres hemmelighold og skjulte motiver (når det er snakk om det), og så avsløre hva det egentlig dreier seg om. Det ble kalt «gravejournalistikk» i gamle dager. Forutsetningen for å kunne drive med slik gravejournalistikk er at man ikke automatisk godtar det politikere og den økonomiske eliten erklærer som deres motiver og mål. At man ikke – på autopilot – antar at det de sier, er den hele og fulle sannheten.

Det sier seg selv at de med den økonomiske og politiske makten ikke er særlig glad for en slik form for journalistikk. Å bli avslørt kan ha store konsekvenser for deres troverdighet og dermed mulighet til å føre den politikken de vil. Og faktisk i enkelte tilfeller, kan det få konsekvenser for deres fremtid som politiker! President Nixon måtte som kjent trekke seg som president etter avsløringene om Watergate.

Utfra det jeg nå har skrevet, kunne man trekke konklusjonen om at konspirasjonsteoretiker egentlig burde være et honnør ord. Det er de som jakter på makthavernes skjulte hensikter. De er på jakt etter sannheten.

Men slik er det ikke. Det har tvert imot blitt et særdeles negativt stempel å få på seg. Å bli omtalt som konspirasjonsteoretiker er blitt til det samme som å bli stemplet som en med manglende dømmekraft. En som tror på de mest absurde tingene. En som ser fanden under enhver dyne. Faktisk har det nesten blitt til en form for sykdom….. På forskning.no kan man for eks. lese en artikkel som heter «Slik snakker du med en konspirasjonsteoretiker.» Artikkelen inneholder gode råd til «alle som har en venn eller et familiemedlem som er konspirasjonsteoretiker». Akkurat som om han skulle være et psykiatrisk tilfelle!

Det positive blir negativt

Hvordan har det blitt slik? Hvordan har et slik positivt ladet ord blitt så negativt ladet?

Ikke så vanskelig. Jeg tror hemmeligheten ligger i at ordet blir brukt vidt og bredt til å beskrive skikkelig absurde ting. Dvs meninger og teorier som ligger godt og langt utenfor det normale. For eks i Aftenposten kan man lese om en jente som ber om råd om hva hun skal gjøre med sin mor som er konspirasjonsteoretiker. Moren tror jorda er flat, videre tror hun at president Biden er død og nå spilles av en dobbeltgjenger, at korona epidemien er planlagt og at verden styres av en pedofil elite som drikker barneblod m.m.

Samtidig blir ordet brukt ganske fritt til å omtale mennesker som ikke har den samme tillitten til makthavernes begrunnelser som en selv har. Det kan handle om Corona tiltak, det kan handle om valget i USA, det kan handle om begrunnelsen for den 20 år lange krigen i Afganistan, det kan handle om USAs invasjon av Irak, det kan handle om hvorfor vi har strømkabler til Europa som gir oss priser på strøm vi aldri hadde kunnet drømme om og det kunne handle om lang liste med andre ting.

Resultatet blir en total sammenblanding. Hvor menneskene bak begge typer oppfattelser, den litt absurde og den som inneholder en reell politisk / medisinsk uenighet, havner i samme bås og med samme merkelapp. Konspirasjonsteoretiker.

Grensene flyttes

Dvs. vi har flyttet grensene for bruken av ordet fra det absurde til den politiske / medisinske / utdanningsmessige diskurs. Og tilbake igjen. Å bli kategorisert som konspirasjonsteoretiker betyr da at man er i samme selskap som de som mener at den økonomiske eliten drikker barneblod!

Resultatet er at det blir altfor fristende for mennesker som innehar de aksepterte forklaringene på kontroversielle spørsmål, til å nøytralisere meningsmotstandere med merkelappen konspirasjonsteoretiker. Da trenger man ikke engang å argumentere mot, man trenger ikke å dokumentere hvor den andre personen tok feil – man kan bare stemple motstanderen. Så er debatten vunnet.

Dessverre så er denne fristelsen utrolig tiltrekkende. Ikke bare for krefter på høyrefløyen i politikken, som har lang tradisjon og erfaring med å stemple folk og meninger på venstresiden, men faktisk også for krefter på venstresiden, som egentlig burde klare å stå imot fristelsen til å ta snarveien for å vinne en debatt, og heller arbeide iherdig for å overbevise meningsmotstandere (på venstresiden) med fakta og argumenter. Og hvis det ikke går, erkjenne at det er ulike meninger om spørsmålet.

Men uansett: Ikke fall for fristelsen til stempling. Det tjener ingen annen enn høyresiden på at vi gjør mot hverandre!